Jesus lever!

Sommeren 2007 var jeg vikarierende redaktør i Magazinet mens Vebjørn Selbekk ferierte i Øst-Europa. Det ble en travel sommer med mye læring.

En av episodene jeg husker best er av det oppbyggelige slaget. Som avis får vi også i dag tilsendt ganske store mengder blader fra menigheter, organisasjoner og ulike institusjoner.

Vi får ikke lest alt som står skrevet, men prøver å bla gjennom. En dag på kontoret på Holbergs plass kom jeg over Lys & Liv, Menighetsfakultetets blad.

Forholdet mellom akademisk teologi og åndelig oppbyggelse har gjennom historien ikke alltid vært enkelt. For en del, ikke minst i lavkirkelige miljøer, står de to nærmest i konflikt med hverandre. Men det var en professor i dogmatikk som i dette bladet leverte en av de andaktene jeg husker aller best blant dem jeg har lest.

Kjell Olav Sannes, som har rukket å bli emeritus siden den gang, fortalte fra en forelesning hvor de snakket om «hvem Jesus er og hva han har gjort for oss.»

Det har blitt holdt mange andakter med lignende overskrifter. Og her var formatet altså ikke andakten, men forelesningen. De hadde kommet frem til oppstandelsens betydning.

Studentene og foreleseren samtalte, og det ble pekt på Jesus som Guds Sønn, på hvordan oppstandelsen kastet lys over Jesu død og viste at han er Messias, at han sonet verdens synder og at han seiret over døden og alle onde makter.

Alt dette er teologisk sentrale og relevante momenter for å nå en kristen forståelse av Jesu oppstandelse. Men, fortalte Sannes, «det var ett moment til jeg gjerne ville ha med.»

Og så kom det øyeblikket som grep meg så sterkt den gangen, og som fortsatt griper meg hver gang jeg tenker på det. For en av studentene sa, med lav stemme, nesten prøvende: «Han lever.» «Si det høyere», sa Sannes. Og studenten gjorde som foreleseren sa. Med sterk og klar stemme lød det: «Han lever!»

Så oppstod et av de øyeblikkene vi ikke så lett kan beskrive med ord, men som likevel fester seg i kroppen. «Det opplevdes som et hellig øyeblikk», forteller Sannes. «Jeg var redd stemmen ikke ville bære, så i stedet for å si noe skrev jeg på tavlen i auditoriet, med store bokstaver: HAN LEVER!»

Og her er vi ved selve saken. Kirken i dag strever med å formidle evangeliet til vår samtid. Det har nok mange årsaker. Men en av dem er at kristendommen mister noe av sin brodd hvis den blir redusert til et tillegg i tilværelsen, til noe vi kan forholde oss til hvis det passer, og som vi kan forme etter eget forgodtbefinnende.

Det evige håpet har som forutsetning at kristendommen baserer seg på virkelige hendelser. Apostelen Paulus skriver i 1. Korinterbrev at troen vår er intet verd om ikke Jesus Kristus faktisk stod opp fra de døde. Derfor er Jesu oppstandelse helt eksistensiell for den kristne kirke.

Denne helgen feirer vi pinse. Det var slett ikke bare fryd og glede som preget disiplene der de var samlet om kvelden på påskedag i det som er dagens prekentekst. Ord som frykt er antakelig vel å treffende for å beskrive stemningen like før Jesus trådte inn i rommet og hilste dem med fred.

Der og da var det noe helt grunnleggende som for alltid ble forandret. De fikk se at Jesus lever. Noen dager senere kom pinsefesten, og med en ny frimodighet fikk de første kristne dele vitnesbyrdet om at Jesus er vår frelser, vår Messias, og at han er en soning for både våre og for hele verdens synder.

Alt dette fikk sin kvittering, sin bekreftelse i det at Jesus stod opp fra de døde. Derfor kan også vi i dag frimodig fortelle om at midt i vår hverdag, midt i alle livets erfaringer med oppturer og nedturer, midt i en verden hvor ondskapen er så alt for synlig, så står dette fast: Jesus lever! Da må det passe å si halleluja.

Det var om kvelden samme dag, den første dagen i uken. Av frykt for jødene hadde disiplene stengt dørene der de var samlet. Da kom Jesus; han sto midt iblant dem og sa: «Fred være med dere!» Og da han hadde sagt det, viste han dem sine hender og sin side.

Disiplene ble glade da de så Herren. Igjen sa Jesus til dem: «Fred være med dere! Som Far har sendt meg, sender jeg dere.» Så åndet han på dem og sa: «Ta imot Den hellige ånd. Dersom dere tilgir noen syndene deres, da er de tilgitt. Dersom dere fastholder syndene for noen, er de fastholdt.»

Johannes 20:19–23