Hvor er det blitt av alle misjonærene?

– Vi tilpasser oss virkeligheten. Det er ikke lenger behov for et stort boligsenter for norske misjonærer, sier Erik Bischler, «sjefsmisjonæren» i Kamerun.

Men siden han er ansvarlig for det misjonsarbeidet Det Norske Misjonsselskap driver i alle afrikanske fransktalende land, er han bare sporadisk innom Ngaoundéré. Til daglig bor han og familien i Frankrike.

Her kan du se dronevideo over området hvor den norske misjonsstasjonen ligger:

Video: Øystein Kaldhol

Kontraster

Bak hvitmalte murer ligger misjonsstasjonen i Ngaoundéré. Mens det utenfor murene er et yrende folkeliv med småbutikker, høye stemmer, støvete gater og bråkete biltrafikk, er det rolig inne på misjonsstasjonen. Mellom de hvitkalkede husene kjører det få biler, samtalene kan føres med innestemme, gatene ligger øde og plenene er velpleide.

– Det er et rolig liv her på stasjonen, sier Gunnar og Eline Rangøy.

De to er de eneste norske misjonærene som nå bor i Ngaoundéré. De forteller om spennende, men ensomme dager.

Oase

Skrur vi tiden 30-40 år tilbake, var det langt fra ro og stillhet som preget livet på misjonsstasjonen. På det meste bodde det nesten 50 voksne, norske misjonærer på selve stasjonen, i tillegg til at like mange bodde på utestasjonene. Disse var ofte på besøk på hovedstasjonen. I tillegg var det folk med fra flere ulike nasjoner som bodde på området, de fleste vestlige, men også fra andre afrikanske land. Dessuten var det mange barn på den norske skolen.

– Selv om jeg savnet mor og far, som bodde to dagsreiser unna, var jeg omgitt av gode mennesker. Voksne og barn. Norske og kamerunere. Livet var relasjoner. Skole med norske elever på dagen, fotball og lek med kamerunere på ettermiddagen, minnes Terese Bue Kessel, som hadde store deler av sin barndom i «den norske oasen» i Ngaoundéré.

Mens hun bodde her, var foreldrene Bjørn og Else-Marie Bue på utestasjonen Yoko og senere hovedstaden Yaoundé.

– Jeg var syv år da jeg flyttet fra Yoko til Ngaoundéré for å bli internatbarn. Jeg hadde gått ett år på den lokale skolen i Yoko der mange venner var internatbarn. De hadde kommet flyttende fra omkringliggende landsbyer. Vi skjønte tidlig at skolegang også er internatliv.

Ingen sier nei til Konstanse (Scroll down for english) Er Konstanse Raen (75) en vanlig, pensjonert husmor eller en lederskikkelse av internasjonalt format? Her kan du bli kjent med henne: https://goo.gl/pPfw5H Is Konstanse Raen from Norway (75) a regular, retired housewife or a leading figure of international format? Here you can get to know her: https://goo.gl/pPfw5H Konstanse Raen - Dagen - Kristenliv - Bibelselskapet - Kirkens Nødhjelp - Biblica - The International Bible Society - NMS - Det Norske MisjonsselskapPosted by Dagen on Friday, February 2, 2018

Nedlagt skole

Selv om det i dag er roligere på misjonsstasjonen enn før, er det fortsatt mye som skjer her . Den lutherske kirken i Kamerun (EELC) har blant annet sitt hovedkontor på området, i tillegg til sitt eget sykehus, barneskole, videregående skole og radiostudio. Det er også mange ansatte i kirken som bor her.

Allerede på 80-tallet ble både eiendommen og alle bygningene på misjonsstasjonen formelt overtatt av den nasjonale kirken fra Misjonsselskapet. Men fram til den norske skolen gikk ut av drift i 2011 fikk Misjonsselskapet bruke bygningene der den norske skolen og internatet var, i tillegg til noen bolighus og ferieleiligheter.

Kulturelt møtested

Eline og Gunnar viser fram det som tidligere var den norske skolen. En del av skoleinternatet er ombygd, slik at det kan fungere som resepsjon for kurssenteret. Både utenfra og inni er det lite som skiller resepsjonen fra det som er vanlig på et greit afrikansk hotell.

Det som tidligere var spisesalen, er omgjort til restaurant. Biblioteket er intakt, men det brukes også når det er mye folk i restauranten. Det største klasserommet er fylt opp med sosialantropologer fra Norge og Kamerun. Det har lenge vært et samarbeid mellom Universitetet i Tromsø og to nasjonale universiteter i Kamerun. De har en felleskonferanse her. Omkring 40 deltagere fyller klasserommet – eller skal vi si konferansesalen?

– Det er slik aktivitet vi ønsker skal fylle stasjonen framover. Målet er at misjonsstasjonen skal bli til et kulturelt møtested – et kurs- og konferansesenter, forklarer Gunnar.

Svømmebasseng

I mange år var svømmebassenget selve juvelen på misjonsstasjonen. Elevene på den norske skolen måtte ha svømmeundervisning. Siden vann og elver i Kamerun er infisert av parasittsykdommen bilharzia, var det nødvendig med et svømmebasseng. Fortsatt er bassenget i bruk, men det er ingen som lærer å svømme her nå. Ved bassenget ligger et par sykepleierstudenter fra Haugesund som bor på misjonsstasjonen i forbindelse med et utvekslingsopphold.

– Det koster mye tid og krefter å beholde bassenget. Men vi ønsker at vårt kurs- og konferansesenter skal ha fasiliteter som gjør det attraktivt for brukerne, sier Gunnar, som akkurat i dag konstaterer at det er problemer med pumpa som sørger for sirkulasjon av vannet i bassenget.

Det er et stadig tilbakevendende problem. Erik Bischler understreker at svømmebassenget skal være økonomisk selvbærende. Det er nemlig slik at brukerne betaler for å bade. Disse inntektene dekker også kostnadene.

Vanskelig vedlikehold

På vår vandring rundt på den 220 mål store eiendommen, ser vi både velholdte hus og bygninger som er preget av forfall. Erik Bischler forteller at en av årsakene til omleggingen fra norsk skoledrift til konferansesenter er ønske om å hindre at anlegget forfaller.

– Både NMS, den amerikanske ELCA-misjonen og den lutherske kirken i Kamerun har behov for et sted der de kan avholde møter og invitere gjester. Formelt er det kirken som eier stedet, men vi ser at når de overtar alt ansvaret, blir ikke vedlikeholdet prioritert. Også for dem er det viktig at stedet holder en god standard. Når vi nå legger om driften, er det i full forståelse med dem. Dette er noe også kirken ønsker, sier Bischler.

Dilemma

Ranveig Kaldhol er en av de nordmenn som har bodd lengst i Kamerun – til sammen 27 år. Hun har vært både misjonærbarn og misjonær selv. I sju år – fra 2002 til 2009 – var hun leder for NMS-arbeidet i landet. Hun har forståelse for at kirken ikke prioriterer vedlikehold.

– Realiteten er jo at kirken har begrensede økonomiske ressurser. Ofte har de problemer med å betale lønnen til sine ansatte. Når de må velge mellom å betale lønn eller finansiere vedlikehold, må vi forstå at de prioriterer lønn. For å hjelpe kirken ut av dette dilemmaet, tror jeg løsningen med et økonomisk selvstendig kurs- og konferansesenter er god, sier hun.

Murer

– Lokalsamfunnet og misjonen opplevde situasjoner som var farlige og truende. Sikkerheten til misjonærene var ikke god nok. Derfor ble det bestemt å bygge en mur rundt boligdelen av stasjonen. Alternativet hadde vært å trekke misjonærene ut av landet.

– Hva sa kamerunerne til at misjonærene «murte seg inne» på denne måten?

– Det var den lokale kirken som var den sterkeste pådriveren til å bygge muren. I Kamerun er det tradisjon for at man bygger murer rundt eiendommen. For dem var det helt naturlig at misjonen bygde en solid beskyttelse rundt seg. I misjonærflokken var det derimot stor uenighet om byggingen. Mange følte ubehag ved at man gjorde misjonsstasjonen om til noe som nesten var en festning. Derfor landet man på et kompromiss, der man hadde åpne porter store deler av døgnet. Men da trusselen fra Boko Haram kom for noen år siden, måtte de åpne portene stenges. Nå er det slik at alle som skal inn på området, må passere gjennom bevoktede porter, sier Kaldhol.

Norsk ghetto?

Når Misjonsselskapet nå gjør endringer i driften i Ngaoundéré er det i erkjennelse av at for mye aktivitet og mange misjonærer ble plassert her.

– I ettertid må vi innrømme at for mye folk og for mye virksomhet ble samlet her, sier Erik Bischler.

– Ble misjonsstasjonen en norsk ghetto?

– For dem som hadde arbeidsoppgaver utenfor selve stasjonen fungerte det ikke som en ghetto, men mer som et rolig sted å trekke seg tilbake til. Men for dem som hadde sitt arbeid og sine kontakter inne på selve stasjonen, må vi nok innrømme at den fungerte som en norsk ghetto, sier han.

Den samme konklusjonen trekker misjonshistoriker Kåre Lode. Han har skrevet bok om kirkens og misjonens historie i Kamerun.

– I dag hadde ikke NMS bygd en slik stor misjonsstasjon. Det er stor enighet om at for mye av virksomheten ble konsentrert om stasjonen, sier Lode.

Kirken er positiv

Den lutherske kirken i Kamerun vet at det følger økonomiske goder med utenlandske misjonærer. Derfor er kirken klar over at en hverdag uten norske og amerikanske utsendinger bosatt på misjonsstasjonen i Ngaoundéré vil bety en hardere økonomisk virkelighet. Like fullt er omleggingen av misjonsstasjonen etter kirkens ønske.

– Slik situasjonen er, setter vi pris på at de norske og amerikanske misjonsselskapene har tatt initiativ til å gjøre deler av misjonsstasjonen i Ngaoundéré om til et kurs- og konferansesenter. Når dette nå blir et sted for kurs og konferanser, tror jeg at kirken vil få nye muligheter til å gjøre seg synlig, sier Hamidou Djouldé, som er generalsekretær i EELC.

Men Bakari Etienne, den første fra stammen perefolket som ble presteordinert, gir uttrykk for det som mange kamerunere føler:

– Vi savner nordmennene. De var viktige for at vi fikk troen. Hvis noen fra Norge kommer her for å bo, skal vi ta godt imot dem, sier Bakari, som tidligere var prest i Ngaoundéré, men som nå holder til i hjembyen Gadjiwan.

Savner venner

Omvisningen med Eline og Gunnar Rangøy på misjonsstasjonen i Ngaoundéré nærmer seg slutten. Underveis har de to kommet i prat med mange av de lokale ansatte og med noen gjester. Gunnar har konstatert at det elektriske anlegget i «restauranten» trenger vedlikehold og at en av grøftene som sørger for at det ikke blir flom i regntiden er tett.

– Vi har det greit her, men vi er litt ensomme. Vi har en datter som snart er ett og et halvt år gammel. Det hadde vært en fordel med andre norske her. Vi trenger å ha noen som skjønner vår kultur og våre utfordringer. Vi har god kontakt med kamerunerne, men det blir ikke det samme, sier Eline, som reiser til Norge for å føde nå i vår. Familien teller på knappene om de skal vende tilbake til Kamerun etter fødselen.

– Vi får seg hva slags ordning vi kan få til. Det er mange fordeler med å bo i Kamerun, men vi har også store utfordringer, sier Gunnar.

Erik Bischler sier at bemanningssituasjonen i Ngaoundéré ikke er ideell.

– NMS har som retningslinje at det skal være minst to misjonærenheter på alle steder vi er representert fast. I Ngaoundéré har vi bare hatt én enhet de siste årene. Vi har riktignok noen norske frivillige som bor her deler av året, og som på en måte fungerer som en erstatning, men situasjonen er ikke ideell, sier han.