Konvertitters sikkerhet
Denne uken kunne Dagen fortelle at det hersker stor frykt for overvåkning blant norsk-iranske konvertitter.
Publisert
Sist oppdatert
De færreste av oss er redde når vi går i kirken. Vi kan ta mange slags bekymringer med oss på kirkevei, men uro for sikkerheten er neppe en av dem.
Ikke er vi nervøse når vi samles til dåp eller bibelstudier heller. Men midt iblant oss, i vårt trygge land, finnes kristne som frykter for egen sikkerhet. Dette er dypt urovekkende.
Annonse
Vi snakker selvsagt om konvertitter, altså kristne som har konvertert fra islam. Denne uken kunne Dagen fortelle at det hersker stor frykt for overvåkning blant norsk-iranske konvertitter.
Selv Politiets Sikkerhetstjeneste (PST) mener at det er sannsynlig at det foregår kartlegging av iranske konvertitter i Norge. PST mener likevel at det meste trolig skjer gjennom åpne kilder på sosiale medier. At den iranske ambassaden driver aktiv etterretning, stiller de seg mer tvilende til.
Konvertittenes egne erfaringer tyder likevel på at dette kan være tilfelle. «Vi vet at iranske myndigheter følger nøye med på oss. Vi har til og med hatt en agent fra den iranske ambassaden inne på møtene våre», sier en av dem i Dagen mandag.
Tidligere har blant andre iranske konvertitter på Sørlandet meldt at de føler seg truet og overvåket. Dette har gjort dem redde.
I forrige uke ble rapporten «Tro, håp og forfølgelse II» lansert. Den handler om kristne iranske konvertitters behov for beskyttelse og er utarbeidet av NOAS, Bispemøtet, Norges Kristne Råd, Mellomkirkelig råd og Stefanusalliansen.
I rapporten fremkommer det påstander om spionasje mot iranske konvertitter på norsk jord. Konvertitter som blir returnert til Iran, blir arrestert ved ankomst og opplever at politiet ikke bare vet at de er kristne, men er overraskende godt informert om hva de har gjort i Norge.
Annonse
Hvis det stemmer at Iran overvåker konvertitter i Norge, er dette uhørt. Påstandene bør etterforskes og det må reageres overfor den iranske ambassaden. Mennesker som oppholder seg på norsk jord, skal føle seg trygge. De skal oppleve at grunnleggende menneskerettigheter, som trosfriheten, blir respektert.
Denne saken sier svært mye om hva slags regime vi har å gjøre med. Skjebnen til Leila Bayat, som skal ha blitt pisket med 80 piskeslag etter å ha blitt returnert til Iran, ble forhåpentligvis en vekker for norske innvandringsmyndigheter.
Hun ble ikke trodd i Norge på at hun hadde en dom hengende over seg i Iran. Tilsvarende har returnerte konvertitter som ikke er blitt trodd, opplevd å bli bortført og forhørt. Én forteller om skinnhenrettelser i den nye rapporten.
Irans forfølgelse av konvertitter og andre som utfordrer regimet, må tas på største alvor. Derfor er det så viktig at innvandringsmyndighetene søker informasjon bredt og fordomsfritt.
Det er urovekkende når Stig Magne Heitmann, som er faglig leder i Åpne Dører og har over 30 års erfaring fra asylsaker, sier at det virker som om Utlendingsnemnda kun lytter til Landinfo. «Andre røster blir nærmest borte», uttaler han.
For at konvertittene skal få en forsvarlig behandling, er det avgjørende at innvandringsmyndighetene lytter til personer med gode kontakter i de iranske husmenighetene. Likedan må de lytte til norske prester og kristne ledere når de skal vurdere konvertittenes troverdighet.
Kristenlederne må på sin side sørge for å gi søkende muslimer solid opplæring i kristen tro, slik at de er godt forankret i troen og vet hva de gjør når de konverterer og lar seg døpe.
