Hun danser av glede for sin nye kirke

De dårlige nyhetene kommer tett fra Irak, men denne dagen er det bare glede. I Dyana, en kristen landsby langt oppe i de kurdiske fjellene, skal en ny kirke innvies.

Landsbyen står på hodet. De får prominent besøk til innvielsen. Selveste patriarken kommer. Han er overhodet for hele den assyriske kirken, det eldste kirkesamfunnet i Irak. Og ikke nok med dét. Han har med seg hele 14 biskoper. Noen av dem har kommet helt fra India, Australia, USA og Europa.

Denne dagen kjører de assyriske kirketoppene i svarte, tunge biler på svingete veier opp i fjellene. De passerer storkereder og beitende saueflokker, militære kontrollposter, frådende elver og trange fjellpass, før landskapet plutselig åpner seg og åpenbarer en irrgrønn, frodig dal. Da er kirketoppene fremme ved målet. Dyana.

Kvinnekomité

Den nye kirken har fått navn etter St Georg. Den er stuende full. Kvinnene har sin egen inngang og sitter bakerst med florlette sjal over håret, slik de etter tradisjonen skal gjøre i den assyriske kirken.

Mennene har to innganger på sidene og fyller den fremste halvdelen av kirken. Folk trykker seg sammen på kirkebenkene. Når det ikke finnes flere sitteplasser, stiller de seg langs veggene, i midtgangen og ute på trappa.

Midt i folkehavet løper en kvinne travelt frem og tilbake mens hun nikker til kjentfolk. Hun er blussende rød i kinnene og smiler fra øre til øre. Dette er Luas Scmool (50), leder for menighetens frivillige kvinnekomité.

I flere uker har de forberedt frokosten som skal serveres etter gudstjenesten. Det er hennes ansvar at frokosten blir en fest for patriarken, biskopene og de mange hundre gjestene.

Når hun blir spurt om hva hun synes om patriarkens besøk i Dyana, strekker hun armene i været og tar dansetrinn i ren fryd langs den nystøpte gangveien.

– Åhhh, sier hun. Men det er ikke bare patriarken som får henne til å smile.

– Kirken vår var gammel og trang. Nå har vi fått ny. Det er derfor jeg er så glad.

Høytid

Hun er ikke den eneste som feirer. En gruppe ungdommer har kledd seg i tradisjonelle, assyriske klær. Jentene bærer kjoler i rødt, grønt og svart. De har sølvbelte om livet og hodeplagg med ringlende paljetter og fargerike fjær. Også guttene har fjær i hatten. De går med mørkeblå broderte drakter og tykke, heklede sjal.

Ungdommene står æresvakt ved inngangspartiet da gjestene ankommer. Senere trekker de inn i skyggen langs kirkeveggen. Gradestokken viser 35 grader. Svetten siler under heklesjalene. Likevel føler utflyttede David Joseph (28) høytid:

– Det er stort å få en ny kirke, og vi er stolte over å kunne bære assyriske nasjonaldrakter, sier David, som har reist vekk fra Dyana for å studere, men har kommet hjem for å delta i feiringen, slik også mange andre har gjort fra hele landet.

De paljettprydede jentene ler i bakgrunnen, men vil ikke snakke engelsk. Dét vil derimot 10 år gamle Bahra. Hun tar selv kontakt med Dagen:

– Du som ikke er herfra, skjønner kanskje ikke hva som skjer i dag? innleder hun og slår veslevoksent fast at det vil bli veldig bra for landsbyen å få ny kirke.

– Den er svært vakker, konstaterer Bahra, som går på internasjonale skole og skal ha data-eksamen dagen etter, men som ikke er særlig bekymret av den grunn.

På prikkfri engelsk forteller hun at det beste med landsbyen er de mange hyggelige menneskene som bor her. Likevel har hun ikke tenkt å bli boende i Dyana når hun blir voksen.

– Jeg vil flytte til Sør-Korea og bli popsanger, sier Bahra.

En kjempende kirke

Innvielsen tar tid. Den første delen av seremonien skjer med kurdiske toppolitikere til stede. Den regjerende Barzani-familien er representert. Ministeren for religiøse saker likeså, sammen med representanter for lokale myndigheter.

Kurdiske myndigheter understreker ofte og gjerne at religiøse minoriteter har trosfrihet i den selvstyrte, kurdiske regionen i Irak. Det er bygget en rekke kirker de siste årene, både tradisjonelle og evangeliske.

Etter at hilsener og takketaler­ er høytidelig fremført, toger de muslimske kurderne ut av kirken­, ledsaget av væpnede vakter. De forsvinner inn i kraftige hvite ­toyotaer som venter ved porten.

Så kan selve gudstjenesten begynne. Østens assyriske kirke er den eldste kirken i Irak. De fører historien sin helt tilbake til de første apostlene og er stolte av sin eldgamle liturgi som fremføres på øst-arameisk. De poengterer også gjerne at kirken deres alltid har vært uavhengig; aldri underlagt verdslige regimer gjennom sin lange historie. Derimot har de kjempet for sin egen overlevelse under persisk, arabisk, mongolsk og ottomansk styre.

De kjemper fremdeles. De siste tiårene har mange assyrere lagt på flukt igjen. Før Saddams fall var det rundt 1,2 millioner kristne igjen i Irak. Nå regner man med at det er under 200.000 igjen. Flukten har særlig skutt fart etter at IS angrep for fem år siden.

Konsekvensen er at den assyriske kirken i dag er større utenfor Irak enn inne i landet. Både i Australia, Canada, Tyskland, USA og Sverige er det etablert store, velorganiserte assyriske samfunn. Det er derfor så mange biskoper kommer fra utlandet når patriarken innkaller til synode, slik han nylig gjorde i Irak.

Egen inngang

Det nye kirkerommet har enkle, rene linjer med buede vinduer i farget glass. Fronten er i hvit marmor. Tunge prismelysekroner henger i taket, som er dekket av et stort kors.

Liturgien går sin gang. Den store forsamlingen følger patriarken og biskopene med øynene.

Men der er én kvinne som ikke har tid til å sitte i ro. Luas småløper frem og tilbake over gårdsplassen med favnen full av tallerkener. Inne i kirkens romslige forsamlingssal er det dekket langbord. Det bugner av hjemmelaget brød, yoghurt, egg, ost og syltetøy.

Patriarken og biskopene skal trone i et blomsterprydet høysete, innerst i lokalet.

– Kvinnekomiteen sørger alltid for mat ved store anledninger i kirken. Vi får penger av kirken og kjøper inn det som trengs, forteller Luas, som har vært med i denne komiteen i over 20 år.

– Det samme gjorde mødrene og bestemødrene før oss, tilføyer hun. – Det er kultur. Det er en viktig tjeneste for landsbyen.

Urolige tider

Luas har bodd i Dyana det meste av livet. I perioder har det vært turbulent. I 1974 måtte hele familien hennes flykte til Iran for å slippe unna Saddam Husseins krigføring mot kurderne.

Etter den såkalte Al-Anfal-kampanjen, der Saddam gasset kurdiske og assyriske landsbyer i 1988, innførte USA en flyforbudssone over de kurdiske områdene. Dermed ble det mulig for tusener av kurdere som hadde søkt tilflukt i Iran å vende tilbake til Irak. Mange av de kurdiske flyktningene slo seg ned rundt Dyana. Det som først var midlertidige bosettinger ble permanent. Slik endret den lille, kristne landsbyen Dyana karakter. På 15 år økte folketallet fra 27.000 innbyggere til 175.000, og Dyana ble en utkant av byen som i dag heter Soran.

Så, i 2014 ble situasjonen igjen snudd på hodet. Da var det fjellandsbyen Dyana som ble en trygg havn for flere tusen kristne som flyktet fra Mosul og landsbyene nede på Ninivesletten for å slippe unna IS. I mange uker var hallen som vi nå skal spise i, full av flyktninger.

Men i dag er det fest. At det nå er 600 mennesker som skal ha mat, stresser ikke Luas. Hun har aldri laget frokost til så mange, men lang erfaring gir trygghet. Hun er flink til å beregne mat.

Kirkebyggere

Da patriarken, Hans hellighet Mar Gewargis III, kommer ut av kirken, bryter kaos løs. Alle vil ha et glimt av ham. Handlekraftige vakter loser ham gjennom folkehavet og får satt den 78 år gamle kirkelederen til bords. Så senker roen seg. Folk er sultne.

Dagen blir sittende ved siden av to menn som presenterer seg som Ashur og Rimon. De er brødre. Men ikke nok med det. Det er deres familiefirma som har bygget kirken.

– Vi er veldig glade i dag, sier Ashur. – Dette er mer enn en vanlig jobb. Det er en stor dag når det kan åpnes en ny kirke som er bygget for kristne i Irak.

I dette landet der så mange kirker er blitt angrepet, bombet, plyndret og skjendet er det jubel når en ny kirke reises.

Kirken i Dyana er ikke den første brødrene har hatt ansvar for å reise. De siste årene har firmaet deres bygget hele 21 nye kirker. Både i Erbil, Mosul og Kirkuk er nye kirker under oppføring.

Flere av kirkene er bygget med utenlandsk finansiering. Den nye kirken i Dyana er finansiert av Ungarn. Et skilt med «Hungary Helps» lyser på kirkeveggen. Under frokosten tar Azbej Tristan, som representerer Victor Orbans regjering, ordet og lover fortsatt støtte til kristne i Midtøsten.

Insisterer

Til stede i kirken er også Romeo Hakkari, en assyrisk politiker som sitter i det kurdiske parlamentet. Som så mange andre i dette området er han etterkommer av assyrere som flyktet fra Hakkari-fjellene i Tyrkia.

– Å bygge en ny kirke betyr at vi insisterer på å bli værende. Kirken er et signal på at de kristne er her.

Selve navnet på landsbyen deres, Dyana, betyr «kristen» på kurdisk. Dyana er en av tre kristne landsbyer i Soran-regionen. Det bor nær 400 kristne familier her.

– De assyriske landsbyene er et lite kristent samfunn i et stort muslimsk. Det er sårbart, innrømmer Hakkari. – Men prestene nyter respekt også blant muslimene, og det er mer stabilt å bo her oppe i fjellene enn på Ninive-sletten, sier Romeo Hakkari.

Gledesdans

Frokosten går mot slutten. Hans hellighet reiser seg. På veien ut stimler folk sammen rundt ham. Noen er heldige og får en velsignelse med på veien.

Men Luas Scmool er ikke å finne i trengselen rundt patriarken. Hun har tatt av forkleet, forlatt salen og gått ut i sola. Oppdraget er utført. Det var nok mat. Folk er mette og fornøyde. Nå danser Luas og de andre kvinnene for kirken og patriarken til lyden av fløyter og assyriske trommer.

Patriarken er i ferd med å kjøre vekk, da Dagen endelig kommer så nær at vi får stilt et spørsmål:

– Hvordan kan patriarken gi folket håp?

– Det er folket som gir meg håp, svarer patriarken før en vakt avbryter og han blir kjørt vekk.

Reportasjeturen til Irak var ­støttet av Fritt Ord.

Den nederlandske presten nektet å forlate Homs, så lenge der var kristne igjen

– Jeg føler meg så fryktelig ensom

– Kvinnene er nøkkelen for å stoppe utvandringen fra Irak