Hvem skal granske granskerne?
Det finnes et behov for å undersøke at ting har gått riktig for seg, og det er i alles interesse at denne undersøkelsen blir så grundig og gjennomsiktig som mulig.
For Norsk Luthersk Misjonssambands del var høsten 2020 blant annet preget av en del negativ medieoppmerksomhet. Fra flere hold kom det kritikk mot kulturen i organisasjonen.
Deler av kritikken har utgangspunkt i konkrete saker, både personalsaker og mer strategiske vurderinger. Flere av disse har det til felles at det er vanskelig å presentere dem offentlig i sin fulle bredde.
Annonse
Dermed vil vurderingen av kritikken som kommer frem, naturlig bli preget av det utgangspunktet man har.
For mange oppleves det hele fremmed. Man kjenner seg ikke igjen i beskrivelsene av ukultur, og man opplever kritikken som urettferdig. Noen frykter også at kritikken kan svekke kraften i misjonsarbeidet.
Det er en alvorlig bekymring. Andre lurer på om de kan våge å håpe at kampen de har kjempet gjennom lang tid, nå kan føre til resultater. For dem som kjenner seg igjen i beskrivelsene av ukultur, kan forsøkene på å tone ned eller avvise alvoret i saken oppleves smertefullt.
I en stor organisasjon som NLM vil virkeligheten som regel være slik at det finnes flere ulike opplevelser av virkeligheten som kan være subjektivt sanne samtidig.
For både ledelsen, og i siste instans generalforsamlingen, er det likevel et ansvar å vurdere nøkternt om det finnes grunnlag for påstandene om en ukultur som hindrer sunn saksbehandling.
Den vurderingen bør finne sted uavhengig av hvilke sympatier eller antipatier man måtte ha i utgangspunktet.
I juni i fjor, altså før medieomtalen, mottok kontrollkomiteen i Norsk Luthersk Misjonssamband en varsling fra flere underskrivere om «problematisk saksbehandling fra NLMs sentrale ledelse og påstander om tillitskrise».
Kontrollkomiteens oppgave er å se til at hovedstyret følger opp generalforsamlingens vedtak, og at de skjøtter sine verv i tråd med det mandatet de har fått.
Annonse
I desember kom rapporten. Der konstaterer kontrollkomiteen flere mangler i saksbehandlingen, blant annet knyttet til uklare eller mangelfulle rutiner i forholdet mellom hovedstyre og administrasjon.
På denne bakgrunn foreslår kontrollkomiteen «at det etableres en funksjon for oppfølging av varslingssaker på alle nivå i organisasjonen.» Det er en klok oppfordring, og den bør langt flere enn NLM ta til seg.
I løpet av de siste par tiårene har det blitt vanlig å operere med egne varslingsrutiner, samt med beredskapsplaner for håndtering av seksuelle krenkelser.
Det har krevd mye arbeid og et stort apparat å få rutinene på plass, for her er det mange hensyn å ta. Det har likevel rådet bred anerkjennelse av behovet for slike rutiner.
Hver nye historie om hvor dype sår slike krenkelser kan føre til, minner oss om det. Etter hvert har det også vokst frem en økt erkjennelse av behovet for tydeligere varslingsrutiner for forhold som ikke handler om seksuelle krenkelser.
En enkeltperson kan kjenne seg maktesløs overfor den sentrale ledelsen i en betent sak, enten det dreier seg om økonomiske, juridiske eller andre forhold.
Derfor trenger vi, både i bedrifts-, organisasjons- og foreningslivet rutiner som sikrer at uenighet ikke blir lagt lokk på og at protester får komme frem. Samtidig illustrerer denne erkjennelsen også en annen utfordring.
For én ting er å få etablert rutiner for å håndtere ulike slags varslinger. Hva gjør man når varslene retter seg mot dem som i utgangspunktet skal håndtere slike varsler?
Annonse
I store selskaper er dette lettere å få til, fordi man har flere å spille på. I mange sammenhenger vil det være krevende å få stablet på beina kompetansegrupper som kan håndtere disse varslene.
Men slike rutiner er nødvendige, av hensyn både til varslere og til de aktuelle lederne. Det kontrollkomiteen foreslår er med andre ord ikke spesielt radikalt.
Den samme kvelden som den amerikanske Kongressen ble stormet, kom det inn et uvanlig leserinnlegg til redaksjonen i Dagen. Vi ventet til neste dag med å publisere teksten som hadde 35 underskrivere.
De fleste av disse var folk med langvarig og nær tilknytning til Norsk Luthersk Misjonssamband. De var blant annet opptatt av behovet for å se en gang til på tidligere saker.
Av hensyn både til de berørte parter og for organisasjonens del er det nok nødvendig å se på eldre saker, selv om det ikke er enkelt å granske saker lenge etter at de har funnet sted.
Fredag meldte Dagen at lokalradionettverket PTro i september bestemte seg for å ikke publisere en episode av podkasten «Ottosen og Generalen» hvor generalsekretær Øyvind Åsland og informasjonsleder Espen Ottosen snakket om uroen i organisasjonen.
Redaktør Anne Birgitte Lillebø Bø forklarte at de vurderte podkastepisoden som for lite balansert. Ottosen forklarte at siktemålet deres ikke var å gi noen uhildet versjon av situasjonen, men snarere å snakke åpent om det som også for den sentrale ledelsen åpenbart er et vanskelig saksfelt.
Det er et godt siktemål. Så kan man vel si at om det finnes for eksempel en fryktkultur i en bedrift eller organisasjon, er toppledelsen ganske sikkert ikke de første til å registrere dette.
Annonse
Med det mener jeg ikke å fastslå at det finnes en slik kultur i NLM, det har jeg ikke grunnlag for å si. Men reaksjonene på episoden er antakelig symptomatiske.
Det finnes et behov for å undersøke at ting har gått riktig for seg, og det er i alles interesse at denne undersøkelsen blir så grundig og gjennomsiktig som mulig.
