Krigens realiteter for kvinner
Krigen i Syria og Irak har gjort kvinnenes kropper til slagmark, og deres hjerter til våpen rettet imot dem selv.
Anmeldt bok:
Kari Fure
Annonse
Krigens døtre
Kvinners historier fra Syria og Irak
Lunde forlag 2018
Innbundet, 354 sider
--------
I boken Krigens døtre forteller Kari Fure historiene til et tyvetalls kvinner fra Syria og Irak. Innholdet i boken er hverken fiksjon eller fantasi, men hentet fra forfatterens møter med virkelige kvinner. Det eneste som er endret i boken er enkelte navn, av hensyn til kvinnenes sikkerhet, når de har bedt om det.
Her hjemme i Norge forholder de fleste seg i liten grad til ofrene for krigen i Syria og Irak. Gjennom et fragmentert nyhetsbilde får vi høre om antall sårede og drepte. I mindre grad forholder vi oss til menneskene bak tallene, til de overlevendes krigstraumer, til sorgen hos barn som har sett ting barn aldri skulle se, til apatien hos de hjemvendte til landsbyer skjendet av IS.
Kvinnenes hverdag
Annonse
Kari Fures bok gir oss et dypere innblikk. Gjennom henne får vi møte kvinnenes hverdag i de overfylte flyktningleire, vi får møte barnas glede over å gå på skole, og den kristne minoritetenes kamp for tilværelsen.
Som småbarnsmor er det selvsagt mødrene med barn på mine barns alder som gjør aller sterkest inntrykk. Amira, som vi følger gjennom boken har to gutter, bare et par år eldre enn mine egne barn. Universets tilfeldigheter gjorde at guttene hennes ble født i Aleppo, mens mine ble født på Ringerike.
Historien om Amira og familien hennes er fordelt på flere kapitler, og spredt ut gjennom hele boken, noe som gjør at man ikke så lett kan legge den ifra seg. Man må jo lese hvordan det går med kvinnen som engang bodde langs en av hovedveiene i den kristne bydelen Midan i Aleppo og hennes kjære.
Guds virke
Boken til Kari Fure har videre inspirert meg til å lete etter hva som er Guds gjerning i Midtøsten i dag. I de store missiologenes analyser av Guds gjerning i misjon i dag hører vi gjerne om veksten av konvertitter i Midtøsten.
Men det er ikke konvertittene Kari Fure vier mest plass i boken om krigens døtre, selv om de riktignok har fått ett kapittel. Men det er de etniske minoritetene av kristne som får vist frem sine liv her. Og disse hører vi sjelden om; assyrerne, armenerne, kaldeerne, katolske kristne og ulike ortodokse kristne retninger.
For en pinsevenn fra Norge er det lett å først speide etter vekkelser gjennom moderne kanaler som satellitt-tv og nettbaserte medier. Men Gud har virkelig hatt sine vitner på bakken i Midtøsten gjennom hele historien.
Og ikke bare er de såkalt «etniske kristne» (eller født i en kristen folkegruppe), men de forteller om et levende bønneliv, om Jesus som har holdt dem oppe igjennom hele krigen og om overnaturlige bønnesvar og mirakler. Jeg tar meg selv i å ha hatt et snevert bilde på de kristne minoritetene i Midtøsten, som forfatterskapet til Kari Fure har åpnet opp for meg.
Annonse
Bønn om fred
Nonnene har en sentral plass i boken, og Kari beskriver dem som helter. Til tross for at de selv er blant de mest sårbare i Midtøsten viser de et ekstremt mot og en enorm vilje til å hjelpe andre. Nettopp det må være noe av Guds viktigste gjerning i Midtøsten akkurat nå. Deres bønn om fred gjør at håpet om en bedre fremtid i dette konfliktfylte området vokser hos meg.
Krigens døtre anbefales på det varmeste dersom du tåler usminkede beskrivelser av krigens realiteter for kvinner. For krigen i Syria og Irak har gjort kvinnenes kropper til slagmark, og deres hjerter til våpen rettet imot dem selv.
Boken er både rørende og livsnær, hjerteskjærende og samtidig med glimt av håp. Den er ærlig samtidig som den ikke er stakkarsliggjørende, og nedslående samtidig som den løfter kvinnenes verdi og verdighet.
Med sinne som drivkraft
Å lese Krigens døtre har vekket et stort sinne hos meg.
Et sinne over overgrepene som rammer kvinner i krig, over hvordan sivile ofres både av stormakter, soldater og selvmordsbombere, over voldelige ektemenn og over lovverk som ikke ivaretar kvinnenes rettigheter.
Men kanskje først og fremst et sinne over spekteret i den menneskelige ondskapen, som ikke synes ha noen grense.
Annonse
Men sinnet kan også være konstruktivt, og sinnet kan kjempe frem endring. I så måte håper jeg at boken kan bli et verktøy til inspirasjon for alle som kjemper for kvinners rettigheter i Midtøsten, og spesielt rettighetene til ofrene for seksualisert vold i krig.
Lite visste Kari da hun skrev boken, at en av de overlevende yzasidi-kvinnene som forteller om hva disse kvinnene har lidt på grunn av IS sine overgrep, den samme høsten skulle motta Nobels fredspris for sin åpenhet. Nadia Murad får prisen for sin kamp mot seksualisert vold i krig, og for å ha gitt et ansikt og en stemme til ofrene for disse krigsforbrytelsene.
Fremtiden
Jeg simpelthen elsker det at Kari spør samtlige kvinner hun intervjuer om hva de drømmer om for fremtiden. Noen svarer med letthet, andre trenger mer tid. Men alle får de mulighet til å sette ord på et håp eller noe de ønsker seg for fremtiden.
Kvinnene svarer med en ydmykhet som bare mennesker som har vært utsatt for krigens konsekvenser innehar; noen drømmer om en presenning for vinteren, andre om en fluktrute og andre igjen drømmer om å forenes med sine kjære. Alle har de et stort ønske om fred.
Ser du etter julegaver uten glitter og glæm, så er dette en bok å anbefale. Er du lei av gaver som gjør inntrykk som varer ut julekvelden? Da er dette en gave å gi til noen du er glad i. Boken gjør både inntrykk, og setter avtrykk som blir en del av leseren, og som vi kommer til å ta med oss videre i møte med alle verdens kvinner og barn.
Blir med oss videre
For de blir med oss videre, disse menneskene. Selv klarer jeg ikke helt å legge ifra meg flere av dem; bildet av Amiras avskjed med sine to sønner før hun tar av gårde på flukt, lille Clara på fire i en barnehage på Vestlandet som ikke forstår hvorfor hun ikke har et hjem slik som de andre barnehagebarna, de to små barna som Amira delte fluktbåt med, som moren måtte gi sovemedisin hver gang de våknet, slik at de ikke skulle lage lyder under flukten og lille Christina på fem som ble forenet med moren etter to år i fangenskap hos IS.
Annonse
Gråt med dem som gråter, skriver Paulus i Romerne 12, og disse menneskene har gitt meg en anledning til å respondere på den empatien Paulus her inviterer til.
