Historiefortelleren
Bjørn Gjellum elsker musikk og litteratur, gjerne historisk lesning. Og så forteller han ofte andres historier. Her er hans egen.
Tenker du på Evangeliesenteret, dukker først Lise og Ludvig Karlsen opp i tankene. Men sammen med dagens mest aktive forkynnere dukker også Gjellum opp blant Evangeliesenterets mest markante fjes.
Han kan dukke opp hvor som helst – på trykk, på TV, i Stortinget, på møte blant rusmisbrukere eller overraskende i døra i en avisredaksjon. Da vil han kanskje selge deg en sak eller argumentere for en ruspolitisk vinkel.
Annonse
Det står omtrent like ofte Gjellum som Jesus i Ennå er det håp, bladet Evangeliesenteret (ES) gir ut og som han – Gjellum altså – har vært redaktør siden 2007.
Da han tiltrådte fikk han løfte om at han kunne hente inn andre skribenter etter behov. Det har han knapt gjort. Derfor er han så synlig. Det er omtrent bare lederartikkelen han overlater til Trond Eriksen, den nåværende ES-lederen.
Og det er Gjellum i flere kanaler. Den gamle avis- og radiomannen er titt i TV-ruta. Etter lang fartstid i presse og radio på 70- og 80-tallet, ble han TV-mann i evangeliets tjeneste på 90-tallet. I inneværende stevneuke har han innledet på ES-TVs sendeflate hos Visjon Norge hver dag. Han kjenner denne bevegelsen ut og inn og er rett mann på jobben.
Gal side
Sett fra journalisthold er Gjellum på «gal side», som informasjonsmedarbeider. Selv om han vanker i Vandrehallen som en hvilken som helst politisk journalist, får han ikke bli med i Stortingets presselosje. Da holder det ikke med pressekort fra Journalistlaget siste 30 år.
– I presselosjen er de redd for rolleblanding, og det forstår jeg. Men ingen har sagt noe på den journalistiske virksomheten min, understreker han.
Og ingen kan betvile at han er journalist på sin hals. Gjellum intervjuer partiledere og statsråder over en lav sko og har et bredt kontaktnett.
Sosialarbeider
Annonse
Barndomsplanen hans var å jobbe med noe helt annet.
– Jeg ville hjelpe folk og bli sosialarbeider, men jeg slo det fra meg, forteller han.
Unge Gjellum hadde skrevet litt, og en anbefaling fra en gammel avismann førte ham i 1978 inn i Akers Avis/Groruddalen.
– Jeg begynte omtrent rett fra gata, sier han med et mimrende smil.
Det var alt som skulle til for å sitte i avisklisteret. Han jobbet seg videre, med perioder i Nationen, via Verdens Gangs rampelys-redaksjon og ny økt i Akers Avis/Groruddalen der han ble introdusert for lokalradio. Lokal-TV ble det også. Senere ble det mye frilansing, blant annet for ukebladet Nå.
Bøker og musikk
Gjellum spiller på mange strenger, også bokstavelig. Han er en habil gitarist med ansvar for et par plateinnspillinger i ES-regi. På gymnaset tok han musikklinja og deretter et år på Musikkonservatoriet. Han tok forberedende på Blindern, uten å få noen akademisk løpebane, men «noen løsrevne kurs» på Journalisthøgskolen ble det. Og han sluker uansett bøker.
– Jeg er veldig glad i å lese, og i å høre på musikk. Jeg ble hekta på musikk da Beatles kom, forteller han. Senere har han utvidet sortimentet betraktelig.
Annonse
Møblert hjem
I kontakt med Evangeliesenteret kan man falle for fristelsen til å tenke i trange kategorier og tro at her er alle aktive eller tidligere rusmisbrukere med en grufull fortid.
Rett nok er hundrevis satt varig fri fra alko- og narkohelvetet i ES-systemet, men samtlige kommer ikke rett fra rennesteinen. Heller ikke Bjørn Gjellum.
– Selv kommer du fra et møblert hjem?
– Ja, det gjør jeg. Jeg bodde de første åra mine på Majorstua. Da jeg var åtte, flytta vi til Østkanten, til Carl Berner, sier han og understreker at oppveksten var god. Det eneste som manglet, var søsken. Han forble enebarn.
– Er dét skadelig?
– Nei, jeg synes ikke det. Jeg vokste opp i et hjem med kjærlighet og omsorg.
Foreldrene var skikkelige arbeidere. Faren jobbet i jern og metall, moren som kokk.
Annonse
– «Mutter´n» var en kokk av format, sier han. Hun ble blant annet hentet inn til et av Oslos flunkende nye hoteller da byen arrangerte vinter-OL i 1952.
Tre år etter, 6. januar, 1955, dukket Bjørn frem.
Bestekamerater
Ingen av foreldrene var faste kirkegjengere, men begge hadde en tro. Faren gjennomgikk en omvendelse i voksen alder, mens moren hadde bevart barnetroen. Bordvers og aftenbønn var fast takst for Bjørn.
Fra 2. klasse gikk han på Rosenhoff skole og ble bestekamerat med Arne Bakken. Deres veier skiltes et stykke ut i tenåra. Arne gikk over fra å ruse seg på røyk til å sette sprøyter. Senere havna han på heroinkjøret. Bjørn fant i stedet Jesus.
På 80-tallet ble også Arne frelst, og i avruset tilstand ble han Åge Åleskjærs medpastor i Oslo Kristne Senter. Senere sprakk både samarbeidet og så det rusfrie livet for Bakken som til slutt døde av en overdose.
– Arne og jeg var nære venner fram til jeg ble frelst under Jesusvekkelsen i 1973-74. Vi hadde fortsatt kontakt etterpå, men ikke så mye.
– Slapp du unna den tunge rusen fordi du fant Jesus?
Annonse
– Nei, jeg vil ikke si det sånn. Heroinen kom mange år etter at jeg ble frelst, kanskje i 1978. Jeg røykte en del hasj i ungdommen fra jeg var 14 til jeg ble 18. Jeg drakk også en del, men det er ikke noen selvfølge at jeg ville begynt med heroin hvis jeg ikke var blitt frelst, for jeg hadde veldig interesse for andre ting en dop, som historie, musikk og litteratur, sier Bjørn.
– Men det er klart, har du venner som er på kjøret, så vet du aldri hva som skjer. Det er så skjørt, livet. Du kan ikke si hva som vil skje, filosoferer han.
På avstand
Frelsesopplevelsen på 70-tallet var sterk. Likevel kom den på avstand, og det ble slutt på å gå på møter.
– Jeg slutta ikke å tro, men det var ikke der hovedinteressen min lå lenger. Jeg var aktiv politisk for Høyre og satt i en slags bydelskomite på Lambertseter.
Det var mens Bjørn vanket blant hovedstadens politikere han skulle høre Guds stemme klart for første gang.
– Jeg var på vei ut døra fra Høyres Hus en dag i 1987. Da hørte jeg en stemme. Det var nok inni hodet mitt. «Det er to veier, Bjørn. Og du vet hvor du skal gå».
Det som deretter skjedde, beskriver han slik:
Annonse
– Det var akkurat som jeg ble styrt opp til Filadelfia, «styrt» i anførselstegn. Jeg gikk jo av egen fri vilje, men det neste jeg vet, er at jeg står foran menighetslokalet i Pilestredet.
Det var ikke noen selvfølge for en statskirkenordmann som ham å stå og ringe på dørklokka til Norges største pinsemenighet. Men det gjorde han.
– «Har du en avtale», spurte kontordamen. «De som kommer hit, har gjerne en avtale». Jeg svarte at jeg ikke hadde det, men at jeg gjerne skulle snakke med noen. «Da må du ha en avtale», gjentok hun.
Idet han skulle til å gå, ankom tilfeldigvis ungdomspastor Karl Inge Tangen.
– Vi gikk opp på et kontor der, og jeg fortalte at jeg ble frelst for noen år siden, men at jeg hadde en lengsel etter å komme nærmere Gud igjen. Så ba vi sammen.
Inn i ES
Dette ble et vendepunkt på flere måter. Bjørn begynte å gå på onsdagsmøter i Filadelfia og hjalp til i menighetens lokalradio. Etter en tid ble han spurt om drive Radio Maran Ata og ga et tidsbegrenset ja. Der kombinerte han kristent innhold med politiske intervjuer og allment stoff, helt i tråd med bredden i eget interessefelt.
Blant dem han intervjuet, var Lise og Ludvig Karlsen. Det skjedde ved inngangen til 1991, og det skulle få langvarige følger.
Annonse
Kort tid etter hadde han en prat med Ludvig.
– «Kan du hjelpe ES å få i gang et radioarbeid?» spurte Ludvig meg.
Fra da av gikk det raskt. 2. juni 1991 begynte Bjørn aktivt å dekke Evangeliesenterets virksomhet i sendingene sine på Radio Sentrum, blant annet med ukentlige oppsummeringer fra Ludvigs reiser.
Etter mediefrislippet på 80-tallet mente mange kristne omtrent at verden kunne frelses med nærradiosendinger rett inn i folks stuer. Helt slik gikk det ikke.
Ved inngangen til 90-tallet ble det imidlertid dannet en profesjonell felleskristen radio i Oslo, Radio Sentrum. Bjørn hadde jobbet der en stund da Ludvigs spørsmål kom, og Bjørn åpnet sendeflatene for mange innslag fra Evangeliesenteret. Store deler av uka var imidlertid viet musikk og helt andre aktualiteter.
– Vi lagde ganske bra radio, synes Bjørn selv.
I 1997 fikk han redaktøransvaret for Radio Sentrum, og han ble sittende til stasjonen ble lagt ned i 2005.
ES-TV
Annonse
Mot slutten av 90-tallet ble veldig mange kristne lokalradioer borte. Samtidig, i 1993, hadde ES startet TV-virksomhet.
– TV-sendingene besto veldig mye av møter og sånne ting. Det var ganske internt, slik det ofte er med kristne medier. Jeg ble bedt om å bidra på TV for Evangeliesenteret, og jeg foreslo at det burde være et program der som var litt annerledes, mer allment. Vi kunne ha med politikk, Israel-stoff og sånne ting, sier Gjellum.
Da Radio Sentrum forsvant i 2005, møttes Bjørn og Lise Karlsen.
– Det var året etter at Ludvig døde, og Lise var blitt sjefen. Jeg spurte henne: «Hva skal vi gjøre nå når Radio Sentrum er borte? Skal vi lage radio eller skal vi fortsette med TV?». Hun svarte: «Du bør lage mer TV».
ES-TV fikk nå adgang både til NRK2 og senere på TV Visjon Norge hvor ES-TV fortsatt har faste programmer.
LES: Hvordan kan folk ikke tro på Gud?
Forteller historier
Bjørn var fascinert av Ludvig Karlsen som person. Det medvirket sterkt da han sa ja til å bli med på ES-laget.
Annonse
– Å høre talene til Ludvig var en opplevelse. Han var en levende forteller.
– Litt som deg, med andre ord?
– Det kan ikke sammenlignes. Mange synes det er fint å være taler, men det er ikke meg. Jeg er ikke noen sånn predikant. Men der så utrolig å møte mange av menneskene på Evangeliesenteret. De kan ha vært uttafor og nedfor og bortafor, men når du snakker med dem, har de en radikal omvendelse som har snudd helt om på livet deres. Jeg forteller gjerne historier, historier om folk som har hatt vanskelige liv og har vært igjennom en radikal omvendelse. Det er en måte å bidra på.
– Er det dette som er viktig for deg?
– Det blir en slags tabloidjournalistikk av det. Jeg fokuserer på enkeltindivider, og det er jeg veldig glad i. Samtidig har vi om politikk i bladet og på TV, sier Gjellum som bare nølende sa ja til å overta et blad han hadde vondt for å identifisere seg med i starten.
Men dette var andre gang han syntes han hørte fra Gud. Etter å ha sagt nei til et slikt ansvar, sa han til slutt ja. Forutsetningen var at han fikk styre butikken som han ville. Og det gjør han fortsatt.
LES: Hun skal snakke om glede til sørgende misjonsfolk
Feil sted
Bjørn Gjellum er godt forankret i ES-familien, 24 år etter den retningsgivende praten med Ludvig Karlsen. Men musikalsk må han ha havnet på feil sted. Om vi sier at Landsstevnet på Østerbo er kristen-Norges svar på dansebandfestivalen i Seljord, er vi sannheten nær. Der ville Gjellum aldri ha satt sin fot.
Han holder seg til jazzfunkrock med Steely Dan, band som Eagles og Yes og Beatles som det hele startet med. Det er musikk i en ganske annen gate enn det som lyder fra podiet i Østerbo-hallen denne uka.
Men det er ikke for musikkens del han er her. Den er ikke i Bjørns gate, men han finnes ikke nedlatende. For han har sett hvor ekte og ærlige folk er på Østerbo og andre ES-sentre. Her løftes folk opp og får tro både på Gud og seg selv. De raker ryggen og finner fram der alt var vanskelig før.
– Du trives her?
– Ja, jeg gjør det. Jeg er kjempeglad i Evangeliesenteret. Det er ikke det at jeg synes stilen er så fantastisk. Jeg skulle gjerne sett dem synge noe mer avansert rock. Men jeg vet at mange av dem som står i koret har en vond oppvekst. Nå står de og synger av glede. Dette er ekte, og det rører ved noe i meg.
Bjørn forteller om en kar som hadde lykkes med så lite i livet at han ikke ville leve lenger. Ikke engang å ta sitt eget liv fikk han til. Evangeliesenteret ble redningen.
– Jeg ser Guds nærvær her, og jeg ser hva som skjer med folk. Det er dette Bibelen snakker om når det står om å bli født på ny. Her ser du det realisert, sier Gjellum som omtrent henter fram den gryende lille sosialarbeideren i seg fra oppveksten.
Men i stedet for å behandle folk, skriver han den ene fortellingen om livsforvandling etter den andre i bladet han bestyrer. Det er historier han elsker å bringe videre.
Kunne vært i VG
– Du kunne vært i VG eller en annen større avis. Hvorfor er du her?
– Jeg har fått noen tilbud underveis, og jeg har fått det spørsmålet noen ganger, sier Bjørn. Han har slett ikke lyst til å framstå som høy på pæra, men drister seg til det.
– Er det ikke ES som bør ha de flinke folka, da? sier han og smiler. – Du angrer i alle fall ikke, da, på ditt ja til Ludvig?
– Nei, jeg har en veldig fri jobb, særlig sånn som det er nå. Jeg har veldig oversikt, reiser en del og styrer arbeidet mitt selv. Så lenge ledelsen er fornøyd og bladet bringer inntekter, er det greit. Og annonsørene står i kø, sier selgerne våre.
60 år
6. januar fylte Gjellum 60 år. Feiringen la han til Evangeliesenterets hovedkvarter i Moss.
– Da snakket jeg om det å få lov til å jobbe med mennesker som får radikale møter med Gud, og om å få intervjue politikere om samfunnsspørsmål. Jeg møter politikere som har myndighet, men også mange som er på vei opp. Noen ender som statsråder. Rusomsorgen, men også politikken er noe av det mest interessante som finnes for meg.
– Hva skal kristenfolket gjøre for å få mediegjennomslag og nå fram politisk?
– Det er det vanskelig å svare på for meg som infoleder, sier Gjellum. Han har forsøkt mer enn én gang på å «selge» saker til større nyhetsredaksjoner. Det er oftest fåfengt.
– Det er veldig vanskelig å komme med det kristne fortegnet, sier han.
Men han har et tips til folk som kommer til ham og spør om akkurat dette. Han pleier å be dem om selv å kontakte redaksjonene.
– Gjør du det som privatperson, er det lettere. Er du den lille maktesløse mannen, er det mye mer effektivt. Kanskje er det enkeltindivider og ikke organisasjoner og informasjonsfolk som må stå fram med sine historier, sier historiefortelleren Bjørn Gjellum.
