Jeg ville stemt på Biden
Joe Bidens fremste kvalitet er at han ikke er Donald Trump.
Her i avisen publiserte vi nylig et oppslag der en rekke kristne ledere i Norge ble spurt hvem de ville støttet dersom de hadde hatt stemmerett i USA.
Nå er det bare få dager til valget og som Dagens sjefredaktør vil også jeg tone flagg. Min stemme hadde gått til demokratenes Joe Biden.
Slik hadde det blitt selv om jeg står nærmere republikanerne enn demokratene i de fleste saker. Det gjelder åpenbart livsvernspørsmål, men også synet på økonomisk politikk, statens oppgaver og USAs rolle i verden.
Helt siden 80-tallet har jeg ønsket at republikanske kandidater skulle vinne valgene. Jeg har entusiastisk heiet på Ronald Reagan og på begge Bush-ene og med litt mindre lidenskap på Bob Dole, Mitt Romney og John McCain.
Men denne republikanske rekken stoppet – eller rettere sagt fikk et foreløpig opphold – da Donald John Trump ble nominert som kandidat.
Min stemmegivning hadde altså vært motvillig og ville definitivt ikke skjedd fordi Joe Biden er et så genialt alternativ. Det mener jeg nemlig ikke han er.
Hans aller fremste kvalitet synes snarere å være at han ikke er Donald Trump. Biden er rett og slett en vanlig politiker, og det er det Amerika trenger nå, etter min mening.
Det er heller ikke fordi Trump ikke har gjort mye bra i sine fire år i Det hvite hus. For det har han. Vi så det senest denne uken da Amy Coney Barrett ble godkjent av Senatet som ny høyesterettsdommer.
Trump lovte i sin valgkamp at han ville utnevne konservative dommere og har holdt det løftet. Men det er dessverre ikke noen automatikk i at den særdeles liberale abortlovgivningen i USA blir endret selv om det nå er et stort konservativt flertall i Høyesterett.
Der kan nok enkelte ha for høye forhåpninger til hva det er mulig å få til. Det har vært et konservativt flertall i Høyesterett også før utnevnelsen av Barrett uten at noe har skjedd på dette området.
For meg har Trumps resultater og oppfylte løfter i Midtøsten vært det alle mest gledelige. Allerede i 1995 vedtok Kongressen at USAs ambassade skulle flyttes fra Tel Aviv til Israels hovedstad Jerusalem.
Men både president Bill Clinton, George W. Bush og Barack Obama la ned veto mot gjennomføringen av vedtaket. Det var det ikke aktuelt for Trump å gjøre.
Til tross for advarsler om at det ville ødelegge alle muligheter for fred, så flyttet Trump ambassaden og anerkjente Israels annektering av Golan-høydene.
Han tok et klart Israel-vennlig standpunkt, men fikk til en historisk fred likevel. Foreløpig har tre arabiske land normalisert sitt forhold til Israel med Trumps hjelp. Sannsynligvis er flere på vei.
Disse positive resultatene overskygges likevel av min dype bekymring for at Trump er i ferd med å rive samholdet i det amerikanske samfunnet i fillebiter. USA har ikke hatt en mer splittende president i moderne tid.
Trump har opphøyet polarisering, vulgarisering og mobbing til en politisk metode. Og det har dessverre vist seg å være en effektiv måte å vinne politisk makt på i Amerika.
Vi så det allerede fra starten av nominasjonsvalget i 2016. Trump karakteriserte sine motstandere på en måte vi aldri hadde sett tidligere.
Det var «Lying Ted», «Low Energy Jeb» og «Little Marco», og da har jeg bare nevnt de tre sterkeste utfordrerne hans i Det republikanske partiet. De to hovedmotstanderne blant demokratene ble kalt henholdsvis «Crooked Hillary» og «Crazy Bernie».
Årets konkurrent til presidentembetet har fått en rekke navn av Trump: «Basement Biden», «Sleepy Joe», «Creepy Joe», «Sleepy Creepy», «Slow Joe» og «Joe Hiden» for å nevne noen.
Selvfølgelig kan det gå en kule varmt i en valgkamp. Men de fleste presidenter blir nesten automatisk mer presidentaktige - «presidential» som amerikanerne kaller det - når de inntar Det hvite hus.
Men med Trump skjedde ikke det. Han fortsatte akkurat som før, nå også som den viktigste aktøren på verdensscenen.
Tiradene på Twitter med caps lock inne, utskjellingene av alt og alle som går ham imot, den ekstreme polariseringen, grupper som settes opp mot hverandre, ingenting av dette har endret seg selv om mannen har blitt verdens mektigste.
Donald Trumps presidentskap har rett og slett opphevet tyngdelovene i amerikansk politikk. For bare en eneste av Trumps utallige skandaler ville vært nok til å legge nesten en hvilken som helst annen politikers karriere i grus.
Men Trump, han bare rister det av seg og vakler videre fra det ene rabalderet til det andre.
På denne måten suger han ut oksygenet i det politiske rommet og får all politisk debatt til å handle om ham selv. Det hvite hus har blitt et slags reality-show der stadig nye skandaler er den normale tilstanden.
Men det er altså ikke TV-programmet «The apprentice» vi snakker om, men verdens viktigste embete. For på den amerikanske presidentens skrivebord er det bare de aller vanskeligste og mest komplekse sakene som havner.
Og i møtet med en global pandemi har kombinasjonen av presidentens totale mangel på politisk erfaring og hans langt fremskredne narsissisme fått katastrofale følger.
225.000 amerikanere har omkommet mens Trump har vært mest opptatt av å nedtone hvor farlig situasjonen er for å forhindre at viruset skulle svekke hans sjanser til gjenvalg.
Trump skulle gjøre Amerika «great» - storslagent - igjen. Nå har han hatt fire år på seg og det mest iøynefallende med Trumps USA er hvor dypt og inderlig splittet landet er. Og et USA i strid med seg selv er ikke storslagent, det brytes ned dag for dag.
I så måte er det ganske symptomatisk at russerne ønsker at Trump skal vinne. Som vi husker satte de forrige gang inn sine etterretningsressurser på Trumps side i valgkampen. Og de gjør jo ikke det fordi de tror han er bra for USA.
Nei, de ser det jeg skulle ønske at mange flere av Trumps støttespillere også skulle få øynene opp for. Nemlig at Trumps presidentskap svekker USAs internasjonale posisjon. Et delt og polarisert USA med sterke interne konflikter er et svakere USA.
Og det bør bekymre oss alle. For det er ikke bare en amerikansk president USAs velgere skal utpeke på tirsdag. De velger også den frie verdens leder.
Gjennom NATO-medlemskapet har vi bundet vår egen fred og frihet sammen med USAs. Den som har sin arbeidsplass i Det ovale kontor er den viktigste personen for Norges sikkerhet.
Derfor gjør de stemmeberettigede i de 50 delstatene et valg som også påvirker oss her på den andre siden av Atlanteren, ikke minst de av oss som har felles grense med Russland.
Derfor håper jeg på fire år med Joe Biden nå. Men at han avløses av en republikaner igjen ved valget i 2024.
En republikaner som ikke er Trump.