Krig mot likegyldigheten

En ung svenske besøkte Israel som FN-soldat. Bussen han var passasjer i stoppet ved Yad Vashem, Holocaust-museet rett utenfor Jerusalem.

Han startet vandringen rundt i betongkoloss­en under bakken med de mange sterke øyenvitneskildringer som i ord og bilder beskrev jødenes kamp mot utryddelse i det 20. århundre.

Sterkt grepet stopper den unge svenske FN-soldaten ved det siste glassmonteret: En slitt barnesko fra ei lita jente som hadde endt sine unge dager gasset i hjel i tysk konsentrasjonsleir.

I det øyeblikk tas det en beslutning hos den unge FN-soldaten: Han avgir et løfte om å delta i den krigen som skal hindre at dette skal skje igjen, og melder seg på som frontsoldat i kampen for menneskeverdet.

Vi har nettopp markert Krystallnatten i mange byer over hele Norge. Og det er gode grunner for å delta i denne. En synlig jødisk identitet i Norge i dag utgjør et selvstendig risikomoment for den som bærer det.

Årsaken til den gift jødehatet i mange hundre år har representert i vår egen verdensdel, er mange og sammensatte. «Det er lange linjer i de antijødiske tvangstankene,» skrev Håkon Harket i en artikkel i Vårt Land.

Derfor er den nygamle antisemittismen så vanskelig å bekjempe. Gamle understrømmer i Europas kollektive bevissthet blomstrer i en uhellig allianse med en «ny» form for jødehat. Det spesielle med antisemittismen, er at den lever også der jødene ikke er til stede.

Mye tyder på at vi nærmest har hatt en berøringsangst i Norge, og ikke våget å debattere antisemittismen før i de senere årene. Nå er det dokumentert at antisemittismen finnes, og det må gjøres mer for å bekjempe den.

For ca. 10 år siden besøkte den Holocaust-overlevende ungarskfødte jøden som i 1949 kom til Norge, Harman Kahan, for første gang stedet for sitt livs mareritt – Auschwitz. Med ordene «jeg har vært én gang i Auschwitz, det får holde,» hadde han tidligere avvist alle invitasjoner.

« Jeg var redd for at jeg ikke skulle bli trodd,» svarte han da han ble spurt om hvorfor han i flere tiår ikke fortalte noen om det han hadde opplevd. Ved restene av Krematorium I fremsier Herman Kahan sitt ønske og sitt håp: «La Auschwitz alltid være et sted som minner oss om ansvaret for hverandre.»

For som nobelprisvinner Elie Wiesel skriver i forordet til Herman Kahans bok, Lyset og livet: «Glemselen står alltid på fiendens side. Glemselen er fienden.»

Likegyldighet er farlig. Derfor er det viktig å ha en pågående offentlig debatt om antisemittismen og hvor vi våger å snakke konkret om hvordan dette syn på mennesket kommer til uttrykk i vårt samfunn.

Angrepet på demokrati og menneskeverd som vi alle opplevde i vårt land 22. juli 2011 har gitt vårt forhold til Krystallnatta en ny dimensjon. Når unge mennesker, og det sivile samfunn utsettes for drap, vold og terror, reagerer vi som nasjon på brutaliteten som dette ene mennesket legger for dagen.

Vi har fått kjent på kroppen hva ett menneske kan skape av lidelse og tragedie mot en hel nasjon. Hvor viktig er det ikke da at vi står opp mot og markerer avsky da en hel nasjon systematisk valgte å gå til angrep på et helt folk – slik det skjedde krystallnatta i 1938 og de påfølgende årene – og som fortsatt skjer i vår tid gjennom mange enkeltstående tilfeller.

Vi trenger å la oss bli utfordret og motivert av ideen om menneskets uendelige verdi – en verdi som gjelder alle mennesker uansett rase og hudfarge. La oss erklære krig mot alle holdninger og ideologier som fratar oss eller andre vår rett til å være menneske som du og jeg. La oss være med å skape holdninger og bygge relasjoner som sier et klart og tydelig ja til menneskeverdet – og erklære krig mot likegyldigheten.