Kirke etter konfirmasjonen – derfor trenger vi den
Hvis det blir for få igjen av dem som ønsker jevnlig kontakt med kirken også etter konfirmasjonstiden, vil den over tid ikke klare seg.
Hvordan kan kirken beholde kontakten med folk etter konfirmasjonstiden? Spørsmålet er brennaktuelt, både for Den norske kirke og andre kristne trossamfunn.
Derfor er det et rosverdig arbeid KIFO - Institutt for kirke-, religions- og livssynsforskning har gjennomført. Torsdag ble forskningsrapporten «Etter konfirmasjonen - exit eller transitt?» lansert på et webinar i regi av kirkerådet i Den norske kirke.
Annonse
Ifølge ferske tall fra Statistisk sentralbyrå blir 54 prosent av alle 15-åringer her i landet konfirmert i Den norske kirke. 80 prosent av 15-åringer som er døpt i folkekirken velger også konfirmasjon.
Men man trenger ikke vitenskapelig forskning for å kunne observere at flertallet av disse ikke er å se i kirken en vanlig søndag.
Ikke minst derfor trenger vi å tenke nøye gjennom både profil og ressurstilfang i det kristne ungdomsarbeidet. I KIFO-undersøkelsen har forskerne fått svar fra drøyt 200 ansatte i Den norske kirke som arbeider med barn og ungdom. I tillegg har de snakket med noen ungdommer direkte for å få deres blikk på situasjonen.
Vi kommer ikke unna at synkende interesse for gudstro utgjør en rød tråd i tilbakemeldingene.
Når de ansatte skal svare på hva de selv er mest opptatt av å snakke om og hva de opplever at ungdommene er mest interessert i å snakke om, er spriket stort. De ansatte er mer enn dobbelt så interessert i dette emnet som ungdommen selv ser ut til å være.
Dermed blir de sosiale sidene ved det kirkelige fellesskapet særlig viktige. I motsatt ende fører dette også til at de fleste som kutter båndene til kirken ikke gjør det fordi de har sluttet å tro på Gud, men heller fordi kirken taper i konkurranse med andre fritidsaktiviteter.
Dermed blir det blant annet særlig maktpåliggende å ansvarliggjøre ungdommen, gi dem ansvar og slik bidra til å styrke den opplevde tilhørigheten til kirken.
I tenårene var jeg med og arrangerte noen felleskristne ungdomskonferanser i Bergen. Stor var overraskelsen da jeg etter hvert innså at Den norske kirkes menigheter stort sett så ut til å ikke ha eget organisert ungdomsarbeid slik jeg var vant til fra bedehus og frikirkelighet.
Annonse
Det virket så opplagt at en kirke som ønsket å ta vare på ungdommen måtte ha egne møteplasser hvor de kunne få hjelp til å grunnfeste troen og knytte vennskap.
Den norske kirke hadde og har har utstrakt kontakt også med unge mennesker, men selve det faste ungdomsarbeidet har i stor grad blitt overlatt til de kristne organisasjonene. For folkekirkens del er det særlig KFUK-KFUM som er den vanlige samarbeidspartneren.
I dag tror jeg situasjonen er mer sammensatt. Det har nok blant annet sammenhent med Trosopplæringsreformen som ble vedtatt i 2003.
Det må også sies at mye har endret seg i forholdet mellom kirken og både idretten og andre leverandører av fritidsaktiviteter. Dermed er det i mindre grad snakk om et enten/eller nå enn det var før.
Under presentasjonen torsdag fortalte prosjektleder Tore Witsø Rafoss fra KIFO at svært mange i undersøkelsen ønsker å forbli medlem av kirken, selv om de ifølge dem selv har svak eller ingen kristen tro. Knut Tveitereid fra MF mente i sin respons at rapporten til en viss grad underspiller denne tilknytningen.
Sokneprest Jorund Andersen i Ullern menighet, som også var invitert til å respondere, viste til en uttalelse fra en ungdom som hadde sagt at kirken var det eneste stedet uten stige, altså det eneste stedet vedkommende oppholdt seg hvor man ikke ble målt ut fra sine prestasjoner.
Dette utgangspunktet, påpekte Andersen, kan ha stor betydning når mennesker kommer i en fase der en har mer behov for å forholde seg til eksistensielle spørsmål. Hvis man da opplever tilhørighet til kirken, er det kanskje dit man vil vende seg.
Transitt-begrepet kan tolkes svært vidt. Hvor sjelden kan man besøke kirken og fremdeles omtale sitt eget forhold til den mer som preget av overgang enn av brudd?
Annonse
Det går ikke an å sette opp noen matematisk formel for dette. Kanskje har man vært uten berøringspunkter med et kristent fellesskap i mange år, men så skjer det plutselig noe som endrer situasjonen.
Da betyr det noe om man faktisk opplever å ha en tilknytning til kirken, eller om den er brutt. Likevel peker rapporten også på en utfordring som ligger i å legge mye vekt på en tilknytning som nokså sjelden gjør seg gjeldende i form av fysisk oppmøte eller deltakelse.
I rapporten heter det at «Oppslutningen om folkekirken er i stor grad basert på det vi har omtalt som «vikarierende religiøsitet»: det vil si at en majoritet baserer sin religiøse tilknytning på at trosforestillinger og ritualer ivaretas av en liten minoritet.»
Videre leser vi at «Folkekirken overlever ikke bare ved at et (mer eller mindre tvilende) flertall bruker institusjonen på julaften og ved store overganger i livet.»
Med andre ord: hvis det blir for få igjen av dem som ønsker jevnlig kontakt med kirken også etter konfirmasjonstiden, vil den over tid ikke klare seg. Det er det alvorlige bakteppet for undersøkelsen.
Når rapporten peker i retning av synkende religiøs interesse skulle det mer enn noe annet tjene som en utfordring til frimodighet på evangeliets vegne.
Ikke krampaktig eller slagordpreget, men oppriktig og forankret som en påminnelse om at evangeliet mer enn noe annet er det som konstituerer det kristne fellesskapet.
Det er bra at ungdom får hjelp til å bli trygge på seg selv, og det er uakseptabelt å sette dette opp som en kontrast til å bli kjent med Jesus.
Annonse
Likefullt handler konfirmasjonen, ungdomsarbeid og kirkens aktiviteter i det hele tatt om mer enn det rent sosiale.
