Hva skjedde med de kristne kvinnene som ble bortført av IS?

Sommeren 2014 erobret terrorgruppen IS storbyen Mosul og senere store deler av Nord-Irak. Nyheten om at IS hadde bortført over 3000 kvinner fra yazidifolket ble raskt spredt over hele verden. At også kristne kvinner ble bortført, har færre snakket om. Fem år etter er noen befridd, mens andre fremdeles er savnet.

En rekke kilder Dagen har snakket med i Nord-Irak, hevder at kirkene dysser ned det som skjedde med de kristne kvinnene.

Andre kilder mener at kirkene kan ha gode grunner for å unngå oppmerksomhet om saken.

Solgt fire ganger

Rita Habib er en av få unge kristne kvinner som har snakket offentlig om hva hun ble utsatt for som IS-gissel.

Hun ble tatt til fange da IS erobret landsbyen Qaraqosh i august i 2014. I fjor vår ble hun gjenforent med sin far.

Rita fortalte til nettavisen kurdistan24 at IS først fraktet henne til Mosul. Senere sendte de henne til Syria der hun gjentatte ganger ble solgt på terrorgruppens slavemarked.

– Jeg ble solgt fire ganger. De gjorde onde ting med oss. De slo oss og voldtok oss, sa hun til den kurdiske nettavisen.

Hun forteller videre at hun ble hun reddet ut av den syriske provinsen Deir al-Zor av kurdiske styrker i desember 2017. Senere fikk hun hjelp til å komme seg til Erbil i Irak der hun ble gjenforent med faren.

Her sa hun at hun ønsket å fortelle historien sin for å hjelpe dem som fremdeles blir holdt som gisler av IS.

Direkte berørt

Ifølge Kirkens Nødhjelp ble trolig mellom 45 og 60 kristne kvinner kidnappet av IS i 2014.

KNs tall er basert på informasjon som de har fanget opp gjennom samtaler med folk som ble direkte berørt av IS-angrepene. Blant annet bygger de på vitnesbyrd fra befridde yazidikvinner som forteller om kristne kvinner som var sammen med dem i fangenskap.

Dette samsvarer med opplysninger fra organisasjonen Shlomo, som jobber med å samle beviser for folkemordet mot de kristne irakerne.

Tallene er imidlertid usikre. Fader Douglas Al Bazi, som er kaldeisk prest og tidligere leder for et kirkelig ressurssenter, sier til Dagen at over 50 kristne kvinner kan ha vært rammet.

I kvinneorganisasjonen Baghdad Women Association mener de det kan være snakk om 60.

Viktige vitnesbyrd

Hos Shlomo er de frustrert over at kirkene sier lite om hva som har skjedd med de kristne gislene.

På organisasjonens kontor er der hylle etter hylle med permer som er stappet med informasjon. Kristne familier har kommet på rekke og rad for å registrere hva de mistet og ble utsatt for da IS angrep. Men det finnes knapt noen registreringer om kvinner som ble bortført.

– Jeg tror at familiene føler skam. De vil ikke registrere det, sier «Maya», en av Shlomos grunnleggere. Hun ønsker å uttale seg anonymt.

Hun er opptatt av at kvinnene må få hjelp. Men hun understreker at vitnesbyrdene deres i tillegg er viktige for å få internasjonal anerkjennelse for at også de kristne irakerne ble utsatt for folkemord, på samme måte som yazidiene.

– For å få rettferdighet for ofrene må det internasjonale samfunnet vie større oppmerksomhet til de overlevende. Dette må også omfatte de kristne kvinnene som ble kidnappet og voldtatt.

– Vi har dokumentert at over 70 kristne kvinner har vært gisler hos IS. Noen ble bare holdt fanget i noen få dager, men mellom 40 og 45 var gisler i en lengre periode, sier hun.

Ulik strategi

– De kristne overlevende kvinnene er ikke lette å finne. Det virker som om de ofte velger å ikke snakke om det de har opplevd, sier Najea Abdulrahman Haji, leder for KNs arbeid mot kjønnsbasert vold i Nord-Irak.

Hun synes det er underlig at yazidilederne og kirkelige ledere har valgt så ulik strategi når det gjelder åpenhet om IS-gislene.

– I begynnelsen var dette vanskelig å snakke om blant yazidifolket også. Men etter at yazidienes religiøse ledere etablerte seremonier for å ønske sine kvinnelige IS-gisler velkommen tilbake, ble det et skifte.

– De kristne lederne har derimot valgt å tie stille om saken, sier Najea, som er bekymret over at dette gjør det vanskelig å tilby hjelp til de kristne IS-gislene.

Taushet sementerer

Haji får støtte av sin nylig tiltrådte sjef i Norge, generalsekretær i KN Dagfinn Høybråten.

– I det lange løp er taushet ingen vei. For å få en vellykket rehabilitering og reintegrering er vår erfaring at det er nødvendig å få frem i lyset det som er smertefullt og skambelagt, sier Høybråten til Dagen.

– Hva kan konsekvensene bli når kirkelederne er tause?

– Da sementeres og galvaniseres den tausheten som utover selve handlingene er et hovedproblem her, nemlig at det legges lokk på. Konsekvensen er at kvinnene ikke får den oppfølging og oppreisning som de har rett på. Kirkelederne har derfor et enormt ansvar. Heldigvis er det mange som ser dette ansvaret og erkjenner at de kan bidra til forandring i sine samfunn, sier Høybråten.

– Denne situasjonen burde kanskje også vært bedre fanget opp av hjelpeorganisasjoner og kirker i andre land som Norge. Vi ser ofte at behov for tilpasset hjelpetilbud til mindre grupper blir oversett når det generelle behovet for hjelp er så massivt.

Tabubelagt

Emanuel Youkhana, assyrisk kirkeleder og leder av den kristne bistandsorganisasjonen Capni i Irak, har merket seg at en del kirker dekker over at kristne kvinner ble bortført.

– Det er beklagelig, men det er dette som er realiteten. Kirkene vil ikke bekrefte det. Jeg vet ikke hva som er årsaken. Trolig skyldes det den orientalske mentaliteten. De føler seg sky, sier han.

Liza Hido, leder av kvinneorganisasjonen Baghdad Women Association, er assyrisk kristen. Hun mener jezidiene har vist større mot enn de kristne i denne saken.

– Kirkene nekter å snakke om det. Jezidiene er modigere enn oss, sier hun.

– Hva er årsaken?

– Det er tabu for dem. De er ikke modige. Jeg forstår ikke hvorfor, sier Hido.

Sikkerhet

Fader Douglas Al Bazi ble internasjonalt kjent som talsmann for de kristne flyktningene etter flyktningkrisen i Irak i 2014. Han ledet en flyktningleir ved Mar Elia-kirken i Erbil og var en av grunnleggerne av det kirkelige ressurssenteret Center Self in Need.

Han mener kirkene kan ha gode grunner for å holde en lav profil om hva som har skjedd med de kristne IS-gislene.

– Det skyldes hensynet til sikkerheten deres og et ønske om å holde dem borte fra oppmerksomhet fra media. Det kan også handle om hensynet til kvinnenes rykte i lokalsamfunnet.

– Men dessverre har ikke alle fått hjelp til å bearbeide traumene sine, selv om det finnes sentre for traumebearbeiding både i Erbil, Kirkuk og Dohuk, skriver fader Douglas i en e-post til Dagen.

Vil beskytte ofrene

– Ønsket om å beskytte de befridde kristne kvinnene er helt klart en motivasjon for å holde sakene skjult. Hvis gisselsakene blir kjent, vil alle ønske å gjøre intervjuer med kvinnene, sier lederen av en bistandsorganisasjon i Erbil. Vedkommende ønsker å uttale seg anonymt.

Organisasjonslederen uttrykker forståelse for begge hensyn, både de som ønsker informasjon og de som vil holde sakene skjult.

– Et annet motiv for taushet kan være hensynet til handelsforbindelser, eller frykt for at kvinnene skal bli utstøtt.

Lederen peker også på det faktum at yazidiene har én felles leder, mens de kristne har mange kirkeledere. Noen av dem vil snakke, andre ikke.

– En del kristne ledere sier at de ikke vil bruke disse tragiske sakene til å skaffe publisitet og samle inn penger. De er mer opptatt av å beskytte kvinnene. Antallet kristne IS-fanger er lite, tross alt. De vil være lettere å gjenkjenne.

– Filmet i skjul

Dagen har snakket med enda en kilde, en prest i Erbil, som selv kjenner til et eksempel der et løslatt IS-gissel opplevde at media var ubehagelig pågående.

– Denne kvinnen hadde vært IS-gissel i to år. Media utnyttet henne. De filmet henne uten at hun visste om det.

– Dette er nok en viktig grunn til at de kristne IS-gislene ikke vil snakke med media. Etter å ha vært gissel hos IS stoler de ikke på noen, og aller minst på media, sier presten, som mener hensynet til ofrene er den viktigste grunnen til kirkenes lave profil i disse sakene.

Reportasjeturen til Irak ble støttet av Fritt Ord.

Beholdt roen og søkte Gud da IS tok byen deres

Allierer seg med kirkeledere for å bekjempe voldtektInnsats mot voldtekt i krig

Hun danser av glede for sin nye kirke