Ingen tilgivelse uten gudsfrykt
«Men hos deg er tilgivelse, så vi skal frykte deg» (Salme 130,4).
Mange ser dessverre ikke sammenhengen mellom gudsfrykt og tilgivelse. Når gudsfrykten i menigheten svekkes blir behovet for tilgivelse utfordret. Gudsfrykten er ikke en stilart eller et fromhetsuttrykk som generasjonene før oss taklet bedre enn oss.
Nei, gudsfrykten fostres gjennom respekt for en allvitende og allmektig Gud. Han har både rett og plikt til å straffe synd når han måtte finne det nødvendig og riktig. Gud vet best, ikke vi. Han er god, selv om vi valgte det onde. Derfor fortjener vi straff, ikke nåde. Alt dette er innbakt i gudsfrykten.
Annonse
Når Gud da tilgir oss, bekreftes gudsfrykten – ja, den finner ny styrke og nytt innhold. Vi oppdager enda en grunn til å elske ham. Gudsfrykten har nemlig kjærligheten i seg. Samtidig som vi beundrer og tilber – ønsker vi også å komme nærmere den usynlige og få lære ham å kjenne.
Menneskefrykt fører inn i alle slags snarer. Gudsfrykten setter oss fri til å innta det vi med alle våre evner og begrensninger var skapt til å være. Tilgivelsen knytter oss til Gud siden det kun er han som kan gi den.
Vi bør leve våre liv i lys av hva Gud har tilgitt oss. Da vil gudsfrykten bli bevart og får utvikle seg. Frukten av dette blir at også andre syndere finner tilgivelse.
