Kjærlighet til samefolket
For norsk kristenhets del er det grunn til å lære av den kjærligheten til samefolket som organisasjonen har vært båret av.
Fredag ettermiddag så det ikke ut for at landsmøtet i Norges Samemisjon ville enes om fusjon med Misjon Sarepta i denne omgang.
De nærmere 100 påmeldte delegatene møttes vel vitende om at Samemisjonen står overfor betydelige utfordringer.
Annonse
Landsstyrets forslag om sammenslåing trenger to tredjedels flertall fordi det innebærer endring av grunnreglene, og så stor støtte ser det ikke ut for at forslaget får. Dermed må både det nye landsstyret og organisasjonen for øvrig belage seg på nye runder for å finne en farbar vei videre.
Landsstyrets treårsmelding ble vedtatt uten vesentlige innsigelser fredag. Men man fornemmet den dype uenigheten som finnes knyttet til hvordan man vil møte fremtiden.
Det er ikke uvanlig at debatten kan være både hard og skarp når kristne organisasjoner diskuterer strategi og veivalg. Det står mye på spill. Og misjonsarbeid er sjelden enkelt.
For oss sørfra kan det være nærliggende å tenke at et flerkulturelt samfunn er noe som har oppstått de siste tiårene. I Nord-Norge har folk fra ulike folkegrupper levd side om side i lange tider. Dette må vi ha med i betraktningen når vi prøver å forstå spenningene i Samemisjonen. Og det gir seg utslag på flere nivå.
Det lå et alvor bak ordene da landsstyreleder Odd Eivind Høyvik snakket om ungdomsarbeidet i Kautokeino, et viktig område for Samemisjoen. Erkjennelsen var at Samemisjonen hadde sviktet når det gjaldt å rekruttere nye medarbeidere fra den samiske befolkningen.
Avtroppet daglig leder Roald Gundersen trakk også frem at organisasjonen de senere årene i for liten grad har klart å knytte bånd til den samiske befolkningen.
Den mest grunnleggende utfordringen for Samemisjonen handler altså ikke om hvem man eventuelt skal slå seg sammen med. Men på årets landsmøte er naturlig nok dette likevel den største saken.
I landsstyrets treårsmelding blir planene om sammenslåing med Misjon Sarepta omtalt.
Annonse
Der skriver landsstyret følgende: «Den samiske befolkningen skal være trygg på at forkynnelsen vil bli videreført og styrket sammen med Sarepta. Navnet er ikke det viktigste, men innholdet i hva som faktisk skal utføres bør være det avgjørende.»
Denne formuleringen ble problematisert av delegat Inger Anna Gaup Gustad fra Kautokeino. Hun pekte på hvor mye identitet som ligger i Samemisjonens navn. Avtroppende landsstyreleder Odd Eivind Høyvik fortalte at landsstyret hadde drøftet, og vært innbyrdes uenige, om hvorvidt navnet Norges Samemisjon er en ressurs eller en belastning for organisasjonen.
Blant annet fortalte han om reaksjoner fra noen i den samiske befolkningen på navnet. Det var noe av bakgrunnen for at man ved en eventuell fusjon med Sarepta har sagt seg villige til å endre organisasjonens navn.
I historisk perspektiv kan det være verdt å nevne at vi i Norge har hatt både kinamisjon, musmimmisjon, buddhistmisjon, tibetmisjon og santalmisjon. De har skiftet navn alle som en. Navn som viser til spesifikke etniske eller religiøse grupper har blitt forlatt litt etter litt.
Det betyr ikke at Samemisjonen nødvendigvis vil være det samme, men flere har i løpet av landsmøtet fortalt om hvordan navnet kan virke fremmedgjørende overfor den samiske befolkningen. Samtidig uttrykker altså delegater som nevnte Inger Anna Gaup Gustad det motsatte.
Alle som hørte landsstyreleder Høyviks bønn ved landsmøtets innledning kunne legge merke til inderligheten i misjonsgløden. Han ba om at Gud måtte vekke den samiske befolkningen slik at de kunne bli vekket for himmelen.
Høyvik fortalte senere at han forkynner det samme budskapet om han er i Kautokeino eller i Rogaland, forskjellen er at han i samiske strøk benytter tolk.
Det ligger i misjonens natur at misjonæren mener å ha noe å dele som det er godt for andre å ta imot. Misjon kan bli oppfattet som påtrengende eller som forsøk på å utøve press.
Annonse
Men fra et kristent ståsted er det kjærlighet til sin neste som må ligge til grunn. Og kjærligheten til det samiske folk er det all grunn til å berømme Samemisjonen for å bevare. Den har dype røtter. Og misjonskallet gjelder selv om arbeidet er vanskelig.
Det gjenstår å se hvilken vei Samemisjonen velger, og hvilken struktur og profil organisasjonen får. Men for norsk kristenhets del er det grunn til å lære av den kjærligheten til samefolket som organisasjonen har vært båret av.
