– Kjempet for å hindre utslettelse

Ammunition Hill er en liten høyde nord-øst i Jerusalem. Her lå fra 1948 til 1967 en jordansk forlegning som kontrollerte hovedveien mellom Jerusalem og Ramallah, samt adgangen til den israelske enklaven på Scopusfjellet.

Da israelske fallskjermsoldater inntok høyden om morgenen 6. juni 1967, fikk dette stor betydning for det endelige utfallet av krigen i Jerusalem. Måten soldatene kjempet på, ga både de som mistet livet og de som overlevde heltestatus i Israel.

En av dem er Michael Lanir, som var en 25 år gammel løyntnant ved krigsutbruddet. Dagen møter den nå 75 år gamle pensjonisten i kibbutzen Kfar Ruppin, et par mil sør for Genesaretsjøen.

– Her ble jeg født i 1941 og her slo jeg meg ned i voksen alder. Men store deler av oppveksten min hadde jeg i Jerusalem, forteller han, mens vi setter oss i stuen i hans relativt rommelige kibbutzhus, et steinkast fra grensen mot Jordan.

På begynnelsen av 40-tallet var det fortsatt ikke innlagt strøm i kibbutzen og i sommerhalvåret var det mange som ble syke i den stekende heten. Foreldrene tenkte at det var best for Michael om han fikk vokse opp i langt kjøligere Jerusalem, på 800 meters høyde.

Blandet bydel

– Vi slo oss ned i Katamon, som var en blandet bydel, med både arabere og jøder. Her var det mange praktvillaer som araberne bodde i, mens vi jøder bodde i langt enklere kår, sier han.

Dette var i den britiske mandatperioden, og de velstående araberne i bydelen var i stor grad ansatt i den britiske administrasjonen i Jerusalem.

– Jeg kan ikke huske at det var noen spenninger mellom de ulike folkegruppene. I Katamon var det, såvidt jeg vet, et greit forhold mellom jøder og arabere. Det hendte også rett som det var at vi handlet varer fra arabere som kom fra den arabiske landsbyen Beit Safafa, like sør for oss, minnes han.

Han er likefullt klar over at foreldrene skjermet han for mye. Han var uvitende om usikkerheten og spenningen foreldrene må ha kjent på i forkant av og under uavhengighetskrigen i 1948.

– Det eneste jeg husker, er at min far og jeg danset av glede på Kong George-gaten da uavhengigheten ble erklært. Selv i dag blir jeg fylt av en merkelig følelse når jeg går ned denne gaten, sier han.

Se også:

(function(d, s, id) { var js, fjs = d.getElementsByTagName(s)[0]; if (d.getElementById(id)) return; js = d.createElement(s); js.id = id; js.src = "//connect.facebook.net/nb_NO/all.js#xfbml=1"; fjs.parentNode.insertBefore(js, fjs); }(document, 'script', 'facebook-jssdk'));

Innlegg av Dagen.

Fryktet ikke krig

Nitten år senere var det Michael Lanirs tur til å ta ansvar. I ungdomsårene hadde han vært tilbake i kibbutzen, og som mange andre kibbutzniker ønsket han å gjøre en innsats i hæren. Som 25-åring var han blitt løyntnant i den 55. fallskjermsoldat-brigaden.

– Den israelske hæren var annerledes den gang. Mange av elitesoldatene og offiserene var rekruttert fra de sosialistiske ungdomsbevegelsene i kibbutzene. Svært mange av medsoldatene mine hadde dermed samme bakgrunn som meg, forteller han.

I månedene før seksdagerskrigen økte krigsretorikken i de arabiske nabolandene. Nesten samtlige arabiske statsledere tok til orde for å kaste jødene i Israel på sjøen.

Men i midten av mai 1967 begynte ting å eskalere. Egypts president, Gamal Abdel Nasser, krevde at FN-styrkene skulle trekke seg ut av Sinai. Samtidig strømmet egyptiske tanks og soldater mot den israelske grensen. Ved innledningen til Seksdagerskrigen var 100.000 egyptiske soldater og 1.000 tanks klare til å angripe.

Slo til først

5. juni valgte Israel å slå til først. Den israelske forsvarsledelsen sendte nesten alle landets krigsfly lavt ut over Middelhavet, hvor de ikke ble oppdaget av den egyptiske radaren.

Uten forvarsel dukket de israelske opp ved egyptiske flyplasser, og etter kort tid var rundt 80 prosent av de egyptiske flyene ødelagt.

– Vi fallskjermsoldater, under ledelse av kommandant Motti Gur, ble sendt til El Arish, like sør-vest for Gaza. Her skulle vi erobre og sikre den lokale flyplassen. I motsetning til andre egyptiske flyplasser, skulle ikke denne bombes, men bevares slik at det israelske flyvåpenet kunne benytte den, forteller Michael Lanir.

– Et Guds under

Det var ventet harde kamper, men disse uteble da egyptiske soldater flyktet hals over hode. Fallskjermsoldatene ble dermed etter kort tid sendt til Jerusalem, der jordanske styrker hadde gått til angrep på den israelske delen av byen.

– Jeg vet ikke hva jeg skal kalle det, men religiøse mennesker ville gjerne si at det var et Guds under. Ordren om å reise til Jerusalem ble gitt akkurat tidsnok til at vi rakk frem til slaget om Ammunition Hill, sier den pensjonerte kibbutzniken.

Har tviler på at andre israelske soldater ville klart å utfordre soldatene i den jordanske forlegningen, siden disse i utgangspunktet var mer profesjonelle og hadde bedre våpen.

Dårlig etterretning

– Vi ankom Jerusalem på kvelden 5. juni og jeg benyttet anledningen til å ringe familien min. De var bare én kilometer unna meg, men jeg latet som om jeg et helt annet sted, langt fra fronten. Jeg ønsket ikke å gjøre dem urolige, sier han.

Klokken ti på kvelden ble soldater og offiserer briefet om oppdraget. Det skulle vise seg at den israelske hæren hadde svært dårlig etteretning om de jordanske styrkene, og det israelerne trodde de visste, var feil.

– Siden området lå nær internasjonale konsulater på jordansk side, og boligområder på israelsk side, ble det besluttet å ikke angripe fra luften. Våpnene på den tiden var langt mindre nøyaktige enn i dag, sier Lanir.

Klokken 02.30 begynte angrepet. Oppdraget ble gitt til 3. kompani av 66. bataljon av den 55. fallskjermsoldat-brigaden. Her ledet løyntnant Michael Lanir en gruppe på 17 soldater.

Israelerne var omkring 150 soldater tilsammen og ifølge den israelske etterretningen skulle åsen være forsvart av omkring 50 jordanere. Det viste seg imidlertid at jordanerne var like mange som israelerne, og at de hadde barrikadert seg i skyttergraver og bunkere.

Israelerne angrep først en gammel politistasjon, hvor de trodde jordanerne befant seg, men den var tom for soldater.

Erklært død

– Vi begynte så å avansere mot selve åsen og kom straks under sterk beskytning. Prosjektilene suste rundt oss og en av soldatene mine ble drept bare en meter unna meg, sier Lanir.

Å være israelsk underoffiser under seksdagerskrigen var en farlig oppgave. Løyntnantene observerte ikke slaget fra baktroppen, men ledet soldatene fra front. De fleste offiserene i slaget ved Ammunition Hill ble drept eller hardt skadet.

– Etter kort tid ble også jeg truffet, i nakken og hånden, og det er det siste jeg husker fra slaget, sier Lanir.

Han ble undersøkt og det ble rapportert inn at han hadde mistet livet. Etter en stund oppdaget imidlertid en soldat at en av Michael Lanirs fingre beveget seg, så kanskje var det fortsatt håp. Medisinsk personale, som befant seg 300 meter bak frontlinjen, ble tilkalt.

Møysommelig ble han fraktet vekk fra Ammunition Hill og endte opp på Hadassah-sykehuset, hvor han våknet opp to uker senere.

Menige soldater

Han fikk ikke være vitne til hvordan menige soldater overtok ledelsen fra de døde og sårete offiserene og inntok høyden etter fire timers blodig kamp. Men han har klare tanker om hva som førte til israelsk seier.

– Det er helt klart at mentaliteten vår var avgjørende. I etterkant sa jordanerne at vi kjempet som gale, og det er riktig. Vi kjempet for vår eksistens, sier Lanir.

Samtidig mener han det var avgjørende at menige soldater tok ansvar når offiserene ble satt ut av spill.

– Hos jordanerne, som egentlig var mer profesjonelle enn oss, var det i tilsvarende situasjoner vanlig å vente på en ny offiser og nye ordrer, sier han.

Vestmuren

Han fikk heller ikke være vitne til at fallskjermsoldater, under ledelse av Motti Gur, inntok gamlebyen. Heller ikke at bevegete soldater sto foran Vestmuren for første gang, og at stemningen raskt ble snudd til ekstatisk jubel.

– Oppdraget vårt var å forsvare Vest-Jerusalem. Vi hadde ingen tanker om å erobre Vestmuren, dette var noe som kom etterhvert. Da jeg våknet, klarte jeg ikke glede meg. Jeg var full av sorg over alle de tapte kameratene mine, sier han.

I etterkant har han imidlertid satt pris på at Jerusalem ble en forent by, og at alle nå kan tilbe ved sine hellige steder.

Traumatisk

Etter opplevelsene ved Ammunition Hill, slet Michael Lanir lenge med traumer. Dagen etter at han ble utskrevet fra sykehuset, besøkte han slagstedet, men så holdt han seg borte i over 25 år.

– I 1993 kom imidlertid Osloavtalen, og jeg følte at det var håp om fred i luften. Jeg meldte meg som frivillig ved Ammunition Hill, og siden har jeg guidet turister og soldater en gang i uken, forteller han.

Han har også vært med på en felles samling med jordanske og israelske soldater og offiserer som kjempet ved Ammunition Hill.

– Her snakket jeg mest sannsynlig med han som skjøt meg. Vi tok hverandre i hendene og var enige om hertetter å kjempe for fred, sier han.

– Må være sterke

Michael Lanir erkjenner at freden som han så komme i 1993 har latt vente på seg.

– Jeg er fortsatt sterk tilhenger av en fredsavtale med palestinerne og med våre arabiske naboland, og som kibbutzniker flest er jeg skeptisk til politikken som Benjamin Netanyahus høyreregjering fører, sier han.

Men på bakgrunn av den skremmende utviklingen i Midtøsten, har han forståelse for at israelere flest er skeptiske til å inngå avtaler med arabere.

– Vi må jobbe for fred, men vi må også være sterke, sier han.