Ingen grunn til å endre flaggloven
Slik vi ser det, er ministerens utspill nok et krampaktig forsøk på å fremstille pride som en upolitisk, nærmest allmenngyldig markering som vi alle skal delta i.
Rett før det poliske Norge stengte ned før sommeren lanserte kommunal- og moderniseringsminister Nikolai Astrup et forslag om å endre flaggloven. Dagens lovverk åpner kun for bruk av det norske flagget, det samiske flagget, kommuneflagget og fylkesflagget utenfor kommunale bygninger.
Men Astrup mener at den loven er utdatert fordi kommunene dermed ikke kan heise regnbueflagget under pridemarkeringene landet rundt uten at de teknisk sett bryter norsk lov.
Annonse
Nå har jo en rekke norske kommuner heist den homofile bevegelsens symbol i flere år allerede, helt uavhengig av hva norsk lov har sagt om saken.
Men løsningen som kommunenes øverste sjef rundt Kongens bord foreskriver, er altså ikke å be ordførere slutte å bryte norsk lov, slik man kanskje kunne forvente. Nei, svaret på lovbruddene er å endre loven. På den måten vil jo prideflaggingen automatisk komme inn i ordnede og lovlige former.
Overfor NTB begrunner Astrup forslaget sitt slik: «Pride handler om å feire og kjempe for frihet, mangfold og toleranse og har bidratt til å bryte normer i samfunnet og sender et tydelig signal om at alle skal kunne få elske den de vil.»
Slik vi ser det, er ministerens utspill nok et krampaktig forsøk på å fremstille pride som en upolitisk, nærmest allmenngyldig markering som vi alle skal delta i. Og, altså, flagge for.
Pride fremstilles i økende grad som et tog med tilnærmet obligatorisk oppmøte, i hvert fall hvis du vil bli oppfattet som et noenlunde progressivt, tolerant og godt menneske med akseptable 2020-holdninger.
Pride har blitt en måte å godhetsposere på. Regnbuesymbolet er et merke vi alle skal samles rundt, enten vi vil eller ikke. Til og med barn i førskolealder skal drilles i dette.
Stadig flere barnehager innfører nå pride-marsjer på forsommeren der barn læres opp i å gå i tog og vaie med regnbueflagg. Den skal tydeligvis tidlig krøkes som en god ambassadør for foreningen FRI skal bli.
For på tross av det universelle preget Astrup og andre insisterer på å gi pride, er det faktisk foreningen FRI, en politisk organisasjon med klare politiske mål, som står bak disse markeringene.
Annonse
Det er fullt mulig å støtte FRI i en del av det de arbeider for, blant annet kampen mot diskriminering og trakassering av homofile. Men FRI jobber også for andre og langt mer kontroversielle saker.
De ønsker at ekteskapslovgivningen skal gjøres like antallsnøytral som den i dag er kjønnsnøytral, altså at tre eller flere kan være gift med hverandre. De vil at surrogati skal bli tillatt i Norge. Og de vil ha vekk sexkjøpsloven og hallikparagrafen, for å nevne noe.
Slik sett ligner pridemarsjen på to andre politiske opptog som årlig går gjennom norske gater, 8. mars-toget og 1. mai-toget. De fleste kan støtte en god del av det som det marsjeres for her, men ikke alt. Derfor velger da de aller fleste å gjøre andre ting enn å gå i tog disse dagene.
Og like lite som kommunale bygninger bør flagge med arbeiderbevegelsens røde fane på 1. mai eller kvinnebevegelsens hevede knyttneve på 8. mars, så bør de heise regnbueflagget under pridemarkeringene.
At en norsk toppolitiker i det hele tatt kan opphøye prideflagget sammen med de nasjonale, kommunale og fylkeskommunale symbolene, viser hvilken usunn elevert stilling regnbuesymbolet nå har fått i norsk offentlighet.
