VIKTIG OPPGAVE: Mange prestegårder står tomme, blant annet prestegården til Stangvik kirke (bildet). Kronikkskribenten mener det bør være en oppgave for både Riksantikvaren, Fylkeskonservatoren, Den norske kirke og lokalmenigheten å få prestegårdene bebodd av presten og brukt.
Illustrasjonsfoto: Wikimedia Commons
Kommunalisering av Den norske kirke
I stedet for å stige opp og ta ansvar for sin lokale menighet og kirke, er den passiviserende statskirkeoppfatningen overført på kommunen.
Forundret har jeg vært vitne til hvor uforberedt den tidligere norske statskirken var på å bli frigjort fra staten, for å skulle ta vare på seg selv som frittstående trossamfunn. Statskirke-instinktet i de kirketilhørige har ført dem inn i en kommunalisering av kirken etter bruddet med statstilhørigheten.
I Surnadal har det ført til at begge de gamle prestegjeldene i kommunen er blitt fusjonert, og merkelig nok ble to av sognene også fusjonert, slik at ingen av menighetene lenger føler tilhørighet til sin menighet og kirke, noe som fører til fremmedgjøring og inaktivitet i menighetens hverdag. Folk føler heller ikke helt tilhørighet til presten som nå er blitt prestene. De fusjonerte prestegjeldene har fått felles menighetshus –og det ligger klin inntil kommunehuset.
Altså: den lokale kirkeenhetens geografiske grenser faller nå sammen med kommunens grenser = en ubevisst oppfatning blant folk om at kirken fra å være statlig nå er blitt kommunal.
