– Jeg føler meg så fryktelig ensom

Det er søndag formiddag og stille på torget i Teleskuf i Nord-Irak. Bare et par boder holder åpent. Ronaldo Osman (14), grønnsakshandlerens sønn, har vært oppe siden klokken syv for å sortere varene, men kundene lar vente på seg. I butikken ved siden av har to sauer bøtt med livet. Skrottene ligger og damper på fortauet, mens slakteren flår dem.

De eneste lydene som høres er spurvenes kvitring og den lave fresingen fra et strømaggregat som er gitt i gave fra Japan til IS-ofre i Nord-Irak.

Så bryter en dyp, buldrende latter stillheten. I sidegaten har landsbyens eldre menn samlet seg ved tehuset for å spille kort. Latteren tilhører Abdel Masih Karoma (76). Han har nettopp vunnet et slag concan, kortspillet som daglig samler ham og kameratene fra morgen til kveld, bare avbrutt av middagshvilen. Triumferende holder Abdel hånden med de heldige kortene i været.

– Jeg har tre sønner, tre døtre og ti barnebarn. Alle har utvandret til Tyskland, men jeg blir her. Det finnes ingen tehus som dette i Tyskland. Teen, spillet og kameratene holder meg i Teleskuf. Her vil jeg dø, proklamerer han.

Angrepet

Det er to år siden sist jeg var i Teleskuf, våren 2017. Da var IS drevet vekk, men i det fjerne hørtes bombedrønn fra kampene om Mosul.

Krigens spor var synlige over alt. Husene var plyndret og ramponert. Mange var bombet til ruiner. Bare noen få familier hadde flyttet tilbake og begynt å renovere hjemmene sine.

Som i de fleste kristne landsbyene på Ninivesletten i Nord-Irak, flyktet også innbyggerne i Teleskuf da IS angrep i august i 2014. IS var likevel ikke lenge i denne landsbyen. Ti dager etter angrepet drev kurdiske Peshmerga-styrker dem vekk. Men i nabolandsbyen Batnaya, bare fire kilometer unna, bet terrorgruppen seg fast.

I to år lå de to landsbyene på hver sin side av frontlinjen. Høye jordhauger, dype grøfter og minelagte åkre skilte dem. Så, grytidlig om morgenen 3. mai i 2016, slo IS til mot Teleskuf igjen. De brøytet seg gjennom frontlinjen med bulldosere og sprengte forsvaret med bilbomber.

Den tredje flukten

Nok en gang drev kurderne IS på defensiven. Denne gangen med amerikansk luftstøtte. På de åtte timene IS hadde kontroll over landsbyen, rakk de likevel å gjøre stor skade.

– Men nå er det hundre prosent trygt her, sa en leder for den assyriske, kristne militsen NPGF, den gangen i 2017.

Så vel var det likevel ikke. Etter kurdernes folkeavstemning om selvstendighet samme høst, ble Teleskuf igjen liggende i ildlinjen. Befolkningen flyktet på nytt da prosjektiler fra en regjeringsvennlig militsgruppe slo ned midt på torget.

Da jeg ringte til en irakisk kirkeleder for å få en kommentar til hendelsen, gråt han av fortvilelse i telefonen.

– Vi har gjort vårt beste for å overbevise folk om å bli i Irak og flytte hjem til landsbyene sine etter at IS ble drevet vekk, sa han. – Hvordan skal vi kunne si til dem enda en gang at det er trygt å flytte hjem?

Ensom

Mange flyttet aldri hjem igjen. De hadde fått nok. Det er derfor det er så stille i Teleskuf nå. To tredeler av innbyggerne har reist. Kun 450 av de opprinnelige familiene er igjen. Resten er spredt over hele kloden, alt etter hvor de fikk innvilget visum.

Tilbake i Teleskuf nå i februar, rusler jeg rundt på torget en hel søndag og snakker med folk. Jeg spør dem hvordan det går og hva de tenker om fremtiden.

Youcef Dekhi er en vandrende representant for de splittede familiene. Han støtter seg til staven sin der han står ved tehuset og betrakter kortspillerne, kledt i grå kjortel og en yashmakh, et tradisjonelt, arabisk rødrutete sjal surret rundt hodet.

Youcef er fra nabolandsbyen Batnaya, men der er det ingen som bor lenger. Byen er så ødelagt at den sammenlignes med Dresden etter 2. verdenskrig. Også Youcefs hus er utslettet. Derfor leier han hus her i Teleskuf.

– Jeg føler meg så fryktelig ensom, sier han og forklarer hvorfor:

– To av barna mine har utvandret til USA, en bor i Tyskland, en i Tyrkia, en i Nederland og en i Libanon.

Bare én sønn er igjen i Irak. Inntil nylig bodde de to sammen, men nå har sønnen giftet seg og flyttet ut.

– Det verste var da kona mi døde for to år siden. Det knuste hjertet mitt, sier Youcef.

Lindrer savnet

Fellesskapet utenfor tehuset leger noe av savnet etter utvandrede sønner og døtre. Talende nok har også eieren emigrert, men en kamerat sørger for at tesalget går sin gang.

– Eieren er i Australia, sier Amer Shaba, som styrer butikken.

De første kundene kommer klokken ni og sitter her til de går hjem og spiser rundt klokken ett. I fire-tiden, etter middagshvilen, er de tilbake igjen. Klokken kan bli ni på kvelden før de siste går hjem.

– Det er ikke mulig å holde stengt. Mennene setter seg utenfor og venter til jeg kommer, sier Amer.

Kundene har ikke alltid tilbrakt så mye tid ved tehuset. Før krisen satt de her høyst et par timer om dagen. De hadde familier som ventet på dem hjemme. Gjester som kom på besøk. Plikter som måtte skjøttes. Tehuset var bare en av mange gleder i livet.

Kvinnefellesskap

Nå er gledene færre, men de finnes så absolutt. Mange finner trøst og håp i kirken. Nesten alle i Teleskuf er katolske kaldeere. St. Georg-kirken ligger nyrestaurert på en høyde. Korset er på plass igjen, etter at terroristene rev det ned. Taket har fått rød teglstein. De hvitkalkede veggene skinner i sola.

Jeg er på vei opp bakken for å ta bilde av kirken, da porten åpnes og en flokk kvinner strømmer ut. Nadera Assej (45) er en av dem. Hun tilhører kvinnefellesskapet St. Mary. Hver søndags morgen samles 40-50 kvinner til bibelstudier, bønn og undervisning hos nonnene. Denne dagen har de snakket om hvordan mødrene kan plante troen i hjertene til barna sine.

– Vi mødre er barnas fundament. Barna følger rådene våre. Derfor må vi gi gode råd, og det beste rådet er å tro på Jesus, sier hun.

– Hva håper du for fremtiden for barna dine?

– Jeg ber til Gud om at de skal få leve i fred og sikkerhet, svarer Nadera, som selv har fire døtre og en sønn. Alle bor fremdeles i Teleskuf.

Sorg og glede

Andre er ikke like heldige. Lenger borte i gaten kommer jeg i snakk med en eldre kvinne som presenterer seg som Amira (60). Hun har fire barn, som alle har emigrert. Et par bor i Sveits, de andre er i USA. Vi har bare utvekslet et par setninger før hun begynner å gråte. Hun er så ensom. Hun savner barna så inderlig.

Kontrastene eksisterer side ved side i Teleskuf. Sorg og glede. Ruiner og renoverte hus. Vegger med ny maling og vegger med kulehull. Høyteknologiske strømaggregat representerer den nye tid, menn i kjortel den gamle. På én side av gaten står en kvinne og gråter. På den andre kommer fire tenåringsjenter gående mens de tøyser og ler.

Alvoret er ikke langt unna for de fire jentene heller. De er fra ruinbyen Batnaya. Nå leier familiene hus av utvandrede familier i Teleskuf. Da jeg spør hva ungdommene i landsbyen er opptatt av, trekker de bare på skuldrene.

– Søndag går jeg i kirken. Resten av uken hjelper jeg min mor, sier Sarah Salim (17), som har seks yngre søsken og en mor med dårlig rygg.

– Men når dere skal gjøre noe hyggelig, hva gjør dere da?

– Vi er på internett, eller går på besøk til hverandre.

Både Sarah og venninnene har droppet ut av skolen. Det ble for store huller i kunnskapen da de måtte flykte. For mye å ta igjen. De gav opp.

De har gitt opp landsbyen også.

– Det finnes ikke håp for fremtiden her. Nesten alle familiene fra Batnaya har emigrert. Vi er blant de siste som er igjen. Vi vil vekk, sier hun og fortsetter bortover gaten, forbi det lokale KDP-kontoret. Det kurdiske partiet fungerer som lokalmyndighet.

Peshmergaen i ryggen

Forrige gang jeg besøkte Teleskuf og Batnaya hadde de ikke rukket å fjerne IS-grafittien. Trusler mot «vantro» kristne lyste fra husveggene. Nå er budskapet et annet.

«Freedom» står det skrevet på én vegg, illustrert med en due som flyr ut av et bur. «Når vi har Peshmergaen i ryggen, hva er da IS?» står det på en annen vegg.

– Det er trygt her nå, sier George Yalda Hanna, som et ekko fra militslederen et par år tidligere.

George er assyrer, representant for KDP og leder av samfunnskomiteen i Teleskuf.

Denne søndags formiddagen sitter han på partiets godt bevoktede kontor og drikker te.

– Hva kan dere gjøre for å hjelpe folk til å bli værende i Teleskuf?

– Vi sier til folk at det er en dårlig idé å emigrere, men hva kan vi gjøre? Vi kan ikke tvinge dem til å bli værende heller, sier han og forteller at også hans egne seks barn har forlatt landet. De bor i Sverige, Tyskland, Australia og Tyskland.

Sødme

Det går mot lunsj. Magen rumler, men alle kafeene er stengt. Dét er likevel ingen krise i en landsby der alle kjenner alle.

Noen tar en telefon. Femten minutter går, så blir døra låst opp. Tolken, sjåføren og jeg er de eneste gjestene i lokalet. Snart står maten på bordet. Spydene med grillet kjøtt og kylling serveres med ferske brødleiver og stekte tomater.

Tolken sukker høyt av velbehag.

– Du får ikke bedre mat enn det de serverer her på landsbygda. Tomatene har en egen sødme. Kjøttet er helt ferskt.

– Det er så enkelt og så utrolig smakfullt, sier han og tar enda en munnfull.

Røtter

Det er likevel mer enn maten som holder ingeniøren Lohay Azabo (54) fast i Teleskuf. Han jobber som lærer på stedets videregående skole og er en av dem som har valgt å bli. Lohay inviterer oss inn i huset sitt, der kona serverer vann og brus.

– Dette er min landsby, min historie, min identitet. Det er her slekten og vennene mine er, sier han om hvorfor han ikke vil følge strømmen ut av landet.

Lohay snakker varmt om tilhørigheten han føler til stedet. Om fellesskapet mellom innbyggerne. Men han ordlegger seg i fortid da han forteller hvor lett det var å stikke innom venner og slå av en prat når han var ferdig på jobb. Det er ikke like lett lenger. Det er så mange som har reist.

– Jeg har få venner igjen her nå. Slik er det for barna mine også.

Han forteller at skolene er gjenoppbygd. De har alt de trenger av utstyr. Det eneste de mangler er elever. Kun 70 barn er igjen på Teleskuf Secondary School. Før var de 250.

Samtidig som mange av Teleskufs egne innbyggere har emigrert, har landsbyen tatt imot nær 500 familier som er internflyktninger fra andre landsbyer i området. Noen kommer fordi det er utrygt der de bodde før, andre fordi infrastruktur som vann og strøm ennå ikke er i orden.

For mange av dem er dette bare en transitthavn. De er på vei vekk. Fordi de er usikre på fremtiden i Irak, og fordi det er så mange som allerede har reist, og som de savner.

– Ikke virkelig trygt

Mange innbyggere har fått hjelp av internasjonale organisasjoner til å gjenreise husene sine, men ikke Lohay. Han holdt på å bygge eget hus da IS angrep i 2014, men fordi huset ikke var ferdig, har han fått avslag på søknader om hjelp. I stedet må han leie. Det er dyrt.

– Organisasjonene har renovert husene til folk som har emigrert, men ikke for meg som ønsker å bo her, sier han indignert.

– Hva er de største utfordringene for folk i Teleskuf nå?

– Foruten gjenoppbyggingen, er den store utvandringen og sikkerhetssituasjonen de største utfordringene.

– Føler du deg trygg her?

– Vi er ikke virkelig trygge noe sted i Irak, svarer han og minnes den fryktelige dagen i 2014, da IS angrep og familien flyktet for livet.

– Det ble starten på et nytt, trist liv, sier han og legger tankefullt til:

– Jeg kjenner tilhørighet til alt i denne landsbyen, men til syvende og sist er det ikke opp til meg om jeg og familien skal bli værende. Kanskje blir også vi nødt til å dra i fremtiden.

På vei ut av huset får jeg lov å ta bilde av ham, men ikke av kona.

Nyklipt

Det er snart kirketid. Hos den lokale herrefrisøren holder fire unge menn på å ordne hår og skjegg, mens en hvit liten hund spretter rundt beina deres. Det er frisøren selv, Jacob, som sitter i stolen og blir klippet av sin venn Ransi.

Jacob har tykt rød-brunt hår og fyldig skjegg.

– Folk bør se bra ut når de skal i kirken, sier Ransi.

– Går dere i kirken for å møte venner? spør jeg, siden mange fremhever kirkens rolle som sosial møteplass.

– Nei, vennene er sammen hele tiden. Vi går i kirken for å be.

De fire trimmer hår og skjegg hver uke. Likevel går omsetningen i frisørsalongen sakte.

– Noen ganger åpner jeg butikken og sitter og venter. Andre ganger åpner jeg når folk ringer og sier at de vil klippe seg, sier Jacob. Det kommer bare tre, fire kunder hver dag.

Han er ikke den eneste som er bekymret for fallende omsetning. Mens folketallet er redusert til en tredel, hevder én jeg snakker med at handelen har sunket til en firedel. Folk har lite å rutte med og holder hardt på pengene sine.

– Hva tenker dere om fremtiden?

– Det er usikkert. Etter IS har folk mistet håpet, sier en av kundene i frisørsalongen.

– Det er opp til Gud, sier en annen.

Kirketid

Kirkeklokkene begynner å kime. Plutselig er ikke Teleskuf tomt for folk lenger. De myldrer ut av husene sine med penklærne på. Gamle kvinner med skaut og stokk strever seg opp bakken til kirken på høyden. Unge jenter kommer gående i grupper på tre og fire. Fire kompiser ankommer med nyklipt skjegg og voks i håret.

Kirkedøren går opp, og ministrantene, en gruppe barn i hvite kapper, kommer inn i prosesjon. Den fremste bærer et kors. Slik markerer de at gudstjenesten har begynt. Kirkebenkene er fylt til siste plass. Etternølerne sliter med å finne sete. Det er i Teleskuf som ellers i Midtøsten: Det er til kirkene folket søker for å finne håp, trøst og fellesskap.

Reportasjeturen til Irak er støttet av stiftelsen Fritt Ord.