Kirkens budskap til de homofile - og til alle andre
Det pågår for tiden en intens drakamp innad i Den norske kirke med tanke på at ekteskap mellom homofile skal aksepteres fullt ut slik at vigsel kan gjennomføres som en kirkelig handling også for dem.
I en kommentar i Dagens Næringsliv 28. august 2015, påpekte Kjetil Wiedswang at spørsmålet om ekteskap for homofile er et utslag av den interne striden i Den norske kirke om hva kirken skal være.
Han trekker frem at dette er en strid som har pågått i mange ti år iallfall helt fra helvetesstriden tidlig på 50-tallet.
Annonse
En sentral del av det kristne budskap er at et menneske står ansvarlig ovenfor sin Skaper – Gud, og kan derfor ikke leve som det vil. Guds vilje skal råde i det enkelte menneskes liv – ikke menneskets egen vilje. Denne tanke gjennomsyrer den kristne lære og kommer blant annet til uttrykk i Fader Vår og i de ti bud.
Å kreve at sin egen vilje skal råde i strid med Guds – kaller Bibelen synd. Å bruke dette ordet har vel aldri vært direkte populært, men er i dag nesten bannlyst – også i kirken. I høyden kan det tales om skyldfølelse, som best behandles med terapi.
Det er et kjernepunkt i den kristne tro at mennesket etter sin natur er opprørsk mot Gud og hans vilje, og står derfor under hans dom. Ingen kan bli rettferdig for Gud uten å erkjenne dette og ta imot tilgivelse for Jesu skyld.
Etter tradisjonell kristen lære er det karakterisert som brudd på Guds vilje og synd om to av samme kjønn lever seksuelt sammen.
Etter Bibelen aksepteres kun seksuelt samliv mellom to av motsatt kjønn og innenfor ekteskapets ramme.
Ekteskap mellom to av samme kjønn er ukjent for det bibelske budskap.
Bibelen bruker sterke uttrykk på all livsførsel som er i strid med Guds bud – også når det gjelder samliv.
Den kamp som nå pågår i Den norske kirke, dreier seg i realiteten om – og i tilfelle hvilket – budskap kirken skal ha ikke bare til de homofile, men til alle mennesker. Wiedswang påpeker helt rett at denne saken dreier seg om mye mer enn vigsel av homofile.
Annonse
Spørsmålet er ifølge ham om Den norske kirke skal være en blanding av eventbyrå, kulturmanager og terapiinstitusjon eller et trossamfunn forpliktet på Bibelen.
Dersom samliv mellom homofile er uproblematisk i forhold til Den norske kirkes lære, må man ha lov til å spørre om kirken har noen lære når det gjelder spørsmål om samliv. Er samliv sunket ned til å bli et spørsmål som en kristen kan mene hva han eller hun vil om, og innrette seg som man vil i forhold til?
Om det er slik i forhold til dette spørsmål, melder spørsmålet seg om Den norske kirke har noen lære i det hele tatt om hvordan en kristen skal leve. Eller sagt på en annen måte – kan man leve slik man vil i alle henseender og likevel leve rett for Gud?
Bergprekenen er så vel innenfor som utenfor de kristnes rekker en vel ansett del av Jesu budskap. I denne preken fremholder Jesus at hans etterfølgere skal være «jordens lys og salt». Han bruker sterke ord når hans etterfølgere ikke er salt lenger. Da skal de tråkkes ned.
Det er på høy tid å sette debatten om kirkelig vigsel av homofile inn i en større sammenheng slik som blant annet Wiedswang har pekt på; hva skal Den norske kirke være og hva skal den stå for.
Et fortsatt nei til vigsel av to av samme kjønn vil neppe være populært blant tyngden av rikssynsere og andre med sterk påvirkningskraft av meningsdannelse i samfunnet. Men kanskje et nei vil bli møtt med større respekt enn et ja.
Sakens kjerne er at samliv ikke er et likegyldig spørsmål i forhold til kristen tro og tanke. Samliv har relevans både til skapelsens og frelsens orden. Kastes Bibelens lære på dette punkt over bord, går derfor kirkens fundament med.
Dersom mennesket kan gjøre som det vil med hensyn til samliv, må det da kunne gjøre som det vil også på alle livsområder.
Annonse
Kan mennesket i det store og hele gjøre som det vil, blir ansvarligheten for Skaperen – for Gud borte. Da er det heller ingen synd mer å bekymre seg om, og heller intet behov for en Frelser. Dette er den store dramatikk i debatten om vigsel av homofile.
Et ja til vigsel av to av samme kjønn – på samme måte som ethvert ja til livsførsel i strid med Guds bud – vil samtidig være et rungende nei til at mennesket står ansvarlig ovenfor sin Gud og Skaper. Det vil dermed være et nei til at mennesket trenger en Frelser.
Den brutale virkelighet er at Den norske kirke står i fare for å tape sitt budskap ikke bare til homofile, men til alle mennesker. Risikoen er at Den norske kirke synker ned til å bli det som Wiedswang antyder; en blanding av eventbyrå, kulturmanager og terapiinstitusjon. En slik «kirke» vil ha lite å bidra med når det gjelder menneskets ansvar ovenfor sin Gud og Skaper.
