Kamp mot konspirasjonsteorier
I møte med en konspirasjonsteoretiker er det klokt å presentere nøkternt begrunnede faktaopplysninger, og samtidig vise at man ønsker å forstå den andres virkelighetsopplevelse.
Publisert
Sist oppdatert
I gårsdagens avis fikk vi en rekke gode råd om hvordan man best kan møte konspirasjonsteorier og menneskene som fremmer slike. Økt fremvekst av konspirasjonsteorier ser ut til å være en uunngåelig bivirkning av internett.
Begrepet ekkokammer oppstod ikke i kjølvannet av sosiale medier, men det har fått en ny betydning. Hvis vi forholder oss til virkeligheten med helt ulikt faktagrunnlag, er det vanskeligere å føre meningsfulle samtaler på tvers av skillelinjer.
Annonse
I sin seierstale lørdag berømmet USAs påtroppende visepresident Kamala Harris de som stemte på demokratene. Hun skrøt av dem fordi de hadde valgt håp, enhet, anstendighet, vitenskap og ikke minst sannhet. Det kan høres vakkert eller selvfølgelig ut, alt etter som. Men det ligger mye i dette utsagnet.
En ting er bildet hun tegner av dem som stemte på Donald Trump. Noe annet er spørsmålet hva hun mener med begrepet sannhet. For det er neppe omstridt at Donald Trump i beste fall har vært mer opptatt av å få frem sitt politiske hovedbudskap enn av å være pinlig nøyaktig i sin omgang med fakta.
For mange har det åpenbart likevel vært viktigere at han forteller en historie de kjenner seg igjen i. Derfor vil nok mange betakke seg for den sannheten som Kamala Harris ønsker å forfekte. Det finnes ikke én objektiv beskrivelse av samfunnet, det er derfor det ligger så mye makt i å være den som skriver historien.
Etter hvert som ulike fortellinger om virkeligheten beveger seg lenger og lengre bort fra hverandre vil følgene ofte være at tilliten mellom ulike grupper i samfunnet brytes ned. Det kan dreie seg om geografiske skillelinjer, det kan dreise seg om etnisitet, det kan dreie seg om religion, eller i prinsippet om hva som helst. I amerikansk politisk debatt ser det nå ut for at tilliten mellom demokrater og republikanere er såpass svekket at det skal mer enn ett presidentvalg til før skaden er leget.
Noe av grunnen for at vi i Norge er så opptatt av amerikanske valg er antakelig at den utviklingen som finner sted i USA ofte også finner sted her i landet, med noen variasjoner. Også derfor er det så viktig å tenke gjennom hvordan vi forholder oss til konspirasjonsteorier.
Et av de beste rådene i gårsdagens avis kom fra Bjørn Are Davidsen. Han er kjent som myteknuser, og jobber til daglig som rådgiver i tankesmien Skaperkraft. Han advarer mot å være brå og bedrevitersk. Så bruker han en interessant parallell idet han oppfordrer til å opptre som i evangelisering og politiske diskusjoner. «Du må trå varsomt, og det skal gjerne veldig lite til for å ødelegge muligheten til dialog».
Det mest fruktbare er ikke nødvendigvis å gå i klinsj med dem som fremmer konspirasjonsteorier. I hvert fall bør ham da sette av god nok tid. Men ved å presentere nøkternt begrunnede faktaopplysninger og samtidig vise at man ønsker å forstå den andres virkelighetsopplevelse er det håp om at samtale kan bidra til forståelse.
Og bak sinte ytringer finnes det ofte en fortvilelse, enten over at samfunnsutviklingen går i en retning man ikke ønsker, eller over at man opplever å ikke bli hørt. Uten å måtte ta stilling til hvorvidt fortvilelsen er berettiget kan det være en god hjelp å anerkjenne at den finnes.
