I fotsporene til IS

En gruppe var like utsatt for Den islamske statens forfølgelse som 
de kristne. Her er historien til yazidiene på Sinjar-fjellet.

Publisert Sist oppdatert

En lang konvoi med militære biler kjører langs en svingete vei i Duhok-regionen i irakisk Kurdistan.

– Kan dette være krigsforberedelser etter folkeavstemningen i de kurdiske selvstyreområdene?

Ordene til den yazidiske mannen Ibrahim uttrykker det som nå skremmer hele den yazidiske befolkningen I Nord-Irak. 
Står enda mer krig for døren for dette hardt prøvede folket?

Her begynner vår reise til Sinjar-regionen, et av områdene der dette gamle og litt mystiske folket, yazidiene, holder til. Dette er områder preget av tusenårige konflikter og nå i det siste av barbariet til Den islamske stat. Gjennom disse områdene har tusenvis av mennesker flyktet fra jihadistens vold.

Gnostisk

Yazidiene er en religiøs gruppe på omkring en halv million mennesker, et urfolk fra den irakiske provinsen Niniveh. De deler samme språk og mye av den samme kulturen som kurderne i Tyrkia og Syria. Fordi de tilhører en gnostisk og førislamsk trosretning har de, i likhet med kristne og sjia-muslimer, vært et av hovedmålene for den etniske rensningen som Den islamske stat har gjennomført i området de siste årene.

I dag er Ibrahim taxisjåfør og en av få som lyktes med å flykte bare timer før IS beleiret Sinjar-regionen i august 2014. Men både områdene og mange av vennene hans er fortsatt i IS sine hender. Ibrahim har ikke vært i kontakt med dem på flere år.

De fleste har status som savnet. Menn og barn som ble fanget fikk valget om å konvertere til islam. De som nektet ble drept. Kvinnene ble bortført til slaveri og prostitusjon. I den forferdelige perioden tok mange tilflukt oppe i Sinjar-fjellet. Der var de totalt beleiret av IS-krigere og tilbrakte syv dager uten vann mens de hele tiden svevde mellom liv og død.

De ble reddet takket være syrisk-kurdiske styrker som åpnet to humanitære korridorer til Rojava i Nord-Syria, et område der kurderne er i majoritet. Først ble kvinnene og barna evakuert. Så ble mennene tilbudt våpen for å kjempe sammen med disse styrkene mot IS.

Etter at irakiske tropper nylig innledet sine operasjoner i Kirkuk-området har den sjia-muslimske irakiske Hashid Shaabi-militsen nå tatt over kontrollen over Sinjar. Dette området er historisk sett omstridt. Både den kurdiske Peshmerga-militsen og irakisk milits tilhørende sentralregjeringen i Baghdad gjør krav på området.

Etter at presidenten i den kurdiske selvstyreregjeringen gjennomførte en folkeavstemning for å gjøre Kurdistan uavhengig fra Irak, har det oppstått ny spenning. Nå har kurdiske styrker forlatt områder som de har kontrollert helt siden Saddam Husseins fall i 2003. Dermed har irakiske styrker og ulike militser uten å avfyre et skudd kunnet rykke inn i disse områdene som var så sentrale når gjaldt håpet om å kunne opprette et selvstendig Kurdistan.

Sinjar-fjellet

Etter å ha kjørt på grusveier noen kilometer når vi frem til foten av den imponerende fjellkjeden Sinjar og kort tid senere er vi inne i hjertet av høylandet. Vi befinner oss i en enorm dal omkranset av de omkringliggene fjelltoppene. Her ligger en endeløs rekke av telt og små hus av murstein og strå.

Dette er hjemmene til cirka 35.000 yazidier fra de områdene rundt, mennesker som etter at de klarte å flykte fra forfølgelsen fra Den islamske stat har besluttet seg for å forbli i fjellene for å forsvare det de kaller «sin hellige identitet».

Døtre hos IS

Vi stopper utenfor et av teltområdene, og ut av døren fra et av de små husene dekket med vanntette presenninger merket UNHCR kommer det en mann på omkring 50 år. Navnet hans er Serwan, og han har bygget det lille huset med sine egne hender og litt hjelp av noen venner.

Her bor han med sin kone og noen av sine yngre døtre. Stemmen hans er fast. Han snakker et litt gebrokkent engelsk som han har glemt stadig mer av etter folkemordet. Det er en av mange effekter av traumet som han har gått igjennom. Han anklager seg selv for ikke å ha vært i stand til å forsvare hele familien sin i de forferdelige dagene da IS angrep. De eldste døtrene hans er fortsatt i jihadistenes hender.

Etter en stund avbryter han samtalen og roper ut med en stemme full av sinne: «Hvorfor er det internasjonale samfunnet ikke interessert i kvinner som blir kidnappet og solgt som sex-slaver. Hva med barna våre som trenes opp til å bli menneskelige bomber? Hvor er loven?»

Selvstyre for yazidiene

Kvelden har kommet og temperaturen faller betraktelig. Det er nå svært kjølig og østavinden gjør luften enda kaldere.

Vi har blitt invitert til å komme og varme oss i et av teltene som brukes til møte- og forsamlingssted av Hassan Ezedi (det er ikke hans virkelige navn), en av talspersonene i Ezedis Democratic Movement og medlem av fjellrådet som styrer området. Disse fjellboerne har nemlig siden januar 2015 arbeidet med å skaffe seg begrenset selvstyre gjennom forhandlinger med andre grupper. Over et beskjedent måltid mat uttrykker han sine meninger med ettertrykk.

– Fjellbefolkningen er klar for selvstyre, men de irakisk-kurdiske myndighetene har vært mot oss på alle måter helt frem til i dag. I dag etter at Peshmerga-styrkene har flyktet fra den fremrykkende Hashid Shabi-militsen, vet vi virkelig ikke hva fremtiden vil bringe for oss yazidier. Vi ønsker bare å være trygge og få lov til å styre territoriet vårt selv uten trusler fra noen andre, sier han.

– Dette er vårt land og det må anerkjennes som det. Alle andre har ønsket å isolere oss og nekte oss å bestemme for oss selv. Det har de klart gjennom å fremstille områdene våre som «omstridte territorier». 
Situasjonen er komplisert for sivile som har vært fanger i eget land i mange år, sier Ezedi.

Han beskriver hvor isolert yazidi-folket er. Ezedi peker mot sør: «Der har Den islamske stat vært inntil nylig. I nord og øst har de kurdiske selvstyremyndighetene hatt kontroll og stengt grensen til Rojava. I vest befinner det irakisk-kurdiske sjekkpunktet seg. Gjennom der kan man få adgang til Duhok-regionen, men der er det vanskelig å komme igjennom nå. Derfor mottar vi kun hjelp fra Rojava, men på grunn av den stengte grensen kommer den bare med ujevne mellomrom.

Lærer morsmålet

Ut av et telt kommer det noen barn springende mot oss. De får undervisning i en lav skolebygning, som er helt og fullt drevet av lærere som stiller opp der som frivillige.

Det er her yazidienes morsmål, kurmanji-kurdisk, blir undervist. Historisk sett er det kun arabisk som har blitt brukt i de offentlige skolene. Men de unge lærerne som arbeider i disse skolene, gjør en viktig ulønnet jobb.

– Det eneste vi kan gjøre for disse unge guttene og jentene er å drive undervisning. Og det gjør vi på kurmanji, vårt dyrebare språk. På denne måten får de skolegang og dessuten opplæring i sitt morsmål. Dette vil vi gjerne gi tilbake til samfunnet vårt, sier en av lærerne.

Hovedkvarteret til IS

Ved solnedgang når vi byen Sinjar som ligger ved den sørøstlige foten av fjellet. Veien som leder inn i byen er en eneste stor bilkirkegård av kjøretøy som er forlatt og brent av IS.

Vi blir tatt imot av en av de 150 familiene som har vært så modige å komme tilbake for å bo i byen etter at den har blitt befridd fra IS-okkupasjonen. Agid, kona hans og to av de yngste døtrene forteller oss hvordan familien ble revet fra hverandre. En del av dem klarte etter å ha flyktet å komme seg til Tyskland og senere til USA.

Hatytringer, slagord og et IS-flagg har blitt malt på veggene i huset av IS-krigere. Dette stedet var i nesten et år hovedkvarteret for Den islamske stat i dette området.

– Vi ønsker ikke en gang å vite hva som foregikk inne i huset vårt, sier Agids kone før hun går til sengs og slår av generatoren som forsyner hele hjemmet med strøm.

Surrealistisk stillhet

Vi våkner opp tidlig om morgenen til et bylandskap som ser øde ut. En helt surrealistisk stillhet råder mens vi kjører inn mot byens sentrum. Gamlebyen er redusert til en søppelhaug. IS-okkupasjonen varte bare under et år frem til november 2015, men skyggen av dens nærvær kan fortsatt merkes i sentrumsgatene, spesielt rundt det gamle irakiske hovedsykehuset.

Under okkupasjonen hadde en lokal legehustru jobben med å sette opp detaljerte oversikter over de kvinnene som hadde blitt kidnappet av IS slik at de senere kunne bli tilbudt på sex-markedene i de byene de erobret. På veggene inne i det delvis ødelagte sykehuset finner vi fingeravtrykkene til de kvinnene som man fryktet skulle rømme. De står der som uutslettelige minner om det fryktelige som har foregått der inne.

Det er tid for å bryte opp og forlate historiene om fjellfolket og ordene til Agid. Lenger mot nordøst bortenfor Tigris-sjekkpunktet ligger det som ifølge yazedienes tro er et av de eldste stedene i verden, Lalish.

I den siste uken av april feirer yazediene her begynnelsen på det nye året og avslutningen av det forrige i en vakker fargesprakende tradisjonell seremoni. Men i yazidienes nåværende situasjon er det ikke mye som minner om glede, farger og fest.

Nå er dette stolte gamle folket blitt redusert til brikker i makthavernes sjakkspill.

Powered by Labrador CMS