Her kjenner han på bibelhistorien
Det finnes bare en i hele verden: I Tomaskirken i Andebu blir bønn, tilbedelse sang og forkynnelse tilrettelagt for alle sanser.
- Kom og still deg der borte, på tregulvet, oppfordrer døveprest Marco Kanehl mens han slår på musikken som innleder hver gudstjeneste i Tomaskirken.
Jeg kjenner at rytmene brer seg fra fotsålene og til hårrøttene. Og når presten drar opp volumet litt ekstra, begynner kirkestolene å danse i takt med musikken. Det sørger 54 basshøytalere for under gulvet. Og oppunder taket blinker lysorgelet takten.
- Når vi har egne gudstjenester for døvblinde er det mange som legger seg på gulvet for å få ekstra nær kontakt med musikken, sier Kanehl, ledsaget av en duft av røkelse. For lukt er sammen med lyd, sterke farger og muligheter for berøring viktige elementer for en sanselig formidling av evangeliet.
Vestfold-bygd
Norges første døveprest, Conrad Svendsen, startet det diakonale arbeidet blant døve i 1898 på Nordstrand i Oslo. I 1931 ble arbeidet utvidet med kjøpet av gården Sukke i Andebu nær Tønsberg.
I dag er stedet bygget ut med boliger for brukere, fagsenter, skole, snekkerverksted, administrasjon og altså den helt særegne kirken.
Vi krysser over E18 og kjører gjennom mai-grønt Vestfold-landskap med velstelte jorder på alle kanter. Naturen står tett på overalt og etter noen kilometer finner jeg det hvite skiltet som peker i retning Signo.
Langs veien får jeg en advarsel om at det ferdes mennesker i området som ikke oppfatter at jeg kjører bil. Det gir meg også en umiddelbar erkjennelse:
De fleste av beborne her kan ikke høre nattergalen som har funnet veien tilbake til sommer-residensen i skogen rundt senteret. Mange kan heller ikke erfare den grønne frodigheten og blomstringen som omgir gården eller de kremgule kuene som beiter sammen med en beksvart hest.
Men lukte kan de. Og føle med hender og kropp. I følge Kanehl har mange også en evne til å sanse stemningen og atmosfæren på stedet de befinner seg.
- Om noen av de døvblinde ikke liker det de opplever i kirken, kan det hende at de bare reiser seg og går, forteller døvepresten.
Nybegynner
Han kommer opprinnelig fra Hamburg. Etter 12 år som vanlig menighetsprest hadde han lyst på nye utfordringer. For to år siden fikk han jobb i Signo, det som tidligere het Hjemmet for Døve, I dag reiser han rundt i Signio og ved siden av Andebu jobber han også i Oslo, Bergen og Trondheim.
- Jeg hadde ingen kunnskap om tegnspråk og måtte lære meg et helt nytt språk, forteller presten som har tatt utdannelse ved høyskolen i Sør-Trøndelag ved siden av jobb.
Det er viktig for ham å poengtere at tegnspråk er et helt, eget språk med annen setningsbygging og grammatikk enn det vi som hørende bruker når vi kommuniserer på norsk.
I de vanlige gudstjenestene i Tomaskirken, kommuniserer Kanehl på tre måter samtidig: Når han for eksempel skal lese inngangsordene, kommer teksten opp på veggen ved siden av alteret. Samtidig spiller han av en innlest versjon over høyttaleranlegget i tillegg til at han formidler den kirkelige nådehilsen ved hjelp av tegn og ansiktsuttrykk.
Lys og rekkverk
For at brukerne skal finne veien rundt i kirken, er det montert et rekkverk som går rundt hele rommet, også bak alteret.
Gulvet er også formet med tanke på at det skal være lett å orientere seg. Den ytterste ringen er laget i skifer, med innfelt ledelys hele veien rundt.
For at de som har en synsrest skal kunne se best mulig, er det ikke montert vinduer på sidene eller bak alterert. Lyset slippes inn gjennom takvinduer og fra vinduer bak i lokalet.
De som følger rekkverk eller ledelys vil komme passere ulike «stasjoner» på sin vei kirken rundt, alt fra døpefont, fellesskapsteppet, en roterbar trekule med utskårne bibelmotiver, alteret, vannskulpturen og en statue. Kanehls håp er å kunne legge til ytterligere sansestasjoner.
I midten av kirken ligger altså det spesielle musikkgulvet, konstruert i tre, med kirkestolene plassert oppå.
Sterke reaksjoner
- Hva slags tilbakemeldinger får dere?
- Vi får veldig gode tilbakemeldinger, på alle måter, smiler døvepresten fra øre til øre, og vil gjerne formidle noen eksempler:
- Vi var spente på hvordan de døvblinde ville ta det, ikke minst de som er født døvblinde. De er veldig direkte og ærlige. Hvis det er noe de ikke liker, så går de.
- Vi ville prøve forsiktig. Dersom de syntes at det var bra i ti minutter, er det kjempefint. Det viste seg at de ikke ville gå. Noen gikk ut og kom tilbake. Andre lå på gulvet og kjente på musikken og var der opp til 40 minutter.
- Vi har alltid kirkekaffe, noe som er veldig attraktivt. Etter kaffen ville noen tilbake til kirken for å oppleve mer. Det var veldig sterkt.
- Vi så på ansiktene at de hadde det godt. Det var en sterk opplevelse. Noen gikk rundt her og en tok en dukkert i døpefonten fordi han elsker vann. Det var utrolig flott og veldig spennende.
Anger?
Kanehl har investert mye tid og arbeid for å kunne bli døveprest. Men:
- Jeg har ikke angret en eneste dag. Tvert imot. Jeg har en utrolig flott menighet som gir så mye tilbake, forsikrer Marco Kanehl.
DAGEN