Kompromissløs nåde

Dette er kirkerådsleder Kristin Gunleiksrud Raaums åpningstale til Kirkemøtet 2020.

----------

Velkommen til dere som er gjester, velkommen til alle medlemmer av Kirkemøtet – mange av dere er her for første gang.

To må nevnes spesielt: et velkommen til preses Olav Fykse Tveit. Og et varmt og dypt takk til en som ikke er her: Tidligere preses Helga Haugland Byfuglien. Hun er takket av på ulike vis og hun fortjener en stor takk også fra denne talerstolen.

«Det er trist med en kirkerådsleder som ikke snakker om Jesus» sto det i evalueringen av kirkemøtet for et par år siden. Jeg støkk da jeg leste det og gikk da tilbake og talte: Jesus var nevnt 14 ganger i den talen. Jeg måtte spørre: hørte vedkommende hva jeg sa? Og så slo spørsmålet inn: hører jeg hva andre egentlig sier?

For noen dager siden trådte Ungdommens kirkemøte sammen. De har – på sedvanlig forbilledlig vis – laget retningslinjer for god debattkultur og de oppfordrer oss til å ta dem i bruk.

Blant annet ønsker de seg temakvelder om debattklima og hersketeknikker og de nevner også behovet for ressurser for å bekjempe fordommer mot samer og andre nasjonale minoriteter, og minoriteter knyttet kjønn, legning og religion. UKM ber oss ha fokus på makt knyttet til minoritet og majoritet.

Den utfordringen må vi ta, både her på Kirkemøtet og i hele kirken. For også vi ser tendenser til en hardere og mer polarisert debatt.

Kirken har alltid måttet håndtere uenighet, helt fra urkirkens strid om det var nødvendig for hedningkristne å omskjæres. Kirken har vært uenig om mange tema. Uenighet i kirken driver teologien og kirken fremover. Vi trenger hverandre fordi vi har ulike livserfaringer og trosopplevelser.

Det som binder oss sammen i samme kirke er større enn vår uenighet. Det sakramentale fellesskapet er definerer oss nettopp som fellesskap.

Det å leve med uenighet i kirken, betyr derfor ikke at noen av oss skal presses til taushet, eller at vi ikke skal stå opp for eget syn. Det er lett å snakke om enhet og samhold og fellesskap.

Det er ikke fullt så lett når du opplever at et vedtak strider mot alt du tror på eller holder som hellig og gitt. Det er heller ikke lett når du opplever at ditt liv eller din tro nedskrives igjen og igjen.

Det er for mange eksempler på respektløs debatt. Men hva er respekt?

Respekt medfører å våge en åpenhet om eget ståsted. Respekt er å skjønne når man tråkker på andre, de er å ikke gjengi andres syn slik at de frakjennes troen eller moralen. Det er å unngå stråmannsargumentasjon.

Det er å forsøke å forstå at det andre står for er grunnleggende viktig for dem og hvor smertepunktene er. Det er å våge å innrømme at man har tatt feil. Respekt er nettopp dette: å ta inn over seg andres liv og andres tro, andres begrunnelse og opplevelse.

Det er mitt håp for dette kirkemøtet at vi hører hva andre sier. Vi skal kunne være rykende uenige. Men vi må lytte til hva den andre sier. Vi er her i fellesskap, som kristne, som folkevalgte.

Jeg kjenner et særlig ansvar og forpliktelse for å bidra til å gjøre det levelig i kirken for alle som ønsker å høre til den. For saken er jo den: Vi skal leve sammen som kirke, og vi trenger hverandre – midt i uenigheten.

Slik bygger vi videre på det kirkelige demokratiet. På dette kirkemøtet inviteres vi til å vedta et lenge etterlengtet regelverk for ungdomsdemokratiet.

I desember kan vi feire at det er 100 år siden loven om menighetsråd ble vedtatt. Det betyr at vi kan fire 100 år med folkevalgte i Den norske kirke.

Neste år skal vi feire at det er 250 år siden Hans Nielsen Hauge ble født. Begge jubileene handler i bunn og grunn om det myndige lekfolk. Lekmannsbevegelsen innebar et oppgjør med forestillingen om at Jesus holdt til i de mektiges hus, beskyttet av konventikkelplakaten.

Men Jesus viker unna makt. Også der makten gjennom historien har forsøkt å sette hengelås på ham. Han tyter ut i sprekkene fra maktens byggverk. Ingen forsøk på å monopolisere Jesus vil lykkes.

Tvert om. Hele grunnfortellingen om Jesus er at han åpner for mangfold. Jesus brekker Gudsriket åpen for alle – særlig dem som ble holdt utenfor.

Vi som utgjør Kirkemøtet, utgjør og representerer også et tjenestefellesskap i kirken. Vårt ansvar er «å vekke og nære det kristelige liv» som det heter i kirkeloven som snart ikke gjelder lenger. Vi er alle krøpet ut av vår dåp, for å si det med Luther, og i det er vi alle prester.

Tanken om det myndige lekfolk handler også om kirkelig demokrati. Grunnstammen i måten vi forstår kirkelig styring på, handler nettopp om samvirke mellom embete og råd. Ledelsen forankres i et folkevalgt organ.

Derfor sitter vi her sammen. Geistlig og lek. Tilsatt og folkevalgt. Kirkelig demokrati og frivillighet henger også sammen. En kirke uten frivillighet er utenkelig.

Det er en kirke med lavt engasjement. Det er en kirke der det allmenne prestedømme er plassert på sidelinjen og skal nøye seg med å lytte. Vi har rundt 100 000 frivillige i Dnk. Og den kritiske debatten går, om betingelser og rammer og reell innflytelse.

Kirkevalget i fjor hadde lavere oppslutning enn for fem år siden. Kirkerådet er ikke fornøyd med dette, og arbeider videre med ordningene for kirkelige valg. Digital forhåndsstemming er en mulighet. Valgoppslutningen må opp!

Kjære politikere, vit dette: en sterk lokalkirke er viktig for sterke lokalsamfunn. Å satse på kirke er altså god distriktspolitikk. Vi får mye ut av pengene. Vi bidrar: Dere kan regne med oss! I vår ble det endelig vedtatt ny lov om tros- og livssynssamfunn.

Loven bygger på prinsippet om det livssynsåpne samfunn, en aktivt støttende politikk og om økonomisk likebehandling av tros- og livssynssamfunn. At loven er vedtatt betyr ikke at politikere kan trekke seg tilbake.

Tros- og livssynsfeltet trenger et fortsatt politisk engasjement. Vi trenger at spørsmål om tro og livssyn fortsatt står på den politiske dagsorden og er en sentral del av samfunnsdebatten, rett og slett fordi tro og livssyn er en viktig del av folks liv og av samfunnet.

Tro og livssyn må ikke skyves inn i privatsfæren. Vi ser noen tendenser til en slik tenkning. Jeg mener det er en lite fremtidsrettet forståelse av tro og livssyn.

Statsbudsjettet ble lagt frem i går. Budsjettforslaget er på samme nivå som i fjor, inkludert pris- og lønnsvekst. Det er bra at staten følger opp den nye trossamfunnsloven med midler. Slik gis det tydelige signaler om at finansieringen fra statlig hold ligger fast.

Det er gledelig at prinsippet om delt finansiering av Dnk ble nedfelt i trossamfunnslove, slik Kirkemøtet ønsket. I siste runde av lovarbeidet kom kirketjenere, klokkere og kirkemusikerne med i teksten. Jeg vil gjerne takke for at dette kom på plass.

Kommunenes finansieringsforpliktelser er presisert. Dette er viktig: for en lokalt forankret folkekirke og ikke minst med tanke på den kulturarven kirkemusikken og det levende musikklivet over hele landet som kirkemusikerne ivaretar.

Dessuten: her bidrar kirken enormt mye i lokalsamfunnet. Se bare på antall konserter, kor og på bruken av frilansere. Det er flyt mellom det kirkelige og det allmenne kulturlivet.

Vi følger som kirke med på omleggingen av kirkemusikkordningen. Og vi er glade for at det til nå i år er brukt litt mer på kirkemusikalske prosjekter enn i fjor.

Kirken har vært en pioner i møte med sosial nød, særlig etter de store samfunnsomveltningene fra 1800 tallet hvor nye behov sprengte rammene for tidligere sosiale systemer. Slik har kirken hatt en fremtredende rolle i utviklingen av det norske velferdssamfunnet.

I dag løftes samskaping mellom offentlig sektor og ideell sektor fram som et viktig bidrag til de utfordringer velferdsstaten står overfor. Her har kirken et mulighetsrom som vi ikke må la gå fra oss.

Derfor går vi nye veier med diakonien. Prosjekter som 13-20, et samtaleprosjekt i Bærum og Kirkens Ungdomsprosjekt i Kristiansand viser at kirken har en kompetanse og omstillingsevne samfunnet trenger.

Det handler om faglig forankring i godt samspill med relasjonelle ferdigheter og en tydelig verdiforankring.

Relasjoner til kommunen – bygget over tid, god rolleavklaring og anerkjennelse av hverandres arbeid. Kommunen fremholder hvordan både Kristiansand og Bærum ville ha vært dårligere steder å vokse opp uten kirkens ungdomsdiakonale prosjekter.

I møte med sårbare og utsatte grupper i samfunnet, har kirken et særlig ansvar. Diakonien skal møte mennesker på en måte som lindrer sår, anerkjenner, skaper livsmestring og framtidshåp.

Vi må skape en kirke som henger bedre sammen, for å samle arbeidet lokalt. Finansiering, struktur og organisering må henge sammen, teologi og aktiviteter må henge sammen, og ordningen må tjene soknet.

Vi vet at det fungerer best når vi drar sammen, når vi snakker sammen og når vi jobber sammen. Kirkemøtet har siden 2005 hatt et mål om å finne frem til et felles arbeidsgiveransvar for alle tilsatte i lokalkirken.

Slitasjen og energilekkasjen har vært stor i mange år. Uenigheten gjennom mange år har satt sitt preg på kirken. Utydelige linjer kan skape utrygt arbeidsmiljø.

I fjor ba Kirkemøtet Kirkerådet om å legge en plan for arbeidsgiverorganisering og den øvrige kirkeordning. Det har vi gjort. Kirkerådet har nedsatt et utvalg og i februar skal det foreligge et forslag til kirkelig organisering. Jeg registrerer at fire delutredninger allerede er fremlagt.

Kirkerådet ba om å få særlig utredet mulige løsninger knyttet til et nytt, felles kirkelig organ på prostinivå. Andre modeller har vært utredet før, og ligger der fortsatt.

Vi – Kirkemøtet – skal ta det endelige valget. Da må vi ha et helhetskirkelig perspektiv og det må bygges tillit. Vi må gjennom vedtak vise at vi forholder oss til HELE kirken. Vi må tenke helhetlig og balanse i makt. Kirken skal være en god arbeidsgiver, som har strukturer som fremmer godt arbeidsmiljø for alle kirkelig tilsatte.

Derfor er jeg svært glad for at det på oppdrag fra Kirkerådet og LHBT-utvalget er laget en større arbeidslivsundersøkelse om arbeidsforholdene blant LHBT-personer i Den norske kirke.

Undersøkelsen presenteres 30. oktober, og viser at hovedbildet er at ansatte med LHBT-identitet møtes positivt. Over 70 prosent av de ansatte mener det ikke er galt at to av samme kjønn har en seksuell relasjon.

Samtidig viser undersøkelsen også at negative holdninger er utbredt og at de kommer til uttrykk og at det er en belastning å tilhøre en gruppe som hele tiden blir diskutert, at dine kolleger kan stille spørsmålstegn ved din berettigelse som kollega.

Risikoen for å møte på negative holdninger på arbeidsplassen er ganske stor. Det stiller store krav til kirken som arbeidsgiver.

Når vi får rapporten, vil vi se på alle disse resultatene, slik at vi kan gjør noe med det. Den norske kirke skal være et trygt sted å jobbe, uavhengig av legning, kjønn og kjønnsidentitet.

Kvinner og menn har hatt like rettigheter til å utøve prestetjeneste i lang tid. Det er ikke er gjenstand for debatt. Denne saken nå ligger både på BMs og KRs bord.

Men jeg fastslår: Likestilling mellom kvinner og menn skal være selvsagt i Den norske kirke. Vi har ulike meninger om flere spørsmål, men en kan ikke som ordinert til prestetjeneste i denne kirken forvente at det skal være enn rett til å ikke samarbeide med andre prester på grunnlag av kjønn.

Kvinner og menn har lik rett til alle stillinger i Dnk og det er ingen rett til reservere seg mot liturgisk samarbeid med kolleger.

Det er laget en undersøkelse om hvor mange menigheter som bruker ett av de samiske språkene på elementer i gudstjenesten. Det viser seg at det har vært en økning, men ikke nok.

Jeg oppfordrer alle menigheter til å for eksempel ta med velsignelse på ett av de samiske språk. Jeg har gjennom årene blitt glad i å synge eller be på samisk. Og selv om tungen snubler merker jeg at salmer og liturgier på samiske språk åpner et rom for troen som betyr stadig mer.

Med klangbunn av hele den samiske rike historien, med undertrykking og fortielse og usynliggjøring, blir nettopp det å få være med å synge på samisk å få nærkontakt med historie, med smerten, og med en enorm rikdom.

Vi er fortsatt koronapreget. Verden ser annerledes ut. Kirkemøtet ser annerledes ut. Vi er mange som savner fellesskap og folk og hud, og som begynner å bli passe lei av Teams og zoom og albuehilsing.

Den norske kirke har vist at rask omstilling er mulig. Når kirkedørene måtte stenges, slo den digitale kirken opp dørene sine. Vi var mange, mange som møtte budskapet, varmen og troen igjennom skjermen.

Vi er blitt gode på smittevern. KA og Kirkerådet har sammen laget en veileder som oppdateres jevnlig. De to arbeidsgiverlinjene klarte å fremstå som en samlet ledelse – og krisehåndteringen fungerte godt.

Konfirmasjonsgudstjenester ble flyttet fra vår til høst og økte kraftig i antall, så konfirmantene skulle kunne ha med så mange så mulig av sine kjære.

En takk og hurra for kirkelige medarbeidere som gjorde det mulig! Vi har vist at vi kan omstille oss når vi må. For et lag vi er!

Men hva har vi sett og lært og forstått, i tillegg til dette?

Vi har sett at folk øsker seg åpne kirker og savner den når den ikke er åpen.

Vi har sett at mange savner fellesskapene. Alle koronatiltakene handlet om å dempe fellesskapet – for å unngå smitte? Hvordan kan vi være kirke da? Kan vi ha fellesskap på nettet?

Hva mister vi når kirkerommet er stengt? Selv merket jeg at konsentrasjonen glapp lettere når jeg fulgte gudstjenesten på skjerm. Vi har ikke kunnet sitte i kirken og høre stemmene rundt oss.

I begravelser har vi ikke kunnet møte alle dem som ønsket å være med for avdøde og pårørende. Vi har savnet folk i kirkene. Det vi savner lærer oss noe om det vi har. Jeg tror at både kirkerom og folk i kirken vil bli verdsatt i større grad når denne elendige Koronaen en gang takker for seg.

Da tror jeg vi også har lært noe om betydningen av folk og rom og nærhet. Samme hvor gode vi er på nett: Vi trenger kirkerommet. Og vi trenger hverandre.

Vi har vent oss til at verden er et tastetrykk unna. Vi kan kommunisere med alle og verden er blitt grenseløs. Jeg tror at kommunikasjonssamfunnet vil skape et økt behov for å knytte sin identitet til et sted.

At mennesker vil ha større trang til STEDET. Også kirkebyggene. Jeg tror at vi vil se at kirkene vil bli viktigere fremover. At ved å anerkjenne betydningen av stedet, vil også kirkebyggets dype eksistensielle signifikans bli viktigere.

Den norske kirke har 3,7 millioner medlemmer og er til stede over hele landet. Ingen andre organisasjoner favner bredden i det norske samfunnet som kirken gjør.

Med en samlet offentlig årlig bevilgning på 6 mrd., er det en forventning til oss at vi opptrer som en ansvarlig kulturminneforvalter.

Kirkebyggene representerer kulturbevaring og tradisjon, de representerer tilhørighet i et lokalsamfunn og de representerer troens tilstedeværelse på stedet.

Kirkebygget betyr mye for folk flest: 3 av 4 medlemmer i Dnk sier det er viktig at kommunen vedlikeholder kirkebyggene. Kirka mi, sier vi. I hundrevis av år har vi kommet med vår svarteste sorg og yreste glede, med tro og raseri og sårbarhet er vi kommet inn i kirkene.

Og dette sitter, som Ole Paus har sagt, som et ekko i veggene. Evangeliet meisles også ut i stein. Kirken er et hellig rom, der Gud bor og der generasjoners tro er meislet ut i stein og tre. Kirken er et alminnelig rom, som rommer oss alle og hele livene våre.

Kirken er et annerledes rom: man kan sitte på bakerste benk og gråte, uten at noen tilkaller psykolog. Kirken er krisens rom, der folk går for samtale, lystenning og fortvilelse når krisen rammer.

Det haster med å redde kulturminnene. Derfor er det fint at statsråden viser vilje til å satse på kirkevedlikehold. Det vil koste. De siste beregningene fra KA tyder på at det trengs 1,6 milliarder til vedlikehold og 500 millioner til sikring.

Kirkebygg eies av soknet og eier har ansvar for vedlikehold og vern. Kirkerådet lager nå en kirkelig kulturarvstrategi som Kirkemøtet skal få i 2021. Vi øker kompetanse på feltet, også det som gjelder urfolk og nasjonale minoriteters kirkelige kulturarv.

Kirkemøtet har blant annet ansvar for regler for bruk av kirkene. Det regelverket vi har nå legger mest vekt på det hellige, og mindre på å la det allmenne få plass.

Er det slik vi ønsker det eller vil vi åpne kirkebyggene for mer enn de blir brukt til i dag? Bruk er det beste vern - for hvem bryr seg om å ta vare på et stengt hus?

Dypest sett handler det om å ruste kirken til å være til stede over hele landet, der det er folk, me budskapet om en kompromissløs nåde.

Den norske kirke er en livsløpskirke og de kirkelige handlingene rammer inn livene våre. Men vi ser utfordringer. I flere år har vi hatt en stor og systematisk satsing på dåp. Det fortsetter.

Kirkerådet har nå bestemt seg for å se på gravferd. Vi har drøftet gravferdsforvaltning, forholdet til byråene og musikken i gravferd. Dette er noen av de mange tema som vil bli diskutert i tiden fremover.

Ingeborg Sommer skriver i tidsskriftet St. Sunniva om kirkelige handlinger i selvrealiseringens tid. Hun skriver om hva det gjør med begravelser når vekten i økende grad legges på å vise frem det avdøde har prestert.

I en tid der det nærmest er blitt «et kall» å fremme seg selv, kan kirkelige handlinger fort bli oppfattet som en mulighet for iscenesettelse av oss selv og våre liv og det vi kan frembringe av synlig vellykkethet.

Hva har en kirke å stille opp med da? Kirken er et rom for de lange linjer. Vi trenger ikke finne på noe.

Vi har det. Rommet, liturgien, musikken, bibelteksten. Og fremfor alt: Budskapet om en kompromissløs nåde.

Jesus sjekket ikke ut disiplene eller de som lyttet til ham for å finne den som var stødigst i sin etterfølgelse av loven, den som hadde moralen på innerlomma og alt i sin skjønneste orden. Jesus velger Peter, en disippel som igjen og igjen går på snørra i livet og moralen, i feighet eller overmot.

Om ham sier Jesus at han er klippen og «på deg vil jeg bygge min kirke». Gud bruker oss.

Ikke bare den som er rene av hjertet. Men alle oss snubler og feiler og snubler igjen. Evangeliet er ikke forbeholdt de få. Å reservere evangeliet for noen grupper, å bruke evangeliet til å holde noen ute eller nede, det er i strid med Jesu budskap.

Gud ble menneske. Ikke norsk, ikke amerikansk, ikke europeisk. Som Jürgen Moltmann: Kristi kirke er inkompatibel med nasjonalisme. Våre menneskelige sorteringssystemer tåler dårlig møtet med bibelen. Jesus brakk Gudsriket åpent for alle. Derfor er kirken alltid misjonal.

Kompromissløs nåde er en nåde som aldri feiger ut. Den er ikke et vatteppe som beskytter fra livet o oss selv. Den amerikanske presten Nadia Bolz Weber beskriver Guds nåde som en stump gjenstand som skaper noe helt nytt. Som setter fri.

Ingmar Bergman konfronterer Guds stillhet i Nattverdsgjestene. Er Guds stemme blitt uhørbar. Er vår tid blitt så bråkete, at vi ikke finner stillheten, der Gud er? Hva skal tro og livssyn bidra med inn i et samfunn som snurrer stadig raskere rundt ekkokamre og likerklikk? Jeg tror svaret kan finnes i fire ord: Tyggemotstand, alvor, stillhet og langsomhet.

Det ligger under som en dypt forankret klangbunn i folks bevissthet: i kirken er det alvor og sannhet som gis rom. Det merker man på konfirmanten som dirrer i alvor når hun mottar forbønnen.

Det må være ett sted i verden der ytre stash og iscenesatt prakt ikke teller. Alle lag av masker og makt flerres bort. Overfor Guds ansikt kan vi bare stå i vår dypeste ærlighet, sårbare og hudløse.

Med det innerste av den vi er. Kjærligheten og troen har det til felles: overfor Gud og overfor den du elsker, må du være sann og naken. Det sies at kjærligheten tåler alt. Det stemmer ikke.

Det er en ting som spiser opp både kjærligheten og troen innenfra, og det er løgnen og forstillelsen. Derfor må vi snakke sant: om oss selv og om verden – i kirken og i kjærligheten.

Kirken er slett ikke fullkommen. Som kirke har vi snublet og famlet og vi har en lang og stygg historie om å ha tråkket på grupper av mennesker. Men også kirken holdes oppe av Guds nåde.

Den holdes sammen av Guds uforbeholdne kjærlighet til oss, til alle mennesker. Kirken er i verden som et forsonende fellesskap, med en felles forpliktelse: å løfte frem Guds kompromissløse nåde.

Tidligere erkebiskop Rowan Williams spør om kirken tar seg selv for høytidelig. Det er et betimelig spørsmål som vi alltid bør stille.

Han sier: «Jeg tror ikke på kirken fordi den er suksessfull. Jeg tror på kirken fordi jeg tror at Gud vil fortsette å strekke hånden sin til mennesker, uansett hva som skjer.»

Å være kirke handler ikke om å lykkes. Det handler ikke om å være vellykket. Visst skal vi ta nedgang på statistikker på dypeste alvor, og jobbe med å skape endring.

Men vårt mål kan aldri være å lykkes i seg selv. Kirken – vi - skal være Guds stemme og hender i verden. Vi skal forkynne evangeliet, forvalte sakramentene, kjempe for rettferdighet og yte barmhjertighet.

Vi skal forkynne at lyset skinner i mørket. Vi skal forkynne en kompromissløs nåde.