Julesanger og kristendomsfobi
Nøytralitet er et tilslørende ord i denne sammenhengen. Vi opererer ut fra livssynsmessige forutsetninger enten vi erkjenner det eller ikke.
Onsdag testet Dagsrevyen folks kjennskap til tradisjonelle norske julesanger. Det kommer ikke som noen overraskelse at norske skolebarn kan færre julesanger utenat enn foreldrene deres. Det har både sammenheng med at vi i dag er mindre opptatt av pugging enn man var før, og at mange i dag har et annet forhold til de kristne julesangene.
DEBATT: Skolegudstjeneste
Annonse
Hver jul blir vi minnet om hvor sterkt de religiøse røttene fortsatt sitter i store deler av den norske befolkningen. På julekonserter land og strand rundt tar både artister og publikum ord i sin munn som vi sjelden hører resten av året. Samtidig som vi må erkjenne at avkristningen og sekulariseringen har kommet langt, finnes det fortsatt mange og dype spor av kristen tro i Norge.
Men en del synes de kristne julesangene er påtrengende. Det kan ha mange årsaker. En av de direkte konsekvensene, er de årlige samtalene om julesanger og skolegudstjenester. Knapt noen ville i fullt alvor foreslå at det burde være valgfritt å lære om – eller å lære seg tekster av – Henrik Ibsen eller Bjørnstjerne Bjørnson.
Den kristne tro har, med all mulig respekt for både Ibsen og Bjørnson, betydd langt mer for utviklingen av norsk kultur enn noen av dem. At godt kjennskap til de kristne julesangene har en helt naturlig plass også i skolen i dag, skulle derfor være ganske selvsagt.
Human-Etisk Forbunds generalsekretær Kristin Mile hadde rett da hun til NRK P2 i går morges sa at foreldrene må ha det primære ansvaret for barnas religiøse opplæring. Prinsipielt har det alltid vært slik, men i praksis har kristne foreldre i Norge i stor grad kunnet spille på lag med skolen. Det norske skoleverket ble i sin tid faktisk opprettet for å drive kristen trosopplæring. Men i dag er det ikke slik lenger.
Likevel er det er både uhistorisk og urimelig når noens tilsynelatende kristendomsfobi fører til at sentrale deler av vår felles historie skyves utover sidelinjene. Dette handler ikke om nøytralitet. I det hele tatt er nøytralitet et tilslørende ord i denne sammenhengen. For vi opererer ut fra livssynsmessige forutsetninger enten vi erkjenner det eller ikke.
Når vi snakker om at offentligheten må være sekulær, er det derfor nødvendig å være klar over at dette ikke er et nøytralt standpunkt. Det er heller ikke det eneste mulige standpunktet i et moderne samfunn. Det Norge vi kjente før Grunnloven ble endret i 2012, var ikke et samfunn hvor religionsfriheten hadde spesielt dårlige kår. Snarere tvert imot.
Tilslutning til kristen tro er både et offentlig og et privat anliggende. Men ingen skal tvinges eller presses til å tro. Og ingen skal for eksempel tvinges til å delta i kirkelige handlinger hvis de ikke regner seg som kristne.
ADVENT: Slik kan du stresse ned
Annonse
Det er en ærlig sak om man ønsker seg mindre kristendom i det norske samfunnet. Men det er ikke like redelig å skyve innvandrere foran seg eller å bruke kamuflerende begreper som nøytralitet når realiteten er at det er kristendommens plass man vil til livs.
Julesangene er et historisk vitnesbyrd om hvilken sentral plass den kristne tro har hatt her i landet. Hvilken plass den skal ha i fremtiden, er det opp til oss som lever nå å påvirke. Uansett hva vi måtte mene om det, er det naturlig at vi lærer oss å kjenne de viktige kulturelle uttrykkene som julesangene gjennom mange år har vært.
