Krigen som endret Israel

Strengt tatt var det Israel som løsnet de første skuddene, men blant israelerne er det stor enighet om at landet kjempet en forsvarskrig i 1967.

I månedene forut for krigen la nabolandene planer for å fjerne den unge nasjonen fra kartet, og det var fra arabisk side en klar opptrapping av krigersk retorikk, truende opptreden og krigshandlinger i grenseområdene.

Over hele verden satt folk klistret til radioapparatene da krigen startet. Mange fryktet at jødene ville bli «kastet på havet» og at de ikke ville ha en sjanse mot overmakten. Men da røyken la seg, var Israel blitt tredoblet i størrelse.

Etter krigen hadde Israel plutselig kontroll over Sinai, Gaza, Golan, det gamle jødiske kjernelandet i Judea og Samaria (Vestbredden) og Jerusalems gamleby, hvor jøder igjen kunne be ved Vestmuren.

Se video:

(function(d, s, id) { var js, fjs = d.getElementsByTagName(s)[0]; if (d.getElementById(id)) return; js = d.createElement(s); js.id = id; js.src = "//connect.facebook.net/nb_NO/all.js#xfbml=1"; fjs.parentNode.insertBefore(js, fjs); }(document, 'script', 'facebook-jssdk'));

Innlegg av Dagen.

Her følger en kronologisk fremstilling av hendelser i forkant av krigen, under krigen og etter krigen:

22. februar

Syrias president, Nureddin ­al-Atassi, kommer med følgende uttalelse: «Det er vår alles plikt å bevege seg oss fra forsvarsposisjoner til offensive posisjoner, og delta i kampen for å befri landet som ble ranet fra oss. Alle må ta utfordringen og delta i kampen til den er over.»

8. mars

Egypts president, Gamal Abdel Nasser: «Når vi ankommer Palestina, skal ikke jorden være dekket av sand. Den skal være mettet av blod».

7. april

Fra posisjoner på Golan skyter syriske soldater mot en israelsk traktor i den demilitariserte sonen. Israelske soldater skyter tilbake og situasjonen tilspisser seg.

Israel sender stridsfly mot de syriske posisjonene og Syria svarer med å sette inn en rekke sovjetiskbygde jagerfly av typen MiG 21. Det ender med at Israel skyter ned seks av flyene og jager resten helt tilbake til Damaskus.

7. mai

Syriske styrker skyter mot den israelske kibbutzen Ein Gev ved Genesaretsjøen.

Også flere andre steder i grenseområdene er det i denne perioden trefninger eller sabotasjehandlinger.

12. mai

13. mai

Egypts visepresident, Anwar ­Sadat, mottar opplysninger fra Sovjet om at Israel samler 10-12 brigader som skal angripe Syria 17. mai.

Angrepet skal skje like etter den israelske uavhengighetsdagen, og målet skal være å fjerne regimet i Damaskus. Informasjonen fra Sovjet er falsk.

14. mai

Utenlandske korrespondenter i Kairo melder om at store mengder militære kjøretøy, fylt med soldater, ruller gjennom byen i retning Sinai.

Den egyptiske generalen Mohamed Abd al-Hakim Amer gir ordre om full mobilisering for krig.

15. mai

Som et svar på opptrappingen, gir statsminister Levi Eshkol ordre om at fronten mot Sinai skal styrkes med noen bevæpnede enheter. For at dette ikke skal oppfattes som aggresjon, sendes følgende beskjed til Egypt: «Israel ønsker å gjøre det klart overfor den egyptiske regjeringen, at vi overhodet ikke har aggressive intensjoner mot noen arabisk stat».

16. mai

President Nasser krever at de 3.400 FN-soldatene i Sinai skal evakueres. Egypt har nå sendt 30.000 ekstra soldater og 200 ekstra panservogner til Sinai, og nye soldater fortsetter å strømme mot grenseområdene. Fra før av var mellom 30.000 og 35.000 soldater stasjonert i Sinai.

17. mai

I Israel innkalles reservister som sendes mot grensen i sør.

Cairo Radio melder følgende: «Hele Egypt er nå klar for en total krig som vil gjøre slutt på Israel».

18. mai

FNs generalsekretær, U Thant, beklager på det sterkeste Nassers krav om at FN-styrkene i Sinai må fjernes. Han unnlater imidlertid å gjøre noe mer med saken.

Storbritannia reagerer sterkt på at generalsekretæren gir seg for lett og ikke bringer saken for FNs hovedforsamling.

Levi Eshkol sender telegram til USAs president, Lyndon B. Johnson, om at Egypt nå har fire divisjoner og 600 tanks ved grensen til Israel. Eshkol mener Egypt er fullt klar over at Israel ikke har til hensikt å angripe Syria.

19. mai

Til protester fra flere av FNs medlemsland får FN-styrkene ordre om å trekke seg ut av Sinai.

Israel starter full mobilisering av reservister.

20. mai

Syrias forsvarsminister, Hafez Assad (senere president), kommer med følgende uttalelse: «Den syriske hæren har fingeren på avtrekkeren og er samstemt. Jeg tror tiden er inne for et utslettende slag.»

FN-styrkene starter evakueringen fra Sinai.

21. mai

President Nasser: «Med våre troppekonsentrasjoner i Sinai er det femti prosent sjanse for at det blir krig. Dersom vi stenger Tiran-stredet er det hundre prosent sikkert».

22. mai

Syrias president taler til troppene: «Vi ønsker en fullskala, folkelig frihetskrig, som vil ødelegge sionistfienden».

Irak lover å sende hjelp i forbindelse med en krig mot Israel.

USA sender 20.000 gassmasker til Israel.

23. mai

Egypt stenger Tiran-stredet i Akababukten for israelske skip. Dermed kan ikke lenger varer fra Asia og forsyninger med olje fra Iran nå Israel. Ifølge internasjonal lov er dette å regne som en krigserklæring.

Israelske husmødre strømmer til butikkene for å hamstre hermetikk, mel, olje og sukker. For gi forsvarsdepartementet midler til nye våpen, betaler mange israelere inn skatt de skylder. Andre samler inn penger, smykker og andre verdifulle gjenstander. I mange lokalsamfunn er det dugnad for å bygge bomberom og skyttergraver.

28. mai

President Nasser på pressekonferanse for verdenspressen: «At ­Israel eksisterer er i seg selv en ­aggresjon. Vi vil ikke akseptere noen sameksistens med Israel. Vi har vært i krig siden 1948».

30. mai

Jordan signerer en fem års forsvarsavtale med Egypt. Jordan blir dermed med i alliansen som allerede er på plass mellom Egypt og Syria.

Kong Hussein frykter det kan bli borgerkrig i landet dersom han ikke støtter Egypt og Syria.

31 mai

Iraks president, Abd ar-Rahman Arif: «Israels eksistens er en feil som må rettes. Vårt mål er klart - å fjerne Israel fra kartet.»

Kairo-avisen Al Akhbar skriver at nå når Jordan er blitt med i alliansen, kan Israel kuttes i to ved Qalqilya, hvor landet kun er 12 kilometer bredt.

Stor enighet i det britiske parlamentet om at et var galt å fjerne FN-styrkene.

2. juni

USA støtter et britisk initiativ for å samle verdens sjøfartsnasjoner bak et krav om å holde Tiran-stredet åpent.

I land som Storbritannia, Tyskland og Sverige gjør hundrevis av frivillige seg klare til å reise til Israel. Mange av dem ønsker å hjelpe til med å holde hjulene i gang mens store deler av befolkningen sendes til fronten.

3. juni

Syria har 63.000 klare soldater, Jordan 55.000, så tilsammen er 328.000 soldater klare til å angripe Israel.

Ved full mobilisering, kan Israel mønstre 250.000 mann.

Nyutnevnt forsvarsminister, Moshe Dayan, gir ordre om ikke å åpne en front mot Jordan ved en eventuell krig.

4. juni

Siden Israel står på randen av utslettelse, gjør regjeringen et hemmelig vedtak, som gjør det mulig for Israel å slå til først.

Kong Hussein advarer Storbritannia og USA om at dersom de går i «sionistenes felle», vil de miste sine arabiske venner for alltid.

5. juni

Israel slår til mot Egypt. Den israelske forsvarsledelsen sender nesten alle landets krigsfly lavt ut over Middelhavet, hvor de ikke blir oppdaget av den egyptiske radaren. Noen flyr også over Akababukten.

Uten forvarsel dukker de israelske flyene opp på egyptiske flyplasser, og etter kort tid er rundt 80 prosent av de egyptiske flyene ødelagt. Samtidig går israelske bakkestyrker til angrep på egypterne i Sinai og i Gaza. Etter kort tid har israelerne brutt gjennom de egyptiske stillingene, og den egyptiske hæren er på flukt gjennom ørkenen.

Til tross for dette sprer Egypt falske opplysninger om at landet har vunnet et stort luftslag over Sinai og at hæren nå er klar for å angripe Israel.

President Nasser bruker de første timenes forvirring for alt den er verdt og klarer å overtale både jordanerne og syrerne om å gå til angrep på Israel.

Jordanerne ser på radaren de israelske flyene som kommer tilbake fra Egypt, men tror det er egyptiske fly som er på vei for å angripe israel.

Kong Hussein setter i gang en rekke samtidige angrep mot Israel:

– Det skytes med granater mot bydeler i utkanten av Tel Aviv og mot den største militære flyplassen, Ramat David.

– Jordanske kampfly angriper byene Netanya og Kfar Sava.

– Vest-Jerusalem utsettes for kraftig beskytning med bombekastere. 900 bygninger i Vest-Jerusalem blir truffet.

– 20 israelere dør i angrepene, mens 1.000 personer blir såret.

Alt dette skjer før Israel reagerer militært mot Jordan og uten at israelske styrker har beveget seg inn på den jordansk-okkuperte Vestbredden.

I nord angriper syriske fly mål ved Tiberias og Haifa. Israel svarer med å angripe syriske flyplasser. 59 syriske fly blir ødelagt.

Jordan fikk ødelagt hele sitt flyvåpen, 24 jagerfly.

6. juni

Klokken 02.30 starter et av de viktigste slagene under kampen om Jerusalem.

Slaget ved Ammunition Hill, nord-øst i byen, blir utkjempet i skyttergraver. 36 israelere og 71 jordanere mister livene sine. Den israelske seieren her spiller en viktig rolle for det endelige utfallet av kampen om byen og blir i ettertid et symbol på israelsk heltemot.

Abba Eban, Israels utenriksminister, taler til FNs sikkerhetsråd:

«Jeg har akkurat kommet hit fra Jerusalem for å fortelle at Israel, på egenhånd og med store ofre, har gått fra å være i alvorlig fare til å forsvare seg på vellykket vis».

7. juni

Israel erobrer Vestbredden og Øst-Jerusalem fra Jordan.

Moshe Dayan: «I morges frigjorde den israelske hæren Jerusalem. Vi har forent Jerusalem, Israels delte hovedstad. Vi har returnert til vårt helligste sted, for aldri å forlate det igjen. Til våre arabiske naboer rekker vi en fredens hånd. Og til våre kristne og muslimske medborgere lover vi full religiøs frihet og rettigheter. Vi kom ikke til Jerusalem på grunn av andre folks hellige steder, og ikke for å forstyrre tilhengere av andre trosretninger, men for å beskytte byens enhet, og for å leve der sammen med andre, i fellesskap.»

8. juni

Israel erobrer Sinai fra Egypt.

10. juni

De siste dagene av krigen vier Israel til et oppgjør med Syria. Israelske styrker klatrer opp Golanhøydene under store tap og bringer syrerne ut av umiddelbar rekkevidde av Israel.

Krigen ender med fullstendig israelsk seier over de arabiske nabolandene. En våpenhvile blir undertegnet og krigen er over.

1. september

Åtte arabiske statsoverhoder deltar på et arabisk toppmøte i Sudans hovedstad, Khartoum.

Her blir den arabiske politikken i forhold til Israel formulert: Nei til fred med Israel, nei til anerkjennelse av Israel, nei til forhandlinger med Israel. Resolusjonen blir senere kjent som «De tre nei».

26. mars 1979

Den egyptisk-israelske fredsavtalen signeres. Israel trekker seg ut av Sinai mens Egypt tillater israelske skip å benytte Suez-kanalen.

President Sadat blir senere myrdet av medlemmer av den egyptiske hæren, som motsatte seg hans forsøk på å opprette fred med ­Israel.

14. desember 1981

Israel annekterer Golanhøyden.

31. juli 1988

Jordan frasier seg alle krav på Vestbredden, som landet okkuperte mellom 1948 og 1967.

26. oktober 1994

Israel og Jordan inngår fredsavtale.

President Bill Clinton deltar under signeringen som finner sted i Aravadalen nord for Eilat.

Kilder: Jewish Virtual Library, Honest Reporting, Store Norske Leksikon og diverse historiske ­artikler