Kartet vender feil vei

Vi befinner oss i en misjonssituasjon. Misjon er ikke lenger «from the West to the Rest», men «from everywhere to everywhere». De siste års utvikling også hos oss har derfor handlet om en bevisstgjøring omkring grunnleggende spørsmål: Hva er en kristen menighet egentlig kalt til å være, og hva er den kalt til å gjøre? Midt i alle de tusen gjøremål etterlyser man en fornyet refleksjon over det apostoliske aspekt ved kirkens egenart, det vil si dens sendelse til verden og folkene med evangeliet.

Kirkens tilbakegang i Europa og kristentroens vekst i resten av verden understreker at kristendommen i Vesten, slik vi har kjent den, var en periode i kirkens historie – en periode, hvor evangeliet ble forsøkt oversatt til folk i Vesten. Denne periode er nå forbi, og vi ser nye sentrer for åndelig og teologisk vitalitet oppstå, ettersom som kristne i det globale sør tar ansvar i misjon og fornyelse.

Vender ikke dette kartet feil vei? Skal ikke nord være øverst og sør nederst? Og Skandinavia skal vel være i midten og øverst? For en skandinav vender kartet feil vei, men ikke for en australier – eller i det hele tatt for alle som hører til i «det globale sør» – denne betegnelse signaliserer at sør også finnes i nord (slum), og nord finnes i sør (rike land og rike makthavere). Hvilke faktorer har bidratt til å vende kartet på hodet?

- Globaliseringen med dens blanding av potensial og trussel. Den gjør noen til vinnere og andre til tapere. Globalisering er en trend som fremskynder samkvem mellom folk, kulturer, regjeringer og transnasjonale selskaper. Den fører til en økende strøm av ideer, materielle goder, symboler og makt i mange retninger, skapt av internett og annen kommunikasjonsteknologi og av reiser. Globalisering er viktig fordi den radikalt forandrer de sammenhenger vi arbeider i, den måten folk og kulturer oppfatter hverandre på, og de medier og midler vi gjør oss bruk av. Den innvirker på oss selv som formidlere av evangeliet. Konkret gir globaliseringen seg uttrykk i form av migrasjon, flyreiser, internett og et såkalt fritt marked. Samtidig er globalisering og migrasjon også gudgitte fenomener og ikke kun resultater av Babels forvirring. Kirken kalles et kongelig presteskap der vi som Guds folk lever blant folkeslagene, og pinse handler om hvordan Den hellige Ånd «opphever» Babel. Men det ligger også i globaliseringen en fristelse for menneskelig selvopptatthet og store muligheter for makter og myndigheter.

- Demografiske endringer i form av befolkningsvekst fra 1,4 milliarder til 7,3 milliarder siden år 1900. 4,6 milliarder bebor de minst utviklede regioner, og 98 prosent av befolkningsveksten finner sted her. Dertil kommer en voldsom migrasjon: 214 millioner bor i andre land enn der hvor de ble født; 700 millioner er internt fordrevne. Over 90 prosent er økonomiske immigranter. 10 prosent av befolkningen i rike land er immigranter. I Kina er 400 millioner på vei fra landsby til by, og 55 millioner kinesere bor utenfor Kina. Kristentroens vekst og spredning i de første århundrer skyldtes migrasjon. Det samme gjelder perioden 1815-1915 – eller islams vekst og utbredelse fra 750 til 1750. Vår tids migrasjonsbevegelser er en sentral del av en global forandring som i neste omgang vil ha en dramatisk innvirkning på verdensreligionenes geografiske og demografiske omriss. Kristentroen har alltid vært en migrasjonsreligion – på vei over grensene.

- Vi opplevera religionquake, et religiøst jordskjelv hvor vi beveger oss fra verdensreligioner til mange slags spiritualitet. Religionenes og religiøsitetens konkurranse på det globale religiøse supermarked innebærer at de tilpasser seg markedet og blir mer forbrukervennlige. Resultatet er en pluralistisk tenkning som feirer det religiøse mangfoldet som noe godt og sunt, og som er dypt mistenksom over for alle forsøk på å fremstille en tro eller tradisjon som normativ for andre eller alle. Kristentroen blir en blant mange veier. Samtidig bliver hinduisme, islam og buddhisme mer og mer militante og evangeliserende, både «hjemme» og i Vesten. Veksten i ny åndelighet kom som en overraskelse for sekular-teologien. Verden er i dag «massively religious». Dette er et resultat av globalisering, synkretisme, konsumerisme og individualisme.

Kirke og misjon trenger å tenke religionsteologi: Hva betyr det at Jesus er veien, sannheten og livet for misjon i dag? Parallelt er det behov for å tenke kontekstualisering. Begge deler – religionsteologi og kontekstualisering – er barn av missiologien.

Philip Jenkins gjorde i boka «The Next Christendom: the coming of global Christianity» (2002) oppmerksom på at vi står midt i en ny epokegjørende reformasjon. Kristendommen vokser og opplever mutasjoner som vi i Vesten ikke er oppmerksomme på. Våre medier er fylt med nyheter om den vrede islam. Det er imidlertid ikke islam, men kristentroen som vil sette de dypeste spor i det 21. århundre – på grunn av dens vitalitet, dens globale utstrekning, dens plassering i verdens hurtigst voksende samfunn, det faktum at dens tyngdepunkt skifter, og på grunn av dens evne til å bli kjød og blod i nye sammenhenger.

Det er den voksende sørlige og østlige kristendommen som vil dominere; det vil ha store politiske, sosiale og religiøse konsekvenser. Den neste kristenhet vil geografisk være å finne i sør, og den vil derfor være meget annerledes enn vår nåværende vestlige. Den vil være mye mer «konservativ» evangelikal, mye mer Bibel-orienteret, og mer pentekostal/karismatisk. Teologi i sør vil dominere, og det er mye som tyder på at det er derfra vi kan vente oss en fornyelse av teologi og kirkeliv. I afrikansk sammenheng har jeg opplevd noe av det en av de viktigste afrikanske teologer, Kwame Bediako fra Ghana, sa: at afrikansk kristendom kan komme til å «rescue our memories in recovering of a primal Christian consciousness». Bediako så afrikansk kristendom som en gjenoppdagelse av bibelsk kristendom i en afrikansk kontekst hvor ikke minst erfaringen av det transendente midt i det immanente er et av kjennetegnene: Gud lever og virker og gråter og danser midt i verden.

Nettopp vi som har arbeidet i misjon har noe viktig å formidle videre her – ikke som misjonsromantikk eller solstrålehistorier om tredje verden, men som forvandlende impulser og perspektiver som i neste omgang kan danne basis for en meningsfylt kritikk av Nordens kultur og bli en kilde og kraft til å gjenfinne medmenneskeligheten og til åndelig fornyelse i Nord.

Engelskmannen David Smith har skrevet bok om «Mission after Christendom» (2002). Midt i det globale skifte er det viktig, hevder han, at vi husker at misjonshistoriens større og mindre tildragelser alltid var ment å skulle være en skolemester som kunne lede oss til dypere kunnskap om Guds nåde i Jesus Kristus; det vil si misjon som læring. Og denne prosessen fortsetter – slik at hvor evangeliet krysser kulturelle grenser er det stor mulighet for at nye dimensjoner av Guds nåde åpenbares. Når evangeliet blir kjøtt og blod i nye sammenhenger medvirker disse nye sammenhenger til at nye, hittil oversette sider av evangeliet kommer for dagen. Denne artikkelen har vært publisert i Menighetsfakultetets blad Lys og Liv nr 3/2015.

Endetidsprofeter før og nå

Brende får kritikk for å kutte i langsiktig bistand

Advarer mot evig helveteBilly Graham

Tviler-kjendis ser på tro i ny TV-seriePå Tro og Are