Jo, det jobber mange innvandrere i kirken

«Halvparten av de som kommer hit er kristne. Nesten ingen av dem har jobb i kirken», het det på forsiden av Dagen 6. november i fjor. Ingress på side 4: «Det er milelangt mellom innvandrere med verv eller stillinger i Den norske kirke.»

«Faktagrunnlaget» er sakspapirer fra Kirkerådets møter i september og desember, der det med ulike formuleringer ble slått fast at det er få innvandrere blant de ansatte i Den norske kirke. Dokumentene er en del av forberedelsene til saken «Kristne migranter», som skal opp på Kirkemøtet i april.

Saken er en oppfølger til «Kristne innvandrere og menighetene i Norge», som ble behandlet i 2009. I Dagens oppslag er det et premiss at arbeidet med å integrere nye, kristne landsmenn ikke har vært vellykket. «Gir ikke opp integrering» var tittelen i papirutgaven. «Kirken gjør nytt forsøk på å rekruttere innvandrere», het det på nett.

En grunnregel i journalistisk presentasjon er at det som står i ingressen skal gjenfinnes og helst utdypes nedover i saken. Den som studerer brødteksten i nevnte Dagen-oppslag for å få vite nøyaktig hvor mange mil det er mellom innvandrerne i Den norske kirke, blir imidlertid skuffet.

Årsaken er enkel: Dagen hadde ingen informasjon om dette. Det hadde heller ikke Kirkerådet, og påstanden om «få innvandrere» finnes ikke i det endelige saksdokumentet til Kirkemøtet.

Situasjonen er nemlig langt mer positiv: Av de 9.064 personene som var ansatt i Den norske kirkes virksomheter per november 2018, var 900 innvandrere. Nesten 10 prosent, altså. Da snakker vi om personer som selv har innvandret til Norge, og som er født i utlandet av utenlandsfødte foreldre og fire utenlandsfødte besteforeldre (Statistisk sentralbyrås definisjon), så personer med annen bakgrunn fra utlandet kommer i tillegg til de 10 prosentene.

Ifølge SSB utgjør innvandrere 14,4 prosent av befolkningen. Det betyr imidlertid ikke at Den norske kirke har mislyktes med å integrere innvandrere selv om andelen ansatte innvandrere er lavere enn dette.

Tar vi for oss de 25 landene som har gitt Norge fleste innvandrere, er 72 prosent av innvandrerbefolkningen dekket. Av disse 25 landene er det kun to – Sverige og Danmark – som kan omtales som lutherske. Latvia (drøyt 10.000 innvandrere til Norge) har en drøy tredel lutheranere, mens Tyskland (25.000) har om lag en firedel.

Resten av landene på topp-25-listen har ingen eller en knapt målbar luthersk befolkning. Helt på topp troner katolske land som Polen (99.000) og Litauen (39.000). Litt lengre ned finner vi muslimske land som Syria, Somalia og Irak, samt ortodokse land som Eritrea, Russland og Romania.

Det er med andre ord helt urimelig å forvente at Den norske kirke, med medlemskap som kriterium for ansettelse i de fleste stillinger, skal ha noe i nærheten av en «gjennomsnittlig» innvandrerandel i sine staber. Med utgangspunkt i innvandrerbefolkningens stort sett ikke-lutherske bakgrunn, er det tvert imot imponerende av Den norske kirkes virksomheter å ha en så høy andel innvandrere blant de ansatte.

Når et av intervjuobjektene i Dagens oppslag fra november hevder at Den norske kirke ikke er «rigget til å ivareta migranter» og at «Fremmede regnes ikke for å være gode nok», er det en påstand uten forankring i fakta. Det endelige saksdokumentet til Kirkemøtet («Kristne migranter») har da også en positiv vinkling og ser på forbedringsmuligheter uten å legge til grunn at nåværende situasjon er for dårlig.

Tallene viser at innvandrere er «gode nok» i Den norske kirke. Det er et godt utgangspunkt for det videre integreringsarbeidet.