For å lese denne saken må du være abonnent

Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud

5 uker - 5 kroner Du kan betale med vipps

Deretter kr 299,- pr måned. Automatisk månedlig fornyelse til ordinær pris. Ingen bindingstid, du sier selv opp når du ønsker

Er du allerede abonnent?

KJØP

VIKTIG OPPGAVE: Mange prestegårder står tomme, blant annet prestegården til Stangvik kirke (bildet). Kronikkskribenten mener det bør være en oppgave for både Riksantikvaren, Fylkeskonservatoren, Den norske kirke og lokalmenigheten å få prestegårdene bebodd av presten og brukt.

Kommunalisering av Den norske kirke

I stedet for å stige opp og ta ansvar for sin lokale menighet og kirke, er den passiviserende statskirkeoppfatningen overført på kommunen.

Publisert Sist oppdatert

Forundret har jeg vært vitne til hvor uforberedt den tidligere norske statskirken var på å bli frigjort fra staten, for å skulle ta vare på seg selv som frittstående trossamfunn. Statskirke-instinktet i de kirketilhørige har ført dem inn i en kommunalisering av kirken etter bruddet med statstilhørigheten.

I Surnadal har det ført til at begge de gamle prestegjeldene i kommunen er blitt fusjonert, og merkelig nok ble to av sognene også fusjonert, slik at ingen av menighetene lenger føler tilhørighet til sin menighet og kirke, noe som fører til fremmedgjøring og inaktivitet i menighetens hverdag. Folk føler heller ikke helt tilhørighet til presten som nå er blitt prestene. De fusjonerte prestegjeldene har fått felles menighetshus –og det ligger klin inntil kommunehuset.

Altså: den lokale kirkeenhetens geografiske grenser faller nå sammen med kommunens grenser = en ubevisst oppfatning blant folk om at kirken fra å være statlig nå er blitt kommunal.

Powered by Labrador CMS