Hverdagsglimt fra livet på misjonsstasjonen

Terese Bue Kessel (bodde i Kamerun 14 år i tidsrommet 1961–1978, datter av Else-Marie og Bjørn Bue):

Da jeg kom til internatet som sjuåring, ble «tante Agnes» (husmor) den nye søylen i livet mitt.

Vi løp inn og ut av alle hus. Til familier og til meller, som de enslige misjonærene ble kalt. Vi var i kokkeleiren, vi gikk på turer til «eventyrland» og lekte i grotter fulle av flaggermus.

Når det var fullmåne lekte vi «politi og røver» utenfor skoleområdet. Vi gjemte oss i trær og søppelhull. En måned ble det lekeforbud under tropehimmelen. Dr. Eastvold, den amerikanske legen som forsket på slangene han hadde i kasser på verandaen, bestemte dette. En kobraslange var blitt avlivet. De opptrer som par. Maken måtte være i området. Derfor ville de voksne ikke ha oss ute i mørket.

Hver uke skrev vi internatbarna brev til foreldrene våre. Her skildres lek og skolegang, savn og tårer, forventning til feriene til jul og sommer der jeg fikk reise hjem. Men mest av alt er det fortellinger om en trygg oppvekst der jeg i stor grad var integrert både i norsk og kamerunsk kultur.

Ranveig Kaldhol (misjonærbarn 1952–1968, misjonær 1981–1993 og representant 2002–2009):

Jeg har gode følelser for alt jeg opplevde i Kamerun. Som barn hadde jeg det greit på internatet og skolen, senere var det også greit å være der når jeg bodde hjemme hos foreldrene mine. Da jeg ble misjonær selv, og bodde på en utestasjon, var det tøft å sende barna fra seg til skolen. Men så lenge de ga uttrykk for at det var i orden for dem, var det også en situasjon jeg kunne leve med. Da vi bodde på misjonsstasjonen med barna boende hos oss, var det en enda bedre situa
sjon. Også da min mann og jeg bodde der uten barn, fungerte misjonsstasjonen godt.

Jeg forstår at ikke alle opplever internatlivet like enkelt som det jeg gjorde. Men jeg var en forholdsvis liten da jeg kom dit. Rundt meg var det mange snille og trygge voksne. Derfor følte jeg at jeg var ivaretatt også på internatet.

Men jeg husker at jeg var veldig sint en gang foreldrene mine reiste. Da sparket jeg så hardt i døra at det ble et stort merke i den. Det måtte mange strøk med maling før det merket var borte.

Hilde Sletta (født i Kamerun i 1970, bodde i Ngaoundéré 1978 til 1984, datter av Else og Ove Sletta):

Som voksen ser jeg tilbake på tiden i Kamerun som noe verdifullt. Jeg ville aldri i verden byttet den ut, selv om jeg opplevde det å komme hjem til Norge som 14-åring svært vanskelig.

Det jeg satte mest pris på i Ngaoundéré var all aktiviteten på ettermiddagen. Aller mest elsket jeg fotballen, volleyballen og bassenget.

Vi gikk på jakt, overnattet i telt og på verandaer og kunne være vekke i flere timer. Vi fanget sommerfugler og stoppet dem ut, drepte slanger, spiste termitter.

Og så var vi litt rampete! Det var jo spennende å smelle kinaputter under boks mens «mellene» (en forkortelse for mademoiselle, det franske ordet for ugift kvinne/red. anm.) hadde forening.

Ellers var jeg med i Gospel Singers, noe som har beriket livet mitt. I tillegg husker jeg juleavslutninger med sang, dans, dukketeater, blokkfløyte – og gitarspilling.

Skolen var en utfordring, fordi jeg var alene i mitt kull fra fjerde til sjuende klasse. Det ble mange enetimer med kassettspiller som lærer.

Internatoppholdet var det som nok var vanskeligst for meg. Det har preget meg opp igjennom oppveksten.

Jeg er stolt av barndommen min og imponert over den jobben misjonærer har gjort og gjør.