Ikke lenger skjult
Noe av det som for alvor vakte min interesse for de gammeltestamentlige apokryfene, var erkjennelsen av at flere nytestamentlige tekster ser ut til å inneholde referanser til dem.
Anmeldt bok:
Flere forfattere
Annonse
Bibelens deuterokanoniske bøker
Bibelselskapet 2018
Innbundet, 350 sider
----------
For et par uker siden lanserte Bibelselskapet en ny oversettelse av de gammeltestamentlige apokryfene. Og for aller første gang ble disse tekstene også presentert i en nynorsk utgave. Men hvorfor skal vi interessere oss for det? Grunnene er mange. La meg begynne med et lite personlig tilbakeblikk.
Mine aller beste minner fra studietiden på NLA Høgskolen kommer fra sommersemesteret i Israel i 2006. I løpet av noen uker tok vi like mange studiepoeng som man vanligvis tar i løpet av et helt semester. Det var intenst, men det var også intenst lærerikt, og ikke minst veldig gøy. Et av de mange mer eller mindre nye bekjentskapene denne sommeren var – nettopp – de apokryfe skriftene. Eller Bibelens deuterokanoniske bøker, som de gjerne blir kalt.
Ordet «apokryf» betyr skjult. Bibelselskapets Hans-Olav Mørk forklarte i forbindelse med lanseringen at betegnelsen her blant annet kan spille på skrifter som er ment for spesielt innvidde, og som derfor er ukjente for folk flest. De to bøkene vi snakker om er Tobit, Judit, Den greske Ester-boken (historiske noveller), Visdommens bok, Sirak (poetiske bøker), Baruk, Jeremias brev, Tillegg til Daniels bok (knytter an til profetsjangeren), 1. og 2. Makkabeerbok (historiske bøker), forklarte Mørk.
Forfatterne bak de apokryfe skriftene har antakelig ønsket å videreføre de kjente bibelske forfatternes budskap, og aktualisere kjente bibelske emner. Men hva er nå dette for noen bøker? De ble til i tiden mellom ca 300 år før og 100 år etter Kristi fødsel, blant gresktalende jøder i Egypt og Judea. De var med i Septuaginta, som er den greske oversettelsen av det opprinnelig hebraiske Det gamle testamente. Jødene anså ikke apokryfene som hellige tekster. Martin Luther anså dem på sin side som «bøker som ikke kan anses likestilt med Den hellige skrift, men som likevel er nyttige og gode å lese». Han hadde dem med i sin første tyske bibeloversettelse. Katolikkene ga i 1546 apokryfene status som skrifter som er opptatt i den bibelske kanon på et senere tidspunkt enn de andre tekstene i Det gamle og Det nye testamente, men med samme autoritet som de øvrige. Apokryfene er imidlertid ikke regnet med i den bibelske kanon hos de reformerte kirkene.
Annonse
Noe av det som for alvor vakte min interesse for disse skriftene tilbake i 2006, var erkjennelsen av at flere nytestamentlige tekster ser ut til å inneholde referanser til dem. Blant andre flere utsagn fra Jesus selv. Disse skriftene var altså kjent for de nytestamentlige forfatterne.
Hans-Olav Mørk viser flere eksempler, og peker blant annet på disse to: Jesus sier i Luk 7:35 at «Visdommen har fått rett, det bekrefter alle barna hennes». I Sirak 4:11 heter det: «Visdommen opphøyer sine barn og tar seg av dem som søker henne.» Sirak 24 regnes ofte som en av bakgrunnstekstene til innledningen av Johannesevangeliet, vers 1-18 i det første kapitlet i det fjerde evangeliet. I vers 14 heter det: «Og Ordet ble menneske og tok bolig (gresk: slo opp teltet) iblant oss». Dette har felles trekk med Sirak 24,8 der Visdommen sier om seg selv: «han som skapte meg, fant et hvilested for mitt telt. Han sa: «Slå opp telt i Jakob...»». I Andre Makkabeerbok 7:29 finner vi den bibelske litteraturens første entydige utsagn om at Gud skapte verden av intet (2 Makk 7:29) og om en oppstandelse fra de døde (7:9).
I Salomos Ordspråk 8 finner vi «visdommen» omtalt nærmest som en person. Og vi leser at «Ved Visdommen skapte du...» Blant apokryfen er dette motivet utviklet i en slik grad at det finnes en egen bok som heter «Visdommens bok». Det var ikke minst her jeg ble gjort kjent med koblingen til Mesteren selv, som jo ifølge Johannesevangeliet var sentral i selve skapelsen.
Professor Oskar Skarsaune viser i sin bok «Inkarnasjonen» til en setning fra Baruks bok hvor det heter at «Deretter kom den (visdommen) til syne på jorden og vandret blant menneskene». Det er ikke så lang vei derfra til den kjente formuleringen fra Johannes 1:14 om at Ordet ble menneske og slo opp sitt telt hos oss. Dermed er vi altså ved inkarnasjonen, det at Gud ble menneske. I løpet av sommeren 2006 ble dette mitt fagteologiske favorittuttrykk. Og som den nevnte Oskar Skarsaune skriver i den nevnte - og utmerkede - boken fra 1988: Det handler om «et mysterium som kan uttrykkes, tros og bekjennes, men ikke forklares.»
