Jerusalem av gull
Guds hjerte bor i Jerusalem.
Min første tur til Israel var på en studietur med Danielsen skole. I forkant av reisen ble jeg spurt om mine forventninger til turen og hva jeg gledet meg mest til. Svaret mitt var at jeg så fram til å se Golgata, stedet der Jesus ble korsfestet. Jeg gledet meg også til å se tempelhøyden og Dødehavet.
Men møtet med Jerusalem ble annerledes. På stedet kjent som Golgata , hodeskallestedet, står i dag gravkirken. På tempelplassen er det de muslimske helligdommene Klippedomen og Al Aqsa-moskeen som nå er attraksjonene. Det ble derfor ikke synet av disse konkrete stedene som «tok sløret bort» fra mine øyne.
Annonse
Derimot var det noe med atmosfæren. Jeg følte et gudsnærvær i Jerusalem som var annerledes enn i Bergen. En følelse av fred og samtidig uro, som ikke bare avspeiler seg i byens gater, men som hviler over byen og er til stede i åndeverden.
Yerushalaim, Guds stadav gull. Av kobber, full av lys. For dine sanger vil jeg være en harpe for deg.
Slik lyder refrenget av sangen som ble skrevet etter Seksdagerskrigen i 1967. Den uttrykker jødenes lengsel etter å returnere til Jerusalem etter over 2000 år i eksil. Og understreker betydningen av byen som jødenes «evige» hovedstad.
Jerusalem-steinen er blitt navnet på kalksteinen som brukes på byens bygninger. Når solen står på, og når lyset treffer steinene, ser de ut som gull.
Kong David gjorde Jerusalem til hovedstad og hjem for Jahve, den eneste Gud. Byen ble først et maktsentrum. Den åndelige betydningen ble symbolisert ved at paktens ark ble flyttet hit.
Da ble Jerusalem det israelske folks senter for tilbedelse. Det var derimot Davids sønn, Salomo, som bygget det første Tempelet. 2 Krøn 5-7 beskriver innvielsen av tempelet og hvordan Gud tar bolig i det.
«Jeg har utvalgtog helliget dette huset for at mitt navn skal være der til evig tid. Mine øyne og mitt hjerte skal alltid være vendt mot det.»
Salomo erkjente samtidig:
Annonse
«Se, himmelen, jahimlenes himmel, kan ikke romme deg». Han visste at ingen bygning eller tempel kan romme Gud. 2.Krønikebok 6:18
Da jødene ble fordrevet i eksil til Babylon ble det jødiske tempelet ødelagt i år 586. Herodes den store reiste det andre tempelet, som ble stående til år 70. Det var her Jesus ble opplært i skriftene.
Jerusalem har stor historisk og religiøs betydning for jøder, kristne og muslimer. Byens bibelske betydning er enorm. Den blir i Salmenes bok beskrevet som en bolig for Guds navn, et sted der Herrens navn skal lovprises, og et sted Gud velsigner. Jesaia 62 beskriver Jerusalems unike betydning for Gud:
«Du skal ikkelenger kalles Den forlatte, og landet skal ikke lenger kalles Det som er lagt øde. Men du skal hete Den jeg har kjær, og landet ditt Den jeg har tatt til ekte. For Herren har deg kjær og vil ta landet til ekte».
Jesus beskriver i Matteus 5,34 Jerusalem som den store Kongens by:
«Men Jeg sierdere: Sverg ikke i det hele tatt, verken ved Himmelen, for den er Guds trone, eller ved jorden, for den er Hans fotskammel, heller ikke ved Jerusalem, for den er den store Konges by.»
Påskehøytiden i Jerusalem er spesiell. Det var her Jesus red inn i byen på et esel og ble hyllet som konge. Her tilbrakte han sine siste dager sammen med disiplene. Han ble fanget, torturert og drept. Det var også her Gud reiste ham opp fra graven og gav oss frelse.
De konkrete hendelsene er godt dokumentert, og symbolikken i lidelseshistorien er mangfoldig. Like viktig er Jesu kamp mot ondskapens åndehær. Jesus kjempet denne kampen i ørkenen, i Getsemane, langs Via Dolorosa og på Golgata. Han valgte å dø.
Annonse
Paulus skriver til efeserne: For vår kamp er ikke mot kjøtt og blod, men mot makter og åndskrefter, mot verdens herskere i dette mørket, mot ondskapens åndehær i himmelrommet.
Da Jesus utåndet, revnet forhenget i templet fra øverst til nederst, og det ble åpnet en vei til det aller helligste - til Gud selv.
I Johannes’ Åpenbaring leser vi om det nye Jerusalem. Der er det ikke noe tempel, men hele byen er Guds bolig. Gud bor der midt iblant sitt folk.
Etter å ha vært i Israel mange ganger, er det fremdeles følelsen av et spesielt gudsnærvær som gjør seg gjeldende. Guds hjerte bor i Jerusalem.
Du skal ikke lenger kalles Den forlatte, og landet skal ikke lenger kalles Det som er lagt øde. Men du skal hete Den jeg har kjær, og landet ditt Den jeg har tatt til ekte. For Herren har deg kjær og vil ta landet til ekte.
Jesaja 62:4
