Iraks kirker tømmes

– Det var som en storm som bygget seg opp, sier Jasmin Saad (31), når hun forteller om dagene før IS angrep landsbyen hennes for fem år siden.

Hun bodde med ektemann og to små gutter i Tel Kaif, en landsby nord for Mosul. 10. juni 2014 erobret IS storbyen. I begynnelsen av august slo de til på nytt mot yazidifolkets områder i Sinjar.

Jasmin og familien hørte på nyhetene om yazidier som var blitt drept og bortført. Tusener hadde flyktet. Snart svirret ryktene i Tel Kaif. Sønnene George og Steven, som da var syv og åtte år gamle, fornemmet den anspente stemningen. De var redde og gråt.

Jasmin sendte sønnene til sengs som vanlig om kvelden 6. august. I tretiden på natten våknet George og var tørst. Storebror Steven ordnet opp. Han gikk ned på kjøkkenet for å hente melk. I det han åpnet kjøleskapsdøra kom det første angrepet.

– Det var som om helvete var løs, forteller Jasmin.

Raketter slo ned like ved huset. Strømmen gikk. Det var kaos. Familien kastet seg i bilen og flyktet.

– Vår eneste tanke var at vi måtte komme oss vekk, men vi visste ikke hvor.

Jasmin husker lyden av sitt eget hjerte som hamret og guttenes hysteriske gråt.

– Jeg skal aldri tilbake til Irak. Jeg kan aldri føle meg trygg der. Og jeg skal aldri se guttene mine så redde som de var den natten, sier hun med slik kraft at ingen kan være i tvil om at hun mener alvor.

Kompasset peker ut

Den kristne kirke har gamle og dype røtter i Irak. Nå tømmes kirkene. Før den amerikanskledede invasjonen i 2003 var det rundt 1,2 millioner kristne i landet. Nå snakker kirkeledere om at det bare er 250.000 igjen.

– Kanskje er tallet faktisk så lavt som 150.000, sier Rafael Koupaly, diakon i den kaldeiske (katolske) kirken i Beirut.

– Kan noe gjøres for å hjelpe de kristne til å bli værende i Irak?

– Spør du om min personlige mening, vil jeg svare nei. Folk har bestemt seg. Kompasset peker ut av Irak. De føler seg ikke som borgere av Irak lenger. Alle som kan dra, drar, sier Koupaly.

Dette inntrykket blir bekreftet av Yatron Koliana, visebiskop i Østens assyriske kirke i Beirut. I et intervju med Dagen lørdag fortalte han om en strøm av assyriske kristne som har flyktet fra Irak og Syria de siste årene, og som nå er i ferd med å etablere seg på nytt i Australia, USA og Europa.

Han er en av mange ledere som kjenner en dyp smerte over at så mange kristne forsvinner fra Midtøsten.

Dagen fikk også tidligere i år se hvordan masseflukten endrer de kristne landsbyene i Irak, da vi besøkte Teleskuf. Gamle mennesker preget bybildet. Alle vi møtte snakket om savnet av barn og barnebarn som hadde emigrert til Australia og Europa.

Kirkelig sikkerhetsnett

Rafael Koupaly bor med sin mor i en staselig villa i åssiden over Beirut. Fra verandaen har de panoramautsikt over hovedstaden og Middelhavet. Huset tilhørte tidligere hans onkel, Rafael I, som var patriark i den kaldeiske kirken fra 1989 til 2003.

Vi går på tykke tepper inn i en stue som er innredet med utskårne møbler i mørkt treverk. På veggene henger bilder av den avdøde patriarken. Huset minner om en tid da den kaldeiske kirken i Beirut var velstående. Slik er det ikke lenger. Flyktningkrisen har forandret alt.

De første kaldeiske flyktningene begynte å komme fra Irak i 2004. Etter IS-angrepet i 2014 økte antallet. De fortsetter å komme. Og når andre hjelpeorganisasjoner trekker seg ut, fordi denne krisen har vart så altfor lenge, er kirken det siste sikkerhetsnettet de kaldeiske flyktningene har i Beirut.

– Vi gikk fra å være en vanlig kirke til å bli like mye en hjelpeorganisasjon, slår Koupaly fast.

– På det meste var det over dobbelt så mange flyktningfamilier som det var fastboende, libanesiske familier i kirken vår. Det var en enorm belastning for menigheten, forteller diakonen, som nå skriver doktoravhandling i sosiologi om flyktningkrisen.

I dag er tallet 8000 libanesiske, kaldeiske familier og 13.000 irakiske. Mange av flyktningene har emigrert til Australia.

Sjokkert

Tradisjonelt har den kaldeiske kirken vært det største kirkesamfunnet i Irak. Rafael Koupaly har undret seg over at ikke flere av flyktningene reiser hjem, nå som sikkerhetssituasjonen er bedre. For å forstå, reiste han for en tid siden til Al Qosh, en idyllisk landsby som ligger i utkanten av Ninivesletten. Dette er en av de få kaldeiske landsbyene som er igjen i Irak.

Alle innbyggerne i Al Qosh tilhører det samme kirkesamfunnet. De samme familiene har bodd her i generasjoner. De har kaldeiske skoler, kirke og kloster i umiddelbar nærhet. Likevel hadde mange av dem Koupaly møtte, bestemt seg for å emigrere.

– Jeg var sjokkert over at de til og med ville forlate et sted som Al Qosh, sier han.

Diakonen og sosiologen tror ikke manglende sikkerhet er den eneste forklaringen på at flyktningstrømmen stadig fortsetter.

Fast i Libanon

Dermed fortsetter Beirut å være transitthavn for kristne på vei fra Irak og Syria, på vei til sine drømmers mål et sted i vestlige verden.

– I løpet av dette året vil 500 kaldeiske familier ha reist til Australia, forteller Koupaly.

Mange av flyktningene kommer seg likevel aldri ut av Libanon. Den kaldeiske diakonen beskriver forholdene de lever under i Beirut som «verst tenkelig».

– Mange er arbeidsledige. De må betale høye husleier og har ingen helseforsikring. Etter hvert tar sparepengene slutt. Likevel vil de ikke reise hjem.

Vil glemme

Jasmin Saad er en av disse som ikke vil reise hjem til Irak. Uansett. Det er fem år siden familien kom til Beirut. Den første tiden var guttene sterkt preget av minnene fra fluktnatten. Gang på gang måtte moren forsikre dem om at IS ikke ville komme etter dem hit. At de var trygge.

Selv har hun bestemt seg for å legge hjemlandet bak seg. Hun har ingen slektninger i Tel Kaif lenger. Når hun møter folk som kommer derfra, spør hun aldri om nytt i landsbyen. Hun vil bare glemme.

– Har du ingen gode minner?

– Nei. Jeg vil bare bli ferdig med Irak.

– Det begynte ikke med IS. Det begynte lenge før, sier Jasmin, som vokste opp i bydelen Dyala i Bagdad, og som husker frykten som en følgesvenn gjennom hele barndommen.

Venterom

Nå bor familien i en leilighet over et av den kaldeiske kirkens sentre. Leiligheten har bra standard, men ser likevel mer ut som et venterom enn et hjem. Der er få personlige eiendeler. Tre stoler og en madrass på gulvet er hele innredningen. Over madrassen henger et krusifiks. I et hjørne står en TV.

Guttene sitter på rommet og spiller Playstation.

– De er hjemme hele dagen. Jeg lar dem ikke gå ut alene, sier hun.

Det var ikke dette hun ville gi guttene sine. Hun giftet seg ung og var hjemmeværende husmor mens de bodde i Irak. Hun la all sin energi og arbeidsglede ned i å lage et trygt hjem, lage god tradisjonsmat fra bunnene av og oppdra guttene.

Lengter vekk

Libanon er ikke noe blivende sted. Flyktningene får ikke permanent opphold. De får ikke arbeidstillatelse og har liten eller ingen tilgang på helsetjenester.

– Det er dyrt og vanskelig å klare seg. Her er ingen plass for glede, sier Jasmin.

Selv hjelper hun til på den kaldeiske kirkens senter. Hun lager kaffe og te på kontoret og deler ut matpakker til flyktninger. Mannen jobbet som skredder før. Nå er han parkeringsvakt på et kjøpesenter.

Guttene går i en kaldeisk kirkeskole. Hennes store glede er at de klarer seg godt på skolen. Den eldste er god i matte. Begge liker tegning og engelsk.

– Men vi hører ikke til her. Nå har guttene bodd nesten halve livet her, på et sted de ikke hører til. Dette kan aldri bli noe hjem, sier hun.

Jasmin lengter vekk, til et sted der de kan slå seg ned, begynne på nytt og føle seg hjemme. Drømmen er å studere og starte et nytt liv.

Familien har fått beskjed om at FNs flyktningorganisasjon jobber med å finne en plass til dem. Hun håper at det blir Australia. Hele mannens familie er i Melbourne.

– Hvor finner du styrke til å holde ut i den lange ventetiden?

Hun peker mot himmelen.

– Når jeg føler meg nedtrykt og har press i hjertet, går jeg til kirken og ber. Det hjelper, svarer Jasmin.

Reportasjeturen til Libanon

ble støttet av Fritt Ord.