Ikke tiden for sinne, men for tårer
Det ligger mer kraft i Åndens gjerning i og gjennom oss, enn i noe kirkemøte.
For mange var nok onsdagen en merkedag i Den norske kirkes historie. Men med helt forskjellige fortegn.
Åpen folkekirke kan feire en solid seier, Levende folkekirke har gått på et tilsvarende stort nederlag.
Og noe av det vi kan vente oss, demonstrerte Stein Erik Hagen med sine kommentarer til VG om resultatene som ble kjent onsdag:
«– Så langt viser resultatene fra flere store byer at det har skjedd et folkeopprør for humanisme og nestekjærlighet.».
De som tapte denne kampen representerer tydeligvis verken humanitet eller nestekjærlighet. Det skal bli spennende å se hvordan dette utvikler seg videre i Den norske kirke.
Øivind Benestad har allerede varslet at hans dager i Den norske kirke trolig er talte.
Kristin Gunleiksrud Raaum sa til Dagsrevyen onsdag kveld at det i denne saken finnes to godt begrunnede teologiske syn, og at Åpen folkekirke vil arbeide for de konservatives rett til å avstå fra å vie homofile.
Det skal bli spennende å se hvor lenge denne åpenheten varer.
Egil Morland, som talende nok står i fare for å miste sin plass i Kirkemøtet, utfordret Åpen folkekirkes leder Sturla Stålsett i et intervju med Vårt Land like før valget.
Stålsett snakket om at de konservative degraderte homofiles menneskeverd ved å tenke og snakke slik de gjør. Morland sa at hvis det er dette Stålsett mener, burde han arbeide for å bekjempe Morland med alle tilgjengelige midler, og nærmest kaste ham ut av kirken.
Det finnes en opplagt logikk i dette resonnementet. For en kristen kirke kan selvsagt ikke tolerere at menneskeverdet blir undergravd. Men enn så lenge sier altså Stålsett de vil praktisere et «inkluderende» syn.
Blant de kirkelig aktive i Norge er det ganske utvilsomt et klart flertall for å beholde kirkens tradisjonelle syn på ekteskapet, og dermed på homofilt samliv.
Men denne gruppen er spredd mellom Den norske kirke, bedehusene og frikirkene - foruten Den katolske og Den ortodokse kirke. Dermed opererer de ikke som noen samlet flokk.
Og det finnes blant annet store spenn innad i denne gruppen når det gjelder kirkesyn. For noen betyr det mye å ha en ordnet kirkelig tilhørighet. Selv om man kan være dypt uenig med den lokale presten eller biskopen, velger man å holde seg til Den norske kirke.
For andre betyr kirkeordning lite og ingen ting, så lenge det fellesskapet man faktisk tilhører holder fast ved en profil man kan identifisere seg med.
For noen er det kort vei til å etablere nye felleskap hvis det oppleves ønskelig, for andre er det av stor verdi å holde fast ved det fellesskapet man allerede er en del av – selv om dette er i en utvikling man ikke liker.
Alt dette bidrar til at det konservative feltet blir mer fragmentert. Fra ett perspektiv kan vi si at den konservative leiren nå får betale prisen for nettopp det. Og det er en ganske høy pris.
En av de viktigste endringene som ligger til grunn for det som nå skjer, er antakelig noe underkjent i den konservative leiren.
Det finnes en forestilling om at de som går regelmessig til møter og gudstjenester er mer konservative, mens de mer passive kirkemedlemmene er mer liberale. Og denne forestillingen er ikke uten dekning i virkeligheten.
Men i løpet av de siste årene ser det ut for at et slags kirkelig sentrum har styrket sin stilling. Her finner vi mennesker som er menighetsaktive, men som samtidig er åpen for å endre kirkens lære om homofilt samliv.
Uten denne gruppen ville det vært vanskelig for Åpen folkekirke å få en så sterk forankring i kirken som de har.
Uenigheten handler ikke først og fremst om hva Bibelen faktisk sier om saken. For både Det gamle og Det nye testamente omtaler homoseksuelle handlinger i svært negative ordelag.
I 1. Kor 6:9-10 leser vi blant annet dette: «Verken de som driver hor, de som dyrker avguder eller de som bryter ekteskapet, verken menn som ligger med menn eller som lar seg ligge med, verken tyver, grådige, drukkenbolter, spottere eller ransmenn skal arve Guds rike.»
Det nye testamente omtaler altså seksuelle handlinger mellom to av samme kjønn som noe man skal omvende seg fra, ikke noe kirken skal legge til rette for.
Den teologiske samtalen handler snarere om hvorvidt disse skriftstedene er forpliktende for oss i dag. Og hvis de ikke er det, hvilke andre skriftsteder må da vurderes på samme måte? Her kan mye havne i spill.
(function(d, s, id) { var js, fjs = d.getElementsByTagName(s)[0]; if (d.getElementById(id)) return; js = d.createElement(s); js.id = id; js.src = "//connect.facebook.net/nb_NO/all.js#xfbml=1"; fjs.parentNode.insertBefore(js, fjs); }(document, 'script', 'facebook-jssdk'));
Derfor er det vanskelig å se bort fra at den utviklingen vi står overfor er et sekulariseringstrekk. Det er ikke nødvendigvis det som er hensikten, men det er det som er konsekvensen.
Tilliten til Guds ord bygges ned, ønsket om å gjøre Bibelens budskap mer tilpasningsdyktig overfor vår tids idealer vinner terreng.
Men i dagens utgave av Dagen kan vi lese et interessant innlegg fra den svenske pastoren Peter Halldorf.
Han har som kjent i mange år hentet impulser fra kirkens røtter, men har samtidig gjort det klart at han ikke akter å konvertere for eksempel til Den romersk-katolske kirke.
I dag utfordret han til å velge en annen vei enn kirkepolitikkens, maktspråkets, frustrasjonenes og de endeløse møtenes vei.
Dermed kommer vi igjen tilbake til det som er og blir kirkens pulsslag, og som for så vidt var hovedelementet i lavkirkelighetens fremvekst her i landet: Ønsket om et åndelig liv, om at evangeliet måtte få nå ut til mennesker, at Den hellige ånd måtte få gjøre Ordet levende for oss.
Det ligger mer kraft i Åndens gjerning i og gjennom oss, enn i noe kirkemøte. Derfor er ikke dette tiden for sinne og utskjelling, men for tårer og omvendelse for oss alle.
(function(d, s, id) { var js, fjs = d.getElementsByTagName(s)[0]; if (d.getElementById(id)) return; js = d.createElement(s); js.id = id; js.src = "//connect.facebook.net/nb_NO/all.js#xfbml=1"; fjs.parentNode.insertBefore(js, fjs); }(document, 'script', 'facebook-jssdk'));