Hva nå, Frimodig kirke?
Det finnes et stort potensial i å representere et klart konservativt alternativ i Den norske kirke.
Det endelige kirkevalgresultatet blir ikke klart før om noen dager når opptellingen av personstemmene foreligger. Før det vet vi for eksempel ikke sikkert hvordan fordelingen av innvalgte konservative eller liberale kandidater vil se ut på Nominasjonskomiteens liste, som ble den nest største ved valget.
Men det er uansett for lengst klart at den liberale listen Åpen folkekirke som ventet fikk rent flertall. Vi er likevel enig med Vårt Lands kirkeredaktør Alf Gjøsund som utropte den tredje listen ved dette valget, Bønnelista, som den største vinneren, omstendighetene tatt i betraktning.
Annonse
Bønnelista ble representert i alle de ni bispedømmene der de stilte til valg. Og vi skal huske på at dette skjedde selv om listen egentlig ikke hadde støtte i noen fremtredende kirkelige miljøer, uten tunge navn fra kirkepolitikken blant sine kandidater og til tross for at de bare så vidt klarte å skrape sammen navn til å stille i ni av elleve bispedømmer.
I tillegg synes vi at bispedømmerådsleder i Stavanger, Marie Klakegg Grastveit, har et poeng når hun i lørdagens Dagen sier at selve navnet på listen nok også virker ekskluderende på en del. At man altså likevel klarer å få såpass mange stemmer, sier noe interessant om hvilket potensial som faktisk finnes i å representere et klart konservativt alternativ i Den norske kirke.
Det er i den sammenhengen fristende å i hvert fall leke med tanken på hvilken oppslutning en slik liste kunne fått dersom de toneangivende konservative miljøene i kirken hadde sluttet opp om den, deltatt aktivt i utformingen og plassert sine beste folk på den. For oss er det da naturlig i første rekke å tenke på det konservative kirkenettverket Frimodig kirke.
Som vi tidligere har skrevet på denne plass har vi stor respekt for deres standpunkt om at de er skeptiske til en ytterligere politisering av kirken og i stedet vil arbeide for en åndelig revitalisering av kirken. Grunnleggende sett er vi enig i dette synet.
Men vi konstaterer likevel at også Frimodig kirke forholder seg til det valgsystemet de er kritiske til. Forut for dette kirkevalget gikk de ut med anbefaling om å kumulere navngitte konservative kandidater på Nominasjonskomiteens lister. Og de stedene der det ikke fantes tilstrekkelig konservative kandidater på den listen, anbefalte de å føre opp kandidater fra Bønnelista.
Det går også an å argumentere for at Frimodig kirkes foretrukne system med en liste, Nominasjonskomiteens liste, og kumuleringer på denne, i virkeligheten bare er en kamuflering av det som reelt sett er kirkelig politikk.
Vi ser i hvert fall ikke den store, prinsipielle forskjellen på kumulere konservative kandidater på en fellesliste eller å stemme på konservative kandidater på en liste som bare inneholder slike. Resultatet er uansett det samme: Man har tatt parti for konservative kandidater fremfor liberale.
Flerpartisystemet i kirkevalget har nok kommet for å bli uansett hva vi synes om det. Vår anbefaling til Frimodig kirke og andre konservative miljøer er å ta en nøye og samvittighetsfull gjennomgang av sin praksis i lys av erfaringene ved dette kirkevalget.
