Hvorfor blir det ikke vekkelse?
Dagens artikkelserie om vekkelse engasjerer. Og godt er det. For ingen ting bør oppta oss kristne mer enn ønsket om å gi det evige livets ord videre til vår neste.
Artiklene utløser en interessant debatt om metoder, møtestil, musikkuttrykk, bygninger, sosiokulturelle forhold, geografi og demografi. Alt dette er godt og verdifullt. De fleste av våre vekkelsesbevegelser har sitt opphav i forrige århundre eller århundret før det igjen.
Da vil selvfølgelig faktorer som forandrede samfunnsforhold, økt mobilitet og et endret kirkebilde ha betydning og kreve fornyelse. Og så må man gjerne diskutere ord og uttrykksform i forkynnelsen også.
Annonse
Men når det gjelder det grunnleggende budskapet som skal formidles, så mener vi det går en veldig klar grense for hva en kristen kirke eller bevegelse kan tillate seg å forandre.
Vi synes faktisk biskop Halvor Nordhaug beveger seg faretruende nær den grensen i intervjuet i gårsdagens Dagen. Bjørgvin-bispen tar til orde for å forkynne «et budskap som er relevant» i et Norge som er et av verdens rikeste land og der folk har det bra både materielt og helsemessig.
Og så fortsetter han med å gi eksempel på hvilken type forkynnelse han ikke anbefaler. Nordhaug mener at det å begynne med synden og dommen, og nåden som redning fra dette, ikke treffer folk der de er.
Biskopen vil heller at vi skal snakke «om Jesus som sannheten og om det positive ved troen som en form for livsbekreftelse og trygghet».
Etter vår mening er ikke det riktige spørsmålet å stille hva som vil slå an. Problemstillingen er i stedet hva vi som kristen kirke, bevegelser og enkeltmennesker er kalt til å formidle. For det kan vi nemlig ikke velge selv.
Hva var det Jesus forkynte og hvorfor kom Han egentlig til jorden? Det var jo ikke først og fremst for å gi oss et «godt og meningsfullt liv», for å bruke biskopens formulering. Han kom for å dø for våre synder, for å sone den straffen vi alle skulle hatt.
Den alvorlige sannheten er at vi alle er fortapt uten denne frelsen i Jesus Kristus. Og det gjelder uansett hvor gode og meningsfulle liv vi lever. Eller hvor mye penger vi har eller hvordan helsesituasjonen er.
Menneskehetens grunnleggende problem er synden som skiller oss fra Gud. Men de gode nyhetene er at Gud sendte sin sønn til jorden for å dø i vårt sted. Vi kan alle ta imot denne uendelige nåden som tilbys oss. Og som kristne er vi utsendinger for Kristus og Gud selv formaner gjennom oss:
Annonse
«La dere forsone med Gud», slik Paulus beskriver det i 2. Korinterbrevs femte kapittel.
Er dette et budskap som vil bli tatt godt imot? Kanskje ikke. Ordet om korset er jo en dårskap, men på samme tid er det også Guds kraft (1. Kor 1:18). For det er i dette budskapet om korset og forsoningen at kraften til å overbevise mennesker finnes. Dette evangeliet, disse gode nyhetene, er rett og slett «Guds kraft til frelse» (Rom 1:16).
Hvordan forholder vi oss til budskapet om synd, kors, nåde og frelse? Har vi i for stor grad byttet ut det med mer lettfordøyelige ord om «livsbekreftelse og trygghet». Kanskje er det her svaret ligger på hvorfor vi lever i vekkelsesfattige tider her i vår del av verden?
(function(d, s, id) { var js, fjs = d.getElementsByTagName(s)[0]; if (d.getElementById(id)) return; js = d.createElement(s); js.id = id; js.src = "//connect.facebook.net/nb_NO/all.js#xfbml=1"; fjs.parentNode.insertBefore(js, fjs); }(document, 'script', 'facebook-jssdk'));
