Hva om det var min datter?
Rett ut sagt sitter jeg igjen med en mistanke om at vårt raseri mot abort dypest sett ikke handler om kjærlighet til det ufødte liv, men om å rettferdiggjøre oss selv ovenfor Gud?
La det være sagt med en gang, jeg er ikke for abort. Men jeg undrer meg over hvor nådeløse kristne, verdikonservative menn på 50 pluss, som meg selv, kan være i kommentarfeltene når tema handler om abort.
Rett ut sagt sitter jeg igjen med en mistanke om at vårt raseri mot abort dypest sett ikke handler om kjærlighet til det ufødte liv, men om å rettferdiggjøre oss selv ovenfor Gud?
Annonse
Det er mye som er galt og urettferdig i verden, og det var neppe noe bedre før. På apostlenes tid var slaveri vanlig. Kvinners rettigheter var en vits. Det var både undertrykkelse, religiøs forfølgelse, seksuelle utskeielser og korrupsjon innenfor det romerske imperiet.
Men du leser ikke om at Paulus eller noen av de andre demonstrerte mot myndighetene i Roma eller brukte tid på å fordømme uretten som ble begått sin samtidige verden. Fokuset var å spre det gode budskap, ikke å rase mot synden og uretten i samfunnet.
Vi menn føder ikke barn, men vi uttaler oss skråsikkert og kompromissløst om en avgjørelse som vi selv skal slippe å ta konsekvensene av. Det virker videre som at noen er blitt blinde av hat mot kristne som «vakler» i dette alvorlige spørsmålet.
Noen vil ikke engang godta at en søster eller bror som stiller seg mer nyansert til abort, kan være frelst. Du ser den samme retorikken i en rekke andre saker som homofili, gjengifte og nå senest i «helvetesdebatten» som har pågått en stund i avisen Dagen. Du er enten for eller imot, og nåde den som står på feil side av streken.
Jeg tror ikke det finnes mennesker som virkelig er «for» abort, men det finnes de som er for at kvinnen selv skal ta det endelige valget om å bringe fosteret fram eller å avslutte svangerskapet i en tidlig fase, når graviditeten er svært uønsket og påført mor mot hennes vilje.
Aborten i seg selv er en brutal handling, det tror jeg de aller fleste er enige om. Abort er ødeleggende både for fosteret og for mor. Anger og fordømmelse over en utført abort kan etterjage mor i årevis, abort burde aldri forekomme. Hadde det bare ikke vært synd i verden.
Argumentet om at abort er galt uansett omstendigheter, og at det befruktede egget i alle tilfeller er ett fullverdig menneske med sin ukrenkelige verdi, høres flott og riktig ut, men hvordan ville jeg selv møte min datter om hun kom hjem gravid og sønderknust etter en voldtekt? Eller overgrep som incest, eller når ett barn på 15 år selv skal bli mor?
Er ikke dette eksempler på etiske dilemma som går for dypt til at det kan avfeies med ett enkelt ja eller nei? Om det ikke rammer en selv er det kanskje enkelt, men for den som har ett hjerte både for mor og foster, er ikke svaret alltid så innlysende.
Annonse
Var det ikke ett lignende etisk dilemma som Jesus selv ble stilt ovenfor, der han satt i tempelforgården og de skriftlærde kastet foran ham en kvinne grepet i hor? Det kunne like gjerne ha vært en kvinne grepet i abort.
Jesus hadde møtt dette mennesket på samme måte, tror jeg. Vi tar alle dårlige valg for oss selv og trenger Guds nåde over våre liv, den som påstår noe annet er i beste fall nærsynt og blind for sin egen skrøpelighet.
Til slutt ett dilemma til. Du går forbi ett sykehus som står i flammer og hører rop om hjelp. På fødeavdelingen ligger det ett barn som er i ferd med å bli kvalt av røyken, men i kjøleskapet på laboratoriet i etasjen over, finnes det hundrevis av befruktede egg. Hva prioriterer du å redde? Svaret kan være mer avslørende enn du liker å tro.
(Teksten over taler ikke for min menighet eller mitt trossamfunn sine holdninger, men er helt og holdent mine private ytringer.)
