Hvorfor kjempe mot sorteringssamfunnet?
Årsaken til at vi fokuserer på sorteringssamfunnet, er at alt som fratar menneskets verdi nettopp er en form for sortering etter egenskaper.
Det er få erfaringer som har preget meg mer personlig enn at jeg har gått på skole med mennesker med ulike funksjonsnedsettelser. For meg ble dette til fantastiske møter, gode historier og felles opplevelser. Vi som medelever noe om å gi støtte når det trengtes, men – og det er viktig – at dette ikke alltid bare gikk den ene veien.
Disse vennskapene lærte meg noe som jeg ikke reflekterte over da, men som jeg har tenkt på senere: Vi har noe felles, uavhengig av funksjonsevne. Det kan merkes i leken, i latteren eller i dagligpraten. Det kan merkes når en har behov for trøst eller må be om tilgivelse. Det merkes simpelthen fordi vi gjenkjenner hverandre som mennesker.
Annonse
Det er denne ideen om mennesket som har vist seg å ha voldsom bærekraft. Ideen om at det finnes en felles menneskelig identitet og at vår verdi er knyttet til denne. Menneskets verdighet er simpelthen ikke knyttet til våre egenskaper. Historien har derimot vist oss at det motsatte skjer hele tiden og at det får fatale konsekvenser.
I Kina og India har abort på jentefostre ført til et stort fødselsunderskudd på jenter i samfunnet. Den omfattende slavehandelen, ikke minst på 1600- og 1700-tallet, førte til grusomme forhold for afrikanere som ble fraktet til USA som annens eiendom. Fra begynnelsen av 1900-tallet ble det vanlig med tvangssterilisering av romfolk, psykisk syke og «mindre begavede». Dette var også utbredt i Norge og var klart diskriminerende.
I krig og konflikt er «av-humanisering» velkjente metoder. For å kunne ta livet av fienden, må man nedgradere den til å være noe annet enn et menneske, eller i hvert fall et mindreverdig menneske. Det gjenspeiles i ord og språkbruk, hvordan man behandler fanger, sivilbefolkning og hvordan man skaper legitimitet i egen befolkning. I verste fall ligger det århundrer med hat og gjensidig mistro bak. Da er det virkelig sterkt å lese om mennesker som gjennom forsoningsprosesser oppdager mennesket bak konflikten på nytt; dette er et menneske som meg selv.
Det er en provoserende tanke at sortering etter egenskaper er noe som foregår i Norge og i våre naboland. Vi liker å tenke om oss selv at vi er verdensmestre i likeverd. Likevel er det mange som opplever at de ikke er godtatt og anerkjent av majoritetssamfunnet. Likevel sorterer vi ut enkelte embryo etter diagnostiske tester før de friskeste settes inn i livmor. Likevel aborteres ni av ti der vi oppdager barn med Downs syndrom.
Man kan få senabort på fem kriterier i Norge; fire av dem handler om kvinnes situasjon, det femte handler om «kvaliteten» på barnet. Dette er grovt diskriminerende. Dessuten synes det ganske tilfeldig hvilke diagnoser som velges ut. Loven godkjenner abort ved «alvorlig sykdom», men Downs syndrom er i seg selv ingen alvorlig sykdom. Samfunnets godkjennelse av abort på disse barna sier derfor noe om hvem vi er selv, hvilke verdier vi har og hva vi ser på som verdt å hegne om.
Men for det enkelte foster, så mister man muligheten til å vokse opp uansett, hvorfor kjemper ikke Menneskeverd heller for alles menneskeverd?
Svaret er at det gjør vi: Mennesket har en unik verdi fra unnfangelse og til naturlig død. Årsaken til at vi fokuserer på sorteringssamfunnet, er at alt som fratar menneskets verdi nettopp er en form for sortering etter egenskaper. Abortloven gir rett til å ta liv på bakgrunn av fosterets alder. Aktiv dødshjelp vil eventuelt gi rett til å ta liv på grunn av pasientens helse. Drap som følge av krigshandling er rett til å ta liv som følge av at fienden representerer en annen interesse og vi har et edlere formål.
Til syvende og sist er det radikale spørsmålet: Har vi del i en felles, iboende verdi som gir oss like rettigheter? Da er kampen mot sortering etter egenskaper en selvfølge.
