Hva vil det si å følge Jesus – i møte med et voldsspill?

At barn og unge spiller mye dataspill, er unødvendig å fortelle. Ikke minst spiller gutter mye. I «Barn og medier»-undersøkelsen til Medietilsynet tidligere i år oppgav 44 prosent av guttene at de hadde spilt to timer eller mer dagen før.

Blant jentene var tallet ti prosent. Blant de mest populære spillene finner vi en rekke voldsspill. Fortnite, Leauge of Legends og Overwatch er tre eksempler på voldsspill som har fått 12-årsgrense og derfor er populært også blant barn.

Bør vi bekymre oss? Helt ærlig, jeg vet ikke. Jeg tror at bekymringen i tilfelle må være konkret og nyansert. Forskningen gir ikke entydige svar på om det er skadelig å spille voldsspill.

Noen er nok i større grad enn andre disponert for å påvirkes av spillets innhold. I tillegg kan forskningen vanskelig svare på langtidseffekter av vanskelig målbare størrelser som nestekjærlighet, medmenneskelighet og empati.

Sløves våre sanser i møte med vold, og lærer vi at vold er en måte å løse konflikter på? Eller er det bare en avansert utgave av vår barndoms cowboy og indianer?

Som en kristen organisasjon ønsker vi også å ha med et annet aspekt. Hva sier Bibelen i møte med vår tids voldsspill? Hva tenker Gud når han ser menneskers engasjement i Fortnite eller Call of Duty?

Jeg tror vi trenger en teologi for voldsspill. Eller for å si det på en annen måte: Vi trenger en helhetlig forståelse av hvordan vi som kristne skal forholde oss klokt til vold i spill.

La meg advare med en gang: Dette blir mer refleksjon enn konklusjon. For å være helt ærlig, synes jeg det er vanskelig å komme med enkle råd og tydelige meninger om dette. Men det er for viktig til at vi kan la det ligge. Og derfor forsøker jeg å bryne meg på voldsspilltematikken i møte med Bibelen. Som disippel av Jesus, som far og som leder i Tro & Medier.

Først det store bildet: 
I begynnelsen skapte Gud. Og han skapte mennesket i sitt bilde, til å leve i fred med hverandre. Til å elske hverandre med en kjærlighet Gud hadde lagt i oss.

Syndefallet ødela dette. Vi vendte oss mot Gud og hverandre. Adam skyldte på Eva, Kain drepte Abel og de brutte relasjoners tilværelse var et faktum. Siden da har menneskene kriget. Også med Guds godkjennelse. David drepte Goliat. Gideon kriget mot midjanittene. Og Samson var svært voldelig i sin kamp mot motstanderne.

Vi befinner oss i en kosmisk kamp der det gode kjemper mot det onde. Slaget ble avgjort ved Jesu død på korset. Men fortsatt står vi i denne kampen, mot «ondskapens åndehær i himmelrommet» (Ef 6,12). Og Johannes Åpenbaring tar i bruk brutal krigsretorikk for å beskrive Kristi endelige seier og herredømme.

Samtidig er vi kristne kalt til å elske våre fiender, velsigne dem som forbanner oss, gjøre godt mot dem som hater oss og be for dem som mishandler oss og forfølger oss (Matt 5,44). Dette er deler av det bibelske bakteppet for våre liv. Og dermed også bakteppet for hvordan vi forholder oss til voldsspill. Ingen skal påstå at det er enkelt …

Kanskje følgende moment kan være et utgangspunkt: 
Hva er spillets historie? Hva er mitt oppdrag i spillet? Belønnes handlinger som er onde, som i Grand Theft Auto, eller står man i kampen for å beskytte det gode eller befri mennesker fra undertrykkelse? Og hva med Fortnite, som bare handler om å drepe andre og stå igjen alene til slutt?

Hvordan er spillets grafikk? 
Noen spill har svært realistiske skildringer av vold. I andre spill, derimot, forsvinner bare den «drepte», og i noen tilfeller dukker personen opp igjen etter å ha fått «nytt liv». Det er også forskjell om man kjemper mot mennesker eller fantasifigurer.

Er det skadelig? Som nevnt, kan det være vanskelig å svare enkelt på det spørsmålet. Men om voldspill er skadelig kan være et godt tema for samtale med sine barn. Ikke start samtalen med konfrontasjon, men kanskje heller med et åpent: «Hva tenker du om det du gjør i spillet?»

Inviter til felles refleksjon, til å finne forholdet mellom fiksjon og virkelighet, påvirkning og «ufarlig underholdning». Og som kristne må vi i tillegg spørre om mer enn dette. Er det for eksempel greit å spille spill der man går inn i handlinger som bryter med det å være disippel av Jesus?

Spillverdenen er vel ikke en «frisone» for den kristne tro? Også der må vi spørre oss hva det vil si å følge Jesus, hvordan vi kan gå i fotsporene til han som er veien, sannheten og livet. Hva kan vi lære i spillene? Og hva må vi si nei til? 


På sitt beste kan spillene lære oss opp i kampen mellom det gode og det onde, der vi kjemper mot urett og står opp mot undertrykkelse. Slik sett kan disse spillene bidra til å øke empati og styrke kampen for de svake. Men det krever høy bevissthet, noe som fort kan forsvinne når adrenalinet pumper.

På den andre siden kan spill på sitt verste redusere menneskeverdet, der vold og drap blir gjort til underholdning. Hva kan vi som kristne bekrefte ut fra Bibelen? Og hva må vi som kristne si nei til? Dette er samtaler som kan være gode å ta med barna deres.

Kanskje mitt beste innspill foreløpig er følgende: 
Involver deg i barnas spill. Snakk med dem, vær interessert, spør og vær gjerne med og spill. La det være utgangspunkt for noen viktige samtaler om å være et barn av Gud og en etterfølger av Jesus, midt i deres spillhverdag.

Dette er et tema som må jobbes videre med. Jeg utfordrer gjerne teologer og teologiske institusjoner til å forske på området. Jeg inviterer foreldre og andre til å komme med refleksjoner og tilbakemeldinger til oss i Tro & Medier. Og vi vil jobbe videre med temaet, slik at vi kan hjelpe hverandre til å se hva det vil si å følge Jesus – også i møte med voldsspill.