Integrering i hverdagen

Flere analytikere hevdet før årsskiftet at 2016 kom til å bli et vanskeligere år enn 2015. Det handler ikke minst om at de samfunnsøkonomiske utsiktene er noe mindre oppløftende enn de har vært. Men det er samtidig hevet over tvil at flyktningstrømmen utgjør en særlig stor politisk utfordring.

Knapt noen hadde sett for seg den strømmen av mennesker som beveget seg inn på det europeiske kontinentet i andre halvdel av 2015. Verken budsjetter eller infrastruktur var tilpasset den situasjonen som oppstod. Her hjemme kan vi så langt konstatere at myndighetene har håndtert situasjonen relativt godt.

En viktig forutsetning for en god prosess videre, er at vi fortsatt lar debattklimaet være åpent. Det skal være lov å sette ord på ulike synspunkter, og det skal være lov å kjenne seg urolig eller engstelig i møte med de forandringene samfunnet vårt står overfor.

Statsminister Erna Solberg hadde rett da hun i sin nyttårstale konstaterte at 2016 vil by på utfordringer. Samtidig gjorde hun klokt i både å snakke om den viktige hverdagsintegreringen, og om de nye arbeidsplassene vi trenger. Begge deler er nødvendige for fortsatt å kunne videreutvikle den norske velferdsstaten.

Når vi ser bildene fra krigssoner både i Syria og andre land, er det mye som taler for å bruke helt andre ord enn «streng» for å beskrive den asylpolitikken Norge bør føre. I realiteten er det ganske bredt forankrede idealet om en «streng, men rettferdig asylpolitikk» likevel et naturlig utgangspunkt.

For asylinstituttets egen del er det viktig å huske at denne ordningen er til for dem som trenger beskyttelse. For samfunnets del er det nødvendig å kontrollere tilstrømningen. Det står ikke i noen nødvendig kontrast til at Norge skal ta sin del og vel så det av det europeiske ansvaret.

Statsminister Solberg gjorde i nyttårstalen også klokt i å flytte utfordringene ned på hverdagsplanet. Det er der de fleste av oss befinner seg, og der er der både problemer og muligheter finnes.

Spørsmål som «Kan skoleklassen ha vennegrupper for at de nyankomne barna får oppleve flere norske hjem?», «Har du noen gode norske barnebøker som du kan gi videre til flyktningfamilien som akkurat er kommet til bygden?» og «Har du mulighet til å melde deg som verge eller være fosterforeldre for et barn?» er alle konkrete spørsmål som hver og en av oss med fordel kan tenke gjennom.

Det er ingen tvil om at innvandring gjør noe med det norske samfunnet. Slik innvandring har preget både norske og andre samfunn gjennom århundrer allerede. Samtidig må vi være bevisste på at de verdiene vi bygger på i Norge, ikke har oppstått av seg selv. Den situasjonen vi nå befinner oss i, er derfor også en påminnelse om at vi alle er kulturbyggere.

Det er sant at flyktningstrømmen på en del områder kan utgjøre en utfordring. Men det er også sant at de menneskene som kommer hit på mange måter representerer store muligheter. Hvordan vi tar imot dem, påvirker hvilken utvikling som får prege det norske samfunnet i årene fremover.