– Ingen trodde at jeg kom til å overleve
Som bistandsarbeider ble han torturert i iransk fengsel, og han har overlevd et fall på 10 meter. Dan Baumann mener hans lidelse kan brukes til Guds ære.
– Jeg skulle egentlig ikke vært her, sier Dan Baumann og ler høyt mens han ser på menneskene i møtesalen på Høgtun folkehøgskole. Han er en svipptur innom Norge på veien videre mot Tyskland og Afghanistan.
Baumann presenteres som den nest mest kjente innen Ungdom i Oppdrag internasjonalt, etter grunnleggeren Loren Cunningham. Til daglig jobber han ved basen på Hawaii, Kona, samtidig som han reiser mye rundt i verden og forkynner. Nå er han for første gang i Torvikbukt, ei bygd på Nordmøre. I salen sitter 200 mennesker som er deltakere på en 11 dagers sommerskole for folk i alle aldre, i regi av Ungdom i Oppdrag i Molde.
Annonse
Ikke helt bra igjen
Han takker ja til å bli intervjuet, men nøler når han ser de fem etasjene med trapper opp til biblioteket der det er mulig å kunne sitte i fred og ro. Etter to etasjer blir det tydelig at han ikke lenger klarer å holde følge, han går mye saktere enn det som er vanlig for en mann på 54 år og må holde seg i rekkverket.
– Det kjennes ut som om noen holder hånden hardt mot kinnet hele tiden, sier han og understreker at han ikke ønsker sympati for sin egen del. Det han vil er å fortelle historien sin for å hjelpe andre. Han har vært i Norge ti ganger tidligere, men det er første gang han er her siden ulykken. Moren hans kommer fra Gøteborg i Sverige og derfor forstår han en del norsk. Han føler seg likevel hjemme flere steder i verden, spesielt i Afghanistan der han bodde i ti år.
Fange i egen kropp
Det var i 1997 at han havnet i fengslet etter et to ukers opphold i Iran. Han jobbet da som bistandsarbeider på et sykehus i Afghanistan. Sammen med en venn reiste han til Iran, men da de skulle reise ut av landet ble begge fenglset. Baumann er født og oppvokst i USA, men har både sveitsisk og amerikansk pass, siden faren hans kommer fra Sveits.
I fengselet anklages han for å lyve om identiteten sin og må inn til daglige forhør der han også blir torturert. Etter hvert får han en dødsdom, som han beskriver i boken Fengslet i Iran. Etter to uker i fengselet og fire mislykkede selvmordsforsøk ligger han på gulvet i cella og hikster. Han har nådd bunnen. Når han ber opplever han en ny nærhet til Gud – og en ny glede. Livet i fengselet blir ikke enklere med det samme, men han erfarer at noen av vaktene blir kristne og at Guds kjærlighet trenger gjennom mørket.
I 2015 ga han ut en ny bok med tittelen A Fresh Look at Fear – Encountering Jesus in Our Weakness. Da visste han ennå ikke hvor knust og svak han kom til å føle seg året etterpå. Neste år kommer boken som handler om de to hittil verste årene i livet hans.
Ulykkesdagen
Annonse
25.juni 2016 står det en melding på Facebook-siden til Hawaii-basen til Ungdom i Oppdrag:
«Klokka åtte i dag tidlig, mens han var på fjelltur med nevøen og en venn, falt Dan Baumann og landet på steiner og busker 10 meter nedenfor […] Be for de som var med ham på fjellturen og be for familien til Dan mens de venter på å få vite mer om hans tilstand.»
Leder for UiO i Norge, Andreas Nordli, får også en oppfordring på e-post om å be for ham.
Verken nevøen eller vennen så hva som skjedde fordi de kom et lite stykke bak ham, forteller Baumann. De har gått seks kilometer sammen og skjønner at noe er galt når de verken ser ham eller får svar når de roper. Ikke lenge etter finner de ham nedenfor stien på noen steiner. Det er mye blod. Baumann er bevisstløs og nevøen holder hodet hans sammen for å stoppe blødningen. Den andre vennen springer for å hente hjelp siden det ikke er mobildekning der de er. Senere viser det seg at kraniet har sprukket fra baksiden av hodet og så langt frem at hodeskallen har åpnet seg. Den syvende hjernenerven er ødelagt, noe som fører til lammelse av halve ansiktet. Han har også skadet kragebenet, ryggsøylen og har sju brukne ribben. Beina hans og den venstre delen av kroppen er lammet som følge av skaden. I tillegg har han mistet 60 prosent av blodet i kroppen.
Rask bedring
Han blir operert på et sykehus i Honolulu, men det ser ikke lyst ut. Moren og de to søstrene hans får beskjed om at han neppe vil overleve. De neste dagene og ukene kan derfor neppe beskrives med andre ord enn et mirakel, ifølge Baumann. Han våkner fra koma, men kan ikke snakke eller bevege seg. Etter hvert klarer han å røre den ene hånden såpass at han får signalisert at han ønsker å skrive noe. På en tavle skriver han sitt første ord: «Mat!» Det andre ordet er: «Nå!» Disse dagene på sykehuset er uklare minner, forklarer Baumann. Han har mistet fem uker av hukommelsen, en uke før ulykken og fire uker etterpå. Det første tydelige minnet han har etter ulykken er et besøk av Loren Cunningham i lobbyen på sykehuset. Cunningham var innom tidligere på dagen, men det husker ikke Baumann. Senere på dagen får han en innskytelse om å reise tilbake til sykehuset. De snakker sammen og Cunningham sier til ham:
«Jeg vil at du skal vite det, Dan, at djevelen prøver å drepe deg, men han vil tape. Når du kommer deg gjennom dette vil du reise enda lenger, og du vil tale mye mer enn du har gjort tidligere.»
Den mørkeste natta
Annonse
Bare litt over en måned etter ulykken, 2.august 2016, sitter Baumann på flyet til Colorado i USA. Der har han fått plass på rehabilitering ved Craigs Hospital. Egentlig var han nummer 93 på ventelisten, men kom plutselig inn. Han får beskjed om at prosessen med rehabilitering kommer til å ta ni måneder. Det er fremdeles usikkert om han noen gang vil være i stand til å gå igjen. Den første natta på sykehuset ligger han i senga med begge armene festet fast for at hodet ikke skal bli skadet. Over senga er det en netting. Han kommer seg ingen steder og han beskriver natta som den mørkeste natta i sitt liv.
– Gud, jeg har gått sammen med deg i 45 år og jeg har sett så mye godt som du har gjort. Jeg har ikke spurt om så mye, bare denne ene tingen – det å kunne gå. Hvorfor har du tatt fra meg det? roper han ut. Det velter frem smerte, fortvilelse og sinne i et voldsomt mørke.
– Om morgenen sovnet jeg, men når jeg våknet opplevde jeg at Jesus snakket til meg, sier Baumann. Han vegret seg og sier at han svarte at han ikke hadde lyst til å snakke akkurat nå, men forteller at Jesus svarte ham: «Jeg vil bare si at jeg elsker deg, jeg liker deg og jeg vil ta vare på deg.»
Det ble vendepunktet. Etter to og en halv måned går han og kan reise hjem til Hawaii. I mellomtiden vitner han til de andre på sykehuset. Han bestiller mange eksemplarer av sin egen bok, Fenglset i Iran, som han deler ut.
Kjærlighet
– Livet mitt er et vitnesbyrd om at det er verdt å satse på Gud som det står om i Romerne 8, 28 : «Vi vet at alt tjener til det gode for dem som elsker Gud, dem han har kalt etter sin frie vilje», sier Baumann.
Den fysiske skaden fra ulykken var mye verre enn skadene fra fengselet. – I fengselet er det vanskeligste at døren er låst. Etter ulykken ble jeg innelåst i min egen kropp med mye smerter, forteller han.
Erfaringene fra fengselet hjalp ham likevel i rehabiliteringen. – I ettertid ser jeg alt det gode som kom ut av det å være i fengsel for 20 år siden. Nå måtte jeg glemme meg selv og min egen smerte. Jeg skulle ikke vært her i dag. Legene fortalte meg for halvannet år siden at jeg umulig kunne fortsette å reise slik som jeg gjør nå, forteller han.
Annonse
Kjærligheten han har erfart i møte med Jesus er hans dypeste motivasjon. – Det ble så ekte og virkelig for meg at Jesus kom til meg på den måten etter den mørkeste natta. Gud liker oss og vil være sammen med oss. Det fylte meg med en dyp fred og glede. Jeg vil gjerne oppfordre alle til å gå gjennom livet sammen med Jesus hvert sekund. Må vi aldri gi slipp på beundringen over hvem Gud virkelig er!
