I skyggen av Jesusvekkelsen

Men i sine beste stunder dyrket ­denne bevegelsen en autoritetsfri, flat struktur hvor «alle» fikk komme til sin rett. Kan vi lære noe av vår nære fortid?

Debatten har gått høyt etter VGTV-serien Frelst. Der fortalte Rut Helen Gjævert om sin tid i Jesus Revolution. Det handlet om opplevelsen av å miste seg selv, i et autoritetspreget miljø. Siden har vi hørt en rekke lignende historier. Bak historiene avdekker det seg strukturer med noen gjenkjennbare trekk: Miljøet kontrollerer og manipulerer.

Disse miljøene har også et annet likhetstrekk: Mange av dem stammer fra, eller har åpenbart hentet inspirasjon fra 70-tallet, bevegelsenes tiår. Det gjør det naturlig å se til 70-tallet for å prøve å få grep om hva dette dreier seg om.

I fjor høst ga jeg ut boka «Jesusvekkelsen. En fortelling fra 70-tallet». Jesusvekkelsen var den siste, store kristne vekkelsen som sveipet verden. Bølgene gikk høyt da den sto på. Så ble den glemt.

Nå ringer det ingen bjeller for folk flest om ord som «Jesusvekkelsen» eller «Jesusbevegelsen» blir nevnt. Enda den sikkert var tallmessig større enn for eksempel SUF (ml) fra samme tid, har Jesusbevegelsen blitt en personlig hemmelighet for de som var med – på godt for de fleste, på ondt for en del.

Noe av motivasjonen min for å skrive boka var å melde Jesusbevegelsen inn i den alminnelige samfunnshukommelsen igjen. Vi kan ikke gi oss til å glemme vår nære fortid. Spesielt ikke når den åpenbart har gjort erfaringer som vi absolutt trenger for å forstå oss selv og vår egen tid.

I bokarbeidet intervjuet jeg rundt 50 personer som var involvert i Jesusbevegelsen på 70-tallet. Det frodige, mangfoldige og vitale slår i øynene. Det bisarre er ikke langt unna. Eksemplene florerer også på at engasjementet og samtidens sans for ytterliggående ytringer kunne få det hele til å utarte til det ekstreme.

Dette til tross, er Jesusvekkelsen en god tid for de fleste av dem jeg snakket med. Men det er også mange brente barn.

Noen av historiene jeg hørte nyss om hadde to i seg til å bli store og rystende skandaler. Det dreide seg om psykiske overgrep. Det kunne også være seksuelt betonte overgrep. Mange av disse forholdene sto det utenfor bokas både makt og mandat å gå nærmere inn på. En ting var kildeproblemet: Det er ikke lett å være detektiv 45 år etter.

Om jeg skulle gått inn på enkeltforhold, ville det krevd en helt annen grad av dokumentasjon enn det jeg kunne oppnå. En annen ting er at disse sakene ville ha slukt så mye oppmerksomhet at temaet ville dreid. Boka ville blitt en annen. Samtidig var henvisningene til usunne, kontrollerende og manipulerende strukturer så mange at også dette åpenbart var en side ved bevegelsen. Eller: En slagside.

Det er ikke vanskelig å se parallellene til den løpende debatten etter «Frelst». Innleggene ymter om at det er mer under overflaten enn hva som faktisk er mulig å omtale. Det er også min opplevelse.

Noe har jeg likevel kunnet påpeke, i redelighetens navn. Det kunne være psykiske overgrep i form av demonutdrivelser – noe som pekte i minst tre retninger samtidig: Påvirkning fra den karismatiske vekkelsen; «ny-åndeligheten» fra 1960-tallet, – tarvelig banalt: Klassisk kjønnsmakt. Hvem var demonutdriverne? Hovedsakelig (noe eldre) menn. Hvem var de besatte? Hovedsakelig (noe yngre) kvinner. Tilfeldig? Neppe.

Det kunne også være åpenbare maktgrep for å nøytralisere «brysomme». Innen rammen av Jesusvekkelsen er kanskje Lonnie Frisbee et eksempel. I andre sammenhenger hadde Frisbee gjerne blitt helgenforklart. I en pinsepreget Jesusvekkelse i California ble han og den brysomme legningen hans nøytralisert og han døde som en tragisk skikkelse i 1994, av aids.

Det største feilskjæret har kirkehistoriske proporsjoner. Jeg tenker på Children of God. Denne gruppen så fra starten av ut til å ha sin plass innen mylderet av Jesusvekkelsesmiljøer. Ytterliggående og militante, ja vel. Men åpenbart veldig effektive til å evangelisere. Etter hvert skar gruppa ut i promiskuøs incest, prostitusjon og pedofili – ledd for ledd med en «evangelisk» begrunnelse.

Så viste det seg da også at bak det hele sto en leder med et patologisk sinn og usedvanlige evner til å manipulere og forføre. Hva lærer vi?

Den mest selvfølgelige lærdommen er banal som den menneskelige psyken selv. Enkelt sagt: Der det skjer «store ting» strømmer folk til. Alle slags folk. Ikke minst maktmennesker, som ser sitt snitt til å leve ut sin trang til makt. Jesusvekkelsen er full av eksempler på hvilke store skader mennesker av en slik profil kan volde dersom de får slippe til. Dette er begredelig allmennmenneskelig og har ikke uten videre noe med troen å gjøre.

Bekymringen er dermed ikke at maktmennesker lar seg lokke til dynamiske miljøer. Bekymringen er om de får slippe til. Det kan veldig lett skje dersom gudstro og autoritetstro glir over i hverandre, og en gir seg til å dyrke autoritet som noe gudvillet og åndelig.

Platt makt og manipulasjon fra folk med en overgripernatur er likevel ikke det eneste med skadepotensial. I sporene av Jesusvekkelsen var det lett å se hvordan himmelstormende begeistring og kompromissløs åndelighet kunne skape et drass av psykologiske mekanismer. Selv i et «flatt» miljø kan et hierarki vokse fram av seg selv, helt uten strateginotater eller teologisk fundert autoritetstro. Dette er også banalt, psykologisk og ødeleggende.

Folk jeg snakket med fortalte hvordan Gud og profetier kunne legge seg på talemåten: «Gud har sagt til meg at jeg skal si til deg» – med en påfølgende korreks av et slag. Avsenderen er seg kanskje ikke bevisst sin maktbruk, og merker kanskje heller ikke hakkeordenen. Typisk nok vet ikke de høyere opp i hierarkiet at det finnes noe hierarki. Men de lavere ned vet det godt. De kjenner det på kroppen.

Sjekkpunkt for sunnhet i troen og miljøet: Ser vi det som en kristelig dyd å være lydige mot ledere? Er tvil forbudt? Hva skjer da med den lille, nagende tvilen på at lederens ord virkelig skal ha rang over min egen evne til å tenke og ta ansvar for meg selv? Og enda dypere: Sjekkpunkt for teologien. Hva slags ledertenkning holder vi oss med?

Det rare i debatten etter «Frelst» er at det kommer egentlig ikke så mange spørsmål til selve grunnlaget, så vidt jeg kan se: Hvorfor aksepterer troens mennesker så lett autoriteter? Vi debatterer gjerne hvordan vi kan begrense skadene fra autoritetsbruken. Og så dreier debatten over til hvordan vi kan oppnå en «god» autoritet. Tar vi for gitt at vi må ha sterke ledere? Aksepterer vi skaderisikoen ved autoritære strukturer, for å kunne nyte godt av de storslagne visjonene og slepne strategiene de sterke lederne leverer? Har vi til og med pådratt oss en teologi som skaper spillerom for maktspill, i den gode saks, vekkelsens, tjeneste? Har vi gjort det å akseptere autoriteter til en grunnrefleks, en slags kristelig dyd?

Nettopp Jesusvekkelsen er et godt eksempel på at det må ikke være slik.

Jesusvekkelsen var av natur antiautoritær. Én sak var at denne åndsimpulsen var preget av spiritualitet framfor dogmatikk. Visst kunne jesusfrikernes ivrige bibeltroskap ta seg dogmatisk ut, men utgangspunktet var et annet: Boka var et springbrett for å oppleve selv. De dukket ikke ned i teksten for å hente ut dogmer, men for å vinne spirituelle erfaringer.

En annen sak var at Jesusvekkelsen var et ekte barn av sin tid. I tråd med 60- og 70-tallets opprør mot alle autoriteter, anerkjente ikke Jesusvekkelsen uten videre noen annen autoritet enn det de selv kunne erfare. Presteord telte ikke mer enn andre ord. «Er vi ikke alle prester?» Den enkelte var overlatt til selv å finne sin vei, i fellesskap med sin helt Jesus og sine likesinnede.

Slik sett var Jesushippiene en fortropp innen det som sosiologien kaller Den nye individualismen, og som ellers i hovedsak handler om 80-tallet. Denne siden ved Jesusvekkelsens spiritualitet ga også det hele et trekk av dypt alvor. En så det kanskje ikke med det samme på dette raggete «freak-showet» på gateplan. Men alvoret var der: «Hvordan lever jeg, personlig, ut troen som lever i meg?»

Denne spirituelt betingete individualiteten var også med å gjøre hele bevegelsen så spontan og flyktig. Jesusvekkelsen hadde en hardnakket motstand mot struktur. «Institusjon» var et banneord. Organisering virket på jesusfrikere som kryptonitt på Supermann. Jesusbevegelsen ville langt heller legge seg selv ned enn å «tape sin sjel» - det vil si, opprettholde et mønster av gammel vane.

Så utviklet det seg strukturer og hierarkier, ledere og kadere likevel, også i Jesusvekkelsen. Men på sitt beste, i sine tidlige år, skaffet den fram eksempler på hvordan en bevegelse kan få utfolde seg, fri fra autoritære strukturer som i «den gode saks tjeneste» kontrollerer og påtvinger sine menige en uniformert lydighetsrefleks.

Mange fra Jesuvekkelsens rekker peker da også på denne friheten som en nettopp frigjørende, personlig opplevelse. «Alt» lar seg stille spørsmål ved. En har rom til å prøve. En har ansvar for seg selv.

Jesusbevegelsen hadde to spontane reflekser. Den ene var: Ut på gata. Den andre var innadvendt. Jesusbevegelsen var diakonal. Den dannet kollektiver for narkomane og andre som falt mellom alle stoler i samfunnet. Og den utøvde en hverdagslig grasrotdiakoni. De som bar byrder skulle slippe å være alene med dem.

Uten at bevegelsen alltid selv fanget opp dem som ble brent av vekkelsen på en god måte. Overført til vår tid: Hvordan skape gode omsorgs- og fagmiljøer til beste for våre brente og utbrente barn?