Jesu siste dramatiske timer

Tors­dag kveld: Det siste mål­ti­det

Jeg im­po­ne­res av det vakre rom­met øverst på Sion­fjel­let øst for Hinnoms dal og by­de­len Jemin Moshe som jeg har gått til fots fra. Det er vir­ke­lig en flott sal Peter og Jo­han­n­es blir ledet til av man­nen med vann­kruk­ken. Ei­e­ren stil­ler ingen spørs­mål da de ber om å få se rom­met.

Han viser dem den store salen oven­på der det både er tep­per på stein­gul­vet og fullt av puter langs mur­veg­ge­ne. Her er det Jesus sier han har leng­tet så in­der­lig etter å spise påske­mål­ti­det sam­men med dem. Her er det han bry­ter brø­det og sen­der vin­be­ge­ret rundt.

Da de be­gyn­ner å krang­le om hvem som er størst blant dem, set­ter han tin­ge­ne på plass «Den størs­te av dere skal være som den mins­te, og le­de­ren skal være som en tje­ner.»

Luk. 22, 10-38

Natt til fre­dag: Jesus blir ar­res­tert

Nat­ten lig­ger tung og mørk over den store hagen med de eld­gam­le oli­ven­trær­ne. Noen av disse trær­ne kan fak­tisk ha stått her Jesu siste natt. Di­sip­le­ne kla­rer ikke å holde seg våkne, men sov­ner i den ru­gen­de still­he­ten. Len­ger inne i hagen kjem­per Jesus i bønn til sin Far. Lenge, lenge er han alene der i mør­ket. Han vet at døden er uunn­gåe­lig, li­ke­vel blir han fylt av red­sel. Godt at en engel fra him­me­len kom­mer og styr­ker han.

Da kam­pen er over og tem­pel­vak­te­ne kom­mer for å ar­res­te­re han, over­gir han seg uten kamp. «Dette er deres time, nå er det mør­ket som rår,» er hans milde svar.

Luk. 22, 39-53

05:00: For­hø­ret for de re­li­giø­se le­der­ne

En­de­lig har eldste­rå­det, øvste­pres­te­ne og de skrift­lær­de fått tak i han. Det er fort­satt natt da han kas­tes i det dype fange­hul­let i huset til øvste­pres­ten, mens de ven­ter på at de høye her­rer skal stå opp. De førs­te lys­strå­ler av den nye dagen viser seg over Olje­ber­get i øst da Han om­si­der føres fram for Rådet. De vil vite om han vir­ke­lig mener at han er Mes­sias. Sva­ret de får, tol­ker de slik de ville: Nå har de hørt det av hans egen munn. Guds­be­spot­tel­sen må straf­fes med døden!

Luk. 22, 54-71

06:00: For­hø­ret for Pi­la­tus

Hva om disse mu­re­ne og gul­ve­ne i An­to­nia­bor­gen kunne tale? Bare de ro­mers­ke makt­ha­ver­ne kan avsi en døds­dom. Statt­hol­de­ren Pi­la­tus er ikke sær­lig in­ter­es­sert i de ville an­kla­ge­ne til de opp­his­se­de re­li­giø­se jø­de­ne. Jesus sva­rer ikke di­rek­te på Pi­la­tus sitt spørs­mål om han vir­ke­lig er jø­de­nes konge. Opp­gitt går statt­hol­de­ren ut til de ven­ten­de jø­de­ne og sier han fin­ner ingen grunn til å dømme denne man­nen for noe som helst. Men øvste­pres­te­ne hol­der på sitt og his­ser fol­ket opp som har sam­let seg.

Luk. 23, 1-5

06:30: For Her­odes

Pi­la­tus får nyss i at fan­gen er ga­li­le­er, let­tet sen­der han Jesus over til Her­odes, som også er i Je­ru­sa­lem i pås­ken. Her­odes har hørt mye om ham og har lenge øns­ket å få møte han. Men Jesus sva­rer ham ikke med et ord. Da be­gyn­ner Her­odes å spot­te han sam­men med sol­da­te­ne sine. Han fin­ner fram en sta­se­lig kappe som han leg­ger over Jesus og sen­der han til­ba­ke til Pi­la­tus. De to har vært fien­der, men fra denne dagen blir Her­odes og Pi­la­tus ven­ner.

Luk. 23, 6-12

07:00: Døds­dom­men

Stein­gul­vet er fort­satt in­takt der Jesus for annen gang møtte opp fram­for Pi­la­tus. Flere av stei­ne­ne har inn­ris­set spill som de ro­mers­ke sol­da­te­ne for­dri­ver tiden med. Her står han taus, mens fol­ket kre­ver med høye skrik at han skal kors­fes­tes, og skri­ket deres får over­ta­ket. Da fel­ler Pi­la­tus dom­men, det skal bli som de kre­ver. Men for å vise at han av­si­er dom­men mot sin vilje, vas­ker han hen­de­ne og er­klæ­rer han har ingen skyld i blo­det til denne man­nen.

Luk 23, 13-25; Matt. 27, 24-26

08:00: Døds­vei­en

Det er lite og in­gen­ting igjen av li­del­ses­vei­en Jesus måtte gå med kor­set mot ret­ter­ste­det. Ka­to­lik­ker og or­to­dok­se kir­ker har li­ke­vel mar­kert ste­der un­der­veis der de mener Jesus seg­net under byr­den. Pi­le­gri­mer fra hele ver­den går denne veien hver enes­te dag og min­nes, leser fra Bi­be­len, ber og syn­ger. En grup­pe ung­dom­mer bærer et kors mens de går samme veien som Jesus gikk. Alle stan­ser de ved ste­det der Simon fra Kyréne blir tvun­get til å gå bak Jesus og bære det tunge kor­set. I påske­uken er den tran­ge veien så full av folk at det er vans­ke­lig å ta seg fram. Slik det også er denne dagen: «En stor folke­meng­de fulg­te med, og mel­lom dem var det mange kvin­ner som jam­ret og gråt over han.»

Luk. 23, 26-32

09:00: Kors­fes­tel­sen på Hode­skalle­ste­det

Midt­østens størs­te ka­te­dral, Grav­kir­ken, har byg­get inne ret­ter­ste­det Gol­ga­ta. En bratt trapp rett innom den svære ho­ved­dør­en fører opp til høy­den med tre al­te­re og tre kors. Under al­te­ret i midt­en er det hull i gul­vet. Der står pi­le­gri­mer i kø for å knele og stik­ke hån­den ned og kjen­ne på ste­det der Jesu kors stod i følge tra­di­sjo­nen.

Klok­ken er bare ni på for­mid­da­gen da de kors­fes­ter ham. Pi­la­tus har fått laget en inn­skrift som fes­tes til kor­set der det står: «Kon­gen over jø­de­ne.» På hver side hen­ger de rø­ver­ne, en på han høyre og en på hans venst­re side.

I dag går mange pi­le­gri­mer grå­ten­de fra Gol­ga­ta etter å ha be­søkt ste­det...

Mark. 15, 22-28

10:00: Hånes og spot­tes

Mange mener Gol­ga­ta er øde­lagt av alt glit­te­ret og ly­se­ne som den gamle kir­ken har «pyn­tet» ste­det med. Noen ris­ter på hodet, andre skjøn­ner ikke vit­sen med Jesu død. Som det skjed­de den dagen for lenge, lenge siden: Øvste­pres­te­ne og de skrift­lær­de håner ham og sier han må være en svind­ler fordi han ikke er i stand til å frel­se seg selv. «La nå Mes­sias, Is­rael konge, stige ned fra kor­set, så vi kan se og tro!»

Mark. 15, 29-32

11:00: Rø­ver­ne på kor­set

I li­del­sens dyst­re mørke be­gyn­ner en av rø­ver­ne å spot­te Jesus. Da snak­ker den andre rø­ve­ren han til rette og spør om han ikke eier noen ære­frykt for Gud. «For oss er dom­men rett­fer­dig, vi får bare igjen for det vi har gjort. Men han har ikke gjort noe urett.»

Og rø­ve­ren ven­der seg til Jesus og ber han tenke på ham når han kom til him­me­len. Det blir rø­ve­rens red­ning. Jesus sva­rer nem­lig: «San­ne­lig, jeg sier deg: I dag skal du være med meg i Pa­ra­dis.»

Luk. 23, 39-43

12:00: Det blir mørkt

Det er blitt mid­dags­ti­der, og li­ke­vel blir det mørkt over hele lan­det i tre timer. Solen lyser ikke len­ger. Inne i Grav­kir­ken er det også mørkt. Her i tus­mør­ket min­nes tro­en­de Jesu kamp på kor­set mot mør­kets mak­ter over men­nes­ke­ne.

Luk. 23, 44

13:00: Jesu ord til Maria

Midt i den gru­ful­le li­del­sen har Jesus om­sorg for sine nær­mes­te. På kor­set får han øye på sin mor og på Jo­han­n­es, den di­sip­pe­len han har kjær. Da sier han til sin mor: «Kvin­ne, der er din sønn.» Så sier han til di­sip­pe­len: «Der er din mor.» Fra den stund tar di­sip­pe­len henne hjem til seg.

Joh. 19, 26-27

14:00: Jesus tørs­ter

På kor­set er det guds­men­nes­ket som lider i vårt sted. Men han er fullt ut et men­nes­ke. Der­for sier han: «Jeg er tørst.» Det står et kar med vin­ed­dik der. Av den vinen fyl­ler de en svamp som de set­ter på en is­opstilk og hol­der opp til mun­nen hans.

Joh. 19, 28-29

15:00: Jesus dør

Rundt den ni­en­de timen er det slutt. Jesus roper med høy røst: «Elí, Elí, lama sa­bak­ta­ni?» Det betyr: «Min Gud, min Gud, hvor­for har du for­latt meg?» Og Jesus roper på nytt med høg røst og gir opp sin ånd.

Matt. 27, 46-50

Jord­skjel­vet

For men­nes­kers synd dør det full­kom­ne men­nes­ket Jesus på Gol­ga­ta, og Gud er for­nøyd med sitt offer. For­hen­get i tem­pel­et rev­ner i to, oven­fra og helt ned. Jor­den skjel­ver, og fjel­le­ne ris­ter. Gra­ve­ne åpner seg, og krop­pe­ne til mange hel­li­ge som var døde, står opp fra de døde.

Matt. 27, 51-52

Spy­det i siden

Til og med noen av de ro­mers­ke sol­da­te­ne fal­ler på kne og kom­mer til tro på Jesus. Andre sol­da­ter knu­ser be­ne­ne på rø­ver­ne som er kors­fes­tet sam­men med ham. Da de kom­mer til Jesus, ser de at han alt er død, og de knu­ser ikke hans ben. Men en av sol­da­te­ne stik­ker han i siden med et spyd, og straks ren­ner det ut blod og vann.

Joh. 19, 32-34

16:00: Jesus blir grav­lagt

I den store Grav­kir­ken fin­nes også ste­det der tra­di­sjo­nen sier at Jesus blir grav­lagt. Køen er lang av pi­le­gri­mer fra fjern og nær som vil inn i grav­kam­me­ret og se ste­det der han ble lagt. Da Jesus døde, var dette en hage med en ny grav som ingen enda var lagt i. Der leg­ger de Jesus, fordi det er helge­af­ten hos jø­de­ne og gra­ven er så nær.

Joh. 19, 41-42

Der­med sen­ker helge­fre­den seg over Je­ru­sa­lem. En dir­ren­de still­het fyl­ler Den hel­li­ge stad. Him­mel og jord hol­der pus­ten, men­nes­ke­ne ven­ter og er på vakt. Vil man­nen fra Na­sa­ret klare å hamle opp med de mek­ti­ge døds­rike­mak­te­ne også...