Hvorfor sitter preses Helga Haugland Byfugligen helt stille i båten?

Vi som kjenner oss som ekte metoluther står med en fot i hver leir rent teologisk. Og vi føler at vi står ganske støtt i kirkelandskapet. Våre venner (og kolleger) befinner seg stort sett i begge leirer. Selv vokste jeg opp med søndagsskole og speider i Metodistkirken i Stavanger, men gled bort fra miljøet i ungdomstiden. Under militærtjenesten fant jeg veien tilbake til troen på Jesus gjennom Soldatlaget. Jeg tror det skyldtes forbønn fra mormor og en tante. Den ene lutheraner og den andre metodist. Det var feltprest Stein Eirik Foss som ga meg et felttestamente, og det var feltpresten – den gang – på Sola Flystasjon, Karl Martin Wikse, som ble min åndelige veileder. Jeg kjenner en dyp takknemlighet overfor disse Herrens tjenere som nå er ute av tiden. I hele min prestetjeneste i Metodistkirken hadde Karl M Wikse og jeg forbønn for hverandre kl 10.55 hver eneste søndag. Jeg kunne fortsette å nevne mennesker i begge kirkene som har betydd mye for meg – det ville føre for langt. Men en metoluth ble jeg «absoluth».

Etter kirkemøtet i Trondheim har jeg fulgt mye av diskusjonen med sorg. Det har vært så mange og harde ord. Og – forunderlig nok – er det de konservative biskopene som har fått gjennomgå i leserspaltene. Det har ikke manglet på karakteristikker. De har sviktet. De er blitt svikere. De har forlatt Ordet og sin lutherske tradisjon. Og det har heller ikke manglet på en viss konkurranse om hvem som var mest lutherske og mest tro mot Skriften. Jeg har ikke til hensikt å opptre som dommer i denne konkurransen.

Biskop Nordhaug har antakelig gjort seg til talsmann for den konservative fløyen – og bare fått hugg for det. Selv ikke Johannes Kleppa eller redaktør Selbekk i Dagen ser ut til å ha fått med seg den håpløse situasjonen disse har befunnet seg i på Kirkemøtet. Alle – inklusive nevnte to herrer – har ment at de måtte med sin stemmegivning stemme mot den nye liturgien. Deretter måtte de fremme sitt forslag – som man altså visste måtte bli nedstemt. Hva ville resultatet blitt? Jo, det ville i dag kun vært en kjønnsnøytral liturgi. Ville det være en seier for den konservative tradisjonelle oppfatningen av ekteskapet mellom mann og kvinne? Neppe! Som en ekte metoluth ville jeg og mine konservative lutherske kolleger blitt stilt i forlegenhet. Biskop Nordhaug og hans konservative bispekolleger skal ha stor takk fordi de klarte å få med et vanlig, evangelisk, syn på ekteskapet mellom mann og kvinne. Dette var mot alle odds – og mot et klart liberalt flertall på Kirkemøtet. Å polemisere mot uttrykket «omforent forslag# synes jeg har lite for seg.

I denne striden har preses Helga Byfuglien vært helt taus. Hun ble intervjuet i avisen Dagen før Kirkemøtet, og det var et godt og varmt møte med mennesket og preses. Men hun konstaterte – uten noen bibelske referanser – at det var helt uproblematisk med vigsel av samkjønnede, og at to syn godt kunne leve ved siden av hverandre i kirken.

På Kirkemøtet markerte hun sitt syn med å stemme for samkjønnet vigsel, men siden har hun vært helt taus. Hun har ikke en eneste gang kommet med en markering av at hun også er preses for kirkens konservative fløy.

Det forundrer en metoluth som ser det hele fra en skråvinkel. Riktignok er jeg for gammel (pensjonist) til å ha vigselsrett, men våre kirker har da inngått et samarbeidsdokument som heter Nådens fellesskap. Jeg har til en viss grad gjort vikartjeneste i Den norske kirke med både dåp og nattverd. Jeg har vært forpliktet på å bruke de ritualene som er gyldige for Den norske kirke, og jeg har gjort det med stor lojalitet. Men med sin taushet har preses Byfuglien gjort det temmelig vanskelig å ha noe Nådens Fellesskap.

Hvorfor så stille, preses?