SAMVITTIGHET: Derfor var det en utfordring at Dissenterloven syntes å kreve at frikirkelige pastorer skulle gå imot egen samvittighet og overbevisning i dette spørsmålet, skriver Ingunn Folkestad Breistein.
Marit Hommedal, NTB Scanpix
Kampen for fri nattverd
Kampen for fri nattverd er heldigvis tilbakelagt, men kan tjene som eksempel på hvilke absurde følger sammensmeltingen av kirkelig og statlig makt har hatt i norsk kirkehistorie.
For de kirkehistorisk interesserte vil det kanskje være kjent at selv om Konventikkelplakaten ble opphevet i 1842, skulle det ta mange år før andre enn statskirkens prester hadde rett til å forrette nattverd. Først i 1913 ble det lovlig å feire nattverd uten at det var presten som forrettet, noe som var en stor seier for de lavkirkelige organisasjonene innenfor Den norske kirke.
Mindre kjent er det at også de frikirkelige menighetene måtte kjempe for å få lov til å praktisere nattverd i tråd med sine kirkesamfunns lære.
Frikirkelige menigheter og andre kristne kirkesamfunn utenom statskirken fikk lov til å etablere seg i Norge fra 1845. Alle som ikke tilhørte statskirken ble kalt «dissentere» fordi de ble regnet for å være utenfor den rette lære som statens offentlige religion representerte. Dissenterloven hadde ingen særskilt bestemmelse om nattverd, men det var forbudt å «oppta nogen i menighetssamfunn med sig» uten at vedkommende først var meldt ut av statskirken.
