Hvorfor boikotter vi ikke Iran?

Kari Fures grundige hovedoppslag i gårsdagens Dagen Magazinet om forfølgelse og straffemetoder i Iran, var skrekkelig lesning. I ayatollaenes stat henretter man fortsatt mennesker ved steining eller ved å kaste de dømte utenfor stup. Tortur av fanger er utbredt. Og avkapping av legemsdeler, offentlig pisking og utstikking av øyne er fremdeles aksepterte måter å straffe kriminelle på.

Hvis de i det hele tatt er kriminelle da. For Mahmoud Ahmadinejad og hans mulla-regime bruker ikke disse redselsmetodene bare for å bekjempe forbrytelser. De benyttes også for å undertvinge alle tilløp til opposisjon.

Også på den internasjonale arena er ayatollaenes Iran kjent for sin råskap. Okkupasjonen av den amerikanske ambassaden i Teheran i 1979, står fortsatt som et av historiens verste brudd på internasjonale avtaler om diplomaters immunitet.

Og det har ikke blitt så mye bedre siden heller. President Ahmadinejad har offentlig tatt til orde for at Israel bør slettes fra kartet. Og verdenssamfunnet mistenker ham for å prøve å skaffe seg de atomvåpnene som skal til for å få til nettopp det.

Samme Ahmadinejad benekter at Holocaust har funnet sted og arrangerte nylig til og med en kvasivitenskapelig konferanse om temaet. Slik benekter ayatollaregimet at ett Holocaust har funnet sted, mens de forbereder seg på selv å skape et nytt.

I tillegg støtter og sponser Iran åpent terrororganisasjoner som Hizbollah, Hamas og Islamsk Jihad. Og Norge er faktisk et av de land som har fått smake Irans egen form for statsterrorisme. Sporene etter drapsforsøket på William Nygaard i oktober 1993 fører tilbake til den iranske ambassaden i Oslo og derfra videre til Iran der drapsordren mot Aschehoug-sjefen og alle andre Sataniske vers-forleggere ble utstedt.

Så er da spørsmålene hvor stort inntrykk disse ekstreme overgrepene og menneskerettighetsbruddene gjør på våre egne myndigheter. Nøyer man seg med formelle protester eller får undertrykkelsen og henrettelsene noen konsekvenser for handelssamkvemmet mellom våre to land.

Svaret på det siste spørsmålet er nei. Både Statoil og Hydro er tungt investert i iransk oljeindustri og virker å forbli det nærmest uansett hva iranerne finner på.

Og norske myndigheter vil åpenbart gjøre det de kan for at oljesamarbeidet med det iranske skrekkregimet skal få fortsette uforstyrret. Vi husker godt hvordan UD vinteren 2006 satte i gang et frenetisk skytteldiplomati da Mahmoud Ahmadinejad truet med å kaste ut alle selskaper hjemmehørende i land der aviser hadde vist Muhammed-karikaturer. Statssekretær Raymond Johansen ble i all hast sendt til Teheran for å roe ned ayatollaene.

Det livlige næringssamarbeidet med Iran står i sterk kontrast til de bilaterale forholdene som eksisterer mellom Norge og en annen menneskerettighetsversting, Burma. Her har Norge vært med på å innføre målrettede sanksjoner. Og norske firmaer som handler med Burma, risikerer å havne på en spesialliste som Toll- og avgiftsdirektoratet utarbeider og offentliggjør.

Militærjuntaen i Burma er et fryktelig regime og vi har ingenting imot at det innføres en norsk boikott mot dem.

Men vi vil gjerne at noen forklarer oss hvorfor Iran slipper unna, når det er så viktig at det blir reagert mot Burma.

Dette er spørsmål som norske myndigheter selvfølgelig bør svare på. Men en annen som godt kan forklare disse forskjellene, er tidligere statsminister Kjell Magne Bondevik. Han er Norges fremste talsmann for boikott av Burma. Men samtidig er han også en av de ivrigste forkjemper for dialog med regimet i Iran.

I mai i fjor inviterte Bondevik og hans fredssenter for eksempel Irans tidligere president Mohammad Khatami til Norge å delta på en konferanse om demokrati, religion og menneskerettigheter i Midtøsten. Israelske representanter glimret imidlertid med sitt fravær. Det eneste demokratiet i regionen fikk ikke delta i demokratikonferansen.

Det var åpenbart viktigere å tilfredsstille antisemittiske ayatollaer.