«Hvor i all verden er biskopenes stemme?»

Etterdønningene etter årets kirkemøte går høyt, og dét kommer de til å gjøre lenge. Én sak skapte likevel mindre bølger enn den burde ha gjort. Den ble fremmet i form av en etterlysning til biskopene fra en delegat fra Møre.

«Hvor i all verden er biskopenes stemme mot selektiv abort?» spurte Rikke Elisabeth Grevstad Kopperstad fra kirkemøtets talerstol.

Hun kunne gjerne spørre. Til høsten kommer trolig regjeringens varslede stortingsmelding om genteknologi. I årene fremover skal det fattes avgjørelser og dras grenser som vil få enorme konsekvenser for synet på menneskeverdet. For et par år siden var det blodprøven NIPD som erstatning for ultralyd man diskuterte som etisk dilemma, fordi man kunne avdekke Downs tidlig i svangerskapet. Nå diskuteres blant annet genredigering, som er et kolossalt byks videre fra genmanipulering. Da er det underlig at biskopenes stemme knapt er hørbar om disse store spørsmålene.

Delegaten fra Møre var ikke den eneste som etterlyste et engasjement for menneskeverdet. Også Odd Einar Dørum fra Oslo reiste spørsmålet. Dette gjorde han ved å sitere et debattinnlegg i Dagbladet som tok til orde for aktiv dødshjelp på multifunksjonshemmede barn.

En tredje etterlysning kom fra Egil Morland fra Bjørgvin. Han pekte på at biskopene har fått mye honnør for sin klare tale i flyktningspørsmålet, men registrerte at de er relativt stille om emner som gjelder menneskeverdet. Han håpet at Bispemøtet vil komme med en tydelig konfrontasjon også på dette feltet.

Denne konfrontasjonen kom ikke på Kirkemøtet, og dét var vel heller ikke å forvente. Preses Helga Haugland Byfuglien svarte at Bispemøtet hadde uttalt seg om ultralyd for fire år siden. Og at de har hatt seminar om eggdonasjon.

Dette er for smått, selv om vi har registrert at det også har kommet utspill fra enkelte biskoper. I 2008 kritiserte biskop Tor B. JørgensenDen norske kirke for å være altfor utydelig i abortsaken. «Kirken må våge å være tydeligere i sin tale om livets ukrenkelighet», sa han til Avisa Nordland.

Biskop Halvor Nordhaug la ingen ting i mellom da han i februar i år beskrev praksisen med tvillingabort, såkalt fosterreduksjon, som «grotesk». «Dette er bare et eksempel på at dagens abortpraksis utvikler seg i en retning som ingen forutså da loven om selvbestemt abort ble innført», sa han til Dagen.

Men vi husker også med undring biskop Byfugliens hilsen til kirkemøtet i 2013 da hun kritiserte «en verdensvid bølge av kirker og trossamfunn som har funnet sammen og utrolig nok kjemper for å redusere kvinners rett til å ivareta sin reproduktive helse». Uttalelsen ble stående svært ubeskyttet, tatt i betraktning at «seksuell og reproduktiv helse», SRHR, ofte er det begrepet som blir brukt når det i realiteten handler om abort, slik det kommer frem i vår store reportasje om kvinnekamp i FN i dagens avis.

I den grad biskopene har kommet med signaler om abort og menneskeverd, kan det dermed oppfattes som uklare signaler.

Kirkens biskoper og ledere for andre kirkesamfunn må ha et gjennomtenkt forhold til hva de har mandat til å uttale seg om, så de ikke blir oppfattet som politiske aktører. På den annen side finnes det noen spørsmål som har spesifikt kristne svar. Her er det desto viktigere at kristne ledere viser vei med klar og tydelig tale. Dette gjelder blant annet spørsmål som berører menneskets ukrenkelige verdi.

I en verden som er på full fart inn i sorteringssamfunnet, der respekten for menneskeverdet er på vikende front, trenger vi biskopenes tydelige stemme. Vi savner den klare røsten som vil verne om det sårbare livet og som går mot aktiv dødshjelp og mot eksperimentering med arvestoff. Og vi savner den uredde røsten mot abort.