Lakmustesten

Det var en helt grei, åpen og generell samtale om løst og fast, blant annet om kjendiser som bruker sin «status» til å vitne om sitt kristne livssyn. Men da ett slikt navn ble nevnt – det kan være det samme hvilket – lukket den andre seg til.

Vedkommende hadde ikke hans tillit på noen som helst måte. For han hadde ikke sagt noe som sitt standpunkt i «homofilispørsmålet». Nei vel.

Samtalen ble ikke så mye lenger. Det er noe med dette behovet for lakmustester som blokkerer for all fornuftig dialog.

Fra antikken huskes den romerske senatoren Cato den eldre for at han avsluttet alle sine innlegg med setningen: «For øvrig mener jeg at Kartago bør ødelegges». Dette var om lag 200 år før Kristi fødsel. Uansett hva saken gjaldt, hadde han behov for å komme med den meldingen.

Noen blir kanskje imponert over politikere eller andre meningsbærere og/eller beslutningstakere som lar en enkeltsak, det være seg Kartago eller noe annet, overstyre alt annet. Andre – som denne skribent – synes det virker manisk.

Behovet for lakmustester er stort i mange miljøer, både politiske og religiøse. De kan være av teologisk eller ideologisk art, eller de kan rett og slett være en vending, en klisjé, et «sjibbolett», for å bruke en bibelsk metafor som man – passende nok – finner i Dommernes bok.

Noen av oss husker med en viss skrekk enkelte nominasjonsprosesser i forkant av folkeavstemmingen om EU i 1994. Året før var det stortingsvalg, og det var adskillige politiske stjerner in spe som sloknet i den prosessen fordi de ikke var tydelige nok i sitt krav om Kartagos ødeleggelse, eller ikke uttalte sitt «sjibbolett» med klar nok distinksjon. Hva de ellers hadde av politisk kompetanse, var uinteressant.

At det også førte til at en del middelmådigheter fikk sjanser de ikke burde fått, ligger liksom i sakens natur.

Nå er det ikke bare blant kristne at «homofilispørsmålet» har fungert som lakmustest. Det har også vært brukt som test på politisk korrekthet. Viste testen blått, var samarbeid eller støtte utelukket, uansett hvor mye man ellers kunne være enige om.

Det er det som er så greit med slike tester. Man slipper å gjøre andre vurderinger og analyser. Man slipper å vurdere om den som kanskje består akkurat denne testen, kan stryke med glans til mange andre.

Blant kristne er det eksempelvis en utbredt misforståelse at det å være «konservativ» er synonymt med å være «bibeltro». Det finnes mengder av kirkehistorisk empiri på det motsatte. Raseskilleholdningene blant hvite kristne i Sør-Afrika kan være ett eksempel. De var konservative så det holdt, men bibeltro? Not in my book!

Det er lang tradisjon for å bruke lakmustester i norsk kristenliv.

Lenge var kvinnelige prester en slik test. Så ble den ubrukelig etter hvert som det ble stadig flere kvinnelige prester i Den norske kirke, og enda flere som så at de gjorde en god jobb. Men fremdeles er det de som mener at «forfallet» i Den norske kirke begynte med de kvinnelige prestene.

Neste test handlet om skilsmisse og gjengifte. Jeg har selv vært blant dem som mente at «Skriftens klare ord» bare åpnet for ett syn på dette. Jeg håper å bli trodd på at jeg endret syn lenge før jeg selv kom i den situasjonen – blant annet gjennom møter med mennesker i samtale og sjelesorg.

I noen miljøer er «synet på Israel» også blitt en slik lakmustest. Har man de riktige meningene og formuleringene der, kan man slippe unna med det meste, det være seg politisk og teologisk.

I møte med alt dette kjenner jeg på en stadig større takknemlighet over å ha vokst opp i et miljø der det bare er én «test» som gjelder: Jesus på korset. Det betyr ikke at det ikke har vært gjort overtramp og vært stilt krav som var mer kulturbetinget enn bibelske også i dette miljøet. Men kjernen har det likevel ikke vært tvil om.

William Booth ble en gang spurt hva som var kjernen i hans og Frelsesarmeens teologi.

«Det er det blødende Guds lam», svarte han.

Her kan det visst passe å si «amen».