Leif lurte nazistene

– Jeg får frysninger på ryggen når jeg treffer igjen Martha og er tilbake i dette området. Jeg er nå sammen med et menneske som var villig til å ofre mye for å hjelpe oss, sier en beveget Leif Grusd (86) til Dagen.

– Det er kjekt å treffe igjen noen av dem som ble hjulpet. Jeg har ikke tenkt så mye over det vi gjorde. Men det gikk heldigvis bra, sier en beskjeden Martha S. Lønhøiden (87).

Hun er en av de få gjenlevende grenseloser og hjelpere som var aktive under krigen. Lønhøiden bor i dag på Austbo, et eldresenter på Austmarka, i Kongsvinger kommune. Bygda ligger omkring tre mil fra byen i retning Sverige.

Det er nettopp Austmarka som står i sentrum for familien Grusds flukt til Sverige.

Deportasjonen

I dag er det nøyaktig 74 år siden den mest omfattende arrestasjonen og deportasjonen av norske jøder under andre verdenskrig fant sted. Da ble 532 jøder jaget ombord i D/S Donau, som forlot Oslo 26. november 1942 klokken 14.55. Ytterligere 26 jøder ble transportert fra Oslo samme dag med skipet Monte Rosa.

Totalt ble 772 jøder deportert fra Norge. Bare 34 overlevde.

To tredjedeler av de norske jødene klarte å flykte. En av disse var Leif Grusd som i dag bor i Bærum.

Til gamle trakter

Sjåfør og guide på reisen er Birgit H. Rimstad. Hun er forfatter av boka «Unge tidsvitner. Jødiske barn og unge på flukt fra det norske Holocaust.» I boka har hun intervjuet 14 norske jøder, som forteller om hvordan de som barn opplevde det som skjedde. Blant disse er Leif Grusd som nå skal tilbake til traktene der dramaet utspant seg for over sju tiår siden.

De siste fem-seks årene har Rimstad jobbet mye med dette temaet. Hun har sporet opp ulike fluktruter, og navn på grenseloser og andre som hjalp jødene over til sikkerhet i Sverige.

Opphold i Sverige

Leif Grusd ble født i Drammen i 1930, men han vokste opp i Oslo. Moren var svensk. Hun forlot Oslo sammen med datteren og Leif på den såkalte panikkdagen 10. april 1940.

– Etter å ha vært en uke eller to på Hadeland, dro vi videre til mors familie i Sør-Sverige. Far skulle være igjen i Oslo og se hvordan situasjonen utviklet seg. Hvis det ble farlig, skulle han komme etter oss til Sverige. Vi ble værende der noen måneder, og jeg vil anslå at vi dro hjem igjen til Oslo sommeren 1940.

– Hvorfor reiste dere tilbake?

– Det var helt naturlig for oss. Alle meldinger fra Norge tydet på at det var stille og fredelig. Da var det ingen grunn til å forlate vårt hjem i Oslo, forteller Leif Grusd.

Lite ante han og de andre jødene i Norge hva som lå foran dem.

Spørsmål etter far

Situasjonen ble stadig verre for de norske jødene. 25. oktober 1942 sendte statspolitisjef Karl A. Marthinsen et telegram til landets politikamre med følgende ordre: Alle mannlige jøder over 15 år med legitimasjonskort stemplet med «J» skulle arresteres dagen etter og transporteres til Oslo. 336 jøder ble internert på Berg konsentrasjonsleir utenfor Tønsberg. Videre skulle alle voksne jødinner pålegges meldeplikt.

Leifs far gikk i dekning før jødene ble arrestert. Han var varslet.

– På formiddagen 26. oktober ringte det på døren. Mor var ute og handlet, og min søster og jeg var de eneste hjemme. Utenfor stod to sivilkledde unge menn. De spurte etter far. Vi svarte det som vi var blitt pålagt, at han var på forretningsreise på Hadeland. Vi hadde ikke hørt noe fra ham på et par dager. De aksepterte dette svaret og spurte om å få komme inn i leiligheten. De kikket rundt i alle rom og åpnet også noen skap. Men det var ingen omfattende undersøkelse, minnes Leif Grusd.

På det tidspunktet var faren allerede på vei til Sverige.

Et nervepirrende besøk

Leifs mor måtte nå melde seg for politiet hver dag, og den siste gangen dette skjedde var 12. november 1942.

– Mor hadde forberedt min søster og meg på at vi skulle prøve å flykte den dagen. Vi pakket to ryggsekker fulle med klær, og de ble veldig tunge, minnes han.

Mens de satt og ventet, ringte det plutselig på døren. De regnet med at det var sjåføren som var kommet for å hente dem. Men utenfor stod det en uniformert norsk politimann.

Moren og de to barna ble stive av skrekk.

– Han så at vi var klare til å dra med ryggsekkene pakket. Politimannen smilte og pekte på navneskiltet til far på døren. «Jeg kommer bare for å høre hvordan det går med ham?» Vi fortalte den samme innøvde leksa om forretningsreisen til Hadeland. Dermed sa politimannen tusen takk, og gikk. Han hadde fått vite at far ikke var tatt av tyskerne, forteller Leif Grusd.

Dette var en av politimennene som var på «riktig» side og som tydeligvis kjente til arrestasjonene.

Flukten fra Oslo

Leif Grusd var 12 år da flukten startet fra Oslo. Søsteren hadde fylt seks år. Det var to passasjerer i bilen da den endelig kom for å hente dem.

På vei til Kongsvinger følger vi den samme ruten som taxien med familien Grusd kjørte i 1942.

– Hele turen var veldig spennende og mentalt krevende. Det ble ikke mindre dramatisk da vi forstod at sjåføren ikke var helt sikker på hvor han skulle. Offisielt var vi på vei til Kongsvinger sykehus for å besøke far. Men denne dekkhistorien hadde flere svake punkter. Blant annet hadde vi pakket ryggsekkene med klær til oss selv. Vi visste jo at vi skulle til Sverige, forteller han.

Tyskere forklarte veien

Sjåføren stoppet like ved en bro i Kongsvinger. Han måtte spørre om veien til sykehuset. En gruppe tyskere stod og pratet, og de fikk spørsmål om å forklare veien videre.

– Vi satt helt skrekkslagne i bilen, men det gikk heldigvis bra, smiler Leif Grusd.

Han legger til at det verste som de trodde kunne skje var å bli arrestert av tyskerne.

– For oss barna var det å komme i fengsel fryktelig å tenke på. Vi hadde på det tidspunktet ikke hørt noe om hvordan jødene ble behandlet i Europa. Konsentrasjonsleire og gasskamre var ukjent og eksisterte ikke for oss. Men vi var redde for å komme i fengsel med dårlig behandling og lite mat.

Veivalg med konsekvenser

Da taxien kom til Austmarka, stoppet den. Flyktningene hadde nå foran seg en strabasiøs vandring som skulle vare i flere timer.

Sjåfør Birgit H. Rimstad stanser og viser området der Leif Grusd og reisefølget ble satt av taxien den minnerike dagen under krigen.

– Vi ble satt av bilen i nærheten av en skog. Sjåføren bad oss følge en spesiell vei innover i skogen og så ta vei nummer to til venstre. Men vi kom til en mulig vei tidligere enn antatt. Derfor stoppet vi og diskuterte. Det ble bestemt å gå videre. Dette viste seg å være veldig klokt. Hvis vi hadde valgt den veien vi var i tvil om, hadde vi havnet rett inn i en tysk forlegning!

Møte med Martha

Birgit parkerer bilen ved Austbo, der Martha S. Lønhøiden bor. Hun er en av de få gjenlevende som deltok aktivt i arbeidet med å hjelpe jøder over til Sverige. Martha klemmer Leif Grusd hjertelig.

I august 2013 møttes de to igjen for første gang siden krigen. Da hadde han med seg en vakker blomsterbukett. Birgit H. Rimstad var årsak til at de traff hverandre. Hun hadde nemlig sporet opp Martha i forbindelse med bokarbeidet om det norske Holocaust.

– Jeg hadde før dette ønsket å treffe igjen noen av dem som hjalp oss under flukten til Sverige. Men dette var ikke enkelt, for navn på disse hjelperne var ukjent for oss. Derfor er jeg så glad og takknemlig for alt arbeidet som Rimstad har gjort for å finne fram til hvem disse personene var, forteller Leif Grusd.

Døde dagen før

Han legger ikke skjul på at det er både gripende og rørende for ham å treffe en representant for familien som hjalp dem i en kritisk situasjon.

– Det er alltid like sterkt å treffe Martha, og dette blir aldri en vane for meg. Jeg er så glad at jeg kan få takke en som fortsatt lever, understreker han.

Grusd hadde også avtale om å treffe hennes ti år eldre søster, Astrid. Hun tok imot han og de andre flyktningene da de kom til Tangen gård en mørk novembernatt på sin flukt til Sverige.

– Dette møtet var planlagt til sensommeren 2013. Men dagen før vi skulle møtes, døde hun. Det var fryktelig trist for meg, sier Leif Grusd stille.

Rettferdige blant nasjonene

Martha S. Lønhøiden har etter hvert forstått hvilken viktig gjerning hun og familien gjorde under krigen ved å redde jøder til Sverige.

Holocaustmuséet Yad Vashem i Jerusalem utdeler æresbevisningen «Righteous Among the Nations» (Rettferdige blant nasjonene). Den tilfaller mennesker som – med fare for eget liv - hjalp og reddet forfulgte jøder i krigsårene.

Den 10. februar 2015 fikk foreldrene hennes, Laura og Hans Solbergseter, den æresbevisningen post festum. Martha tok imot medaljen og diplomet som ble utdelt av Israels ambassadør i Oslo Rådhus.

Banket på hos nabo

Martha S. Lønhøiden setter seg i bilen og blir med til hennes barndomshjem på Tangen. Huset står på samme sted som for 74 år siden, selv om det er restaurert og pusset opp i løpet av årene.

Det var hit Leif Grusd, moren, søsteren og to jødiske menn kom slitne etter flere timer til fots natt til 13. november 1942.

– Vi var usikre på hvilken av de fire gårdene på Tangen vi skulle til og måtte ta en sjanse. Mor og en av mennene gikk bort og banket på døren på den første gården vi kom til. Det var midt på natten, og vi var engstelige. Mannen som lukket opp, skjønte hva vi søkte etter. Han bad oss gå til nabogården og pekte i riktig retning.

God mottagelse

Leif Grusd husker at de ble tatt imot av familiens eldste datter, som het Astrid og var 23 år. Hun var oppe for å gi mat til babyen sin.

– Vi ble tatt godt imot. Kanskje hun visste at det var flyktninger i vente? Vi var veldig trette og fikk snart lagt oss for å sove, minnes han.

Mat og drikke

Martha S. Lønhøiden var også i huset da flyktningene ankom, men 13-åringen lå og sov. Foreldrene hennes, Laura og Hans Solbergseter, hadde sju barn, og Martha var yngst.

– Hva var din oppgave når det kom flyktninger?

– Jeg var med og gav dem mat og drikke, og det var ofte noen hos oss på vei til Sverige. En dag hadde jeg vært med melk og brød til noen flyktninger i nabohuset. «Har du vært og gitt kalvene mat nå», spurte en motstandsmann meg. Han var også aktiv i Milorg, minnes hun.

Siden de drev gård på Tangen, hadde de tilgang til egg, smør, poteter, korn og melk. Dessuten kunne de fiske i innsjøen Møkeren.

Naturlig å hjelpe

– Hvorfor var dere villige til å sette deres eget liv i fare for å hjelpe blant annet jøder over til Sverige?

– Det var naturlig for oss å hjelpe. Vi visste at det var en risiko, og den var vi villig til å ta. Men mor var ofte svært nervøs for det som foregikk. Far sa ikke så mye. Han var en av dem som var med og rodde flyktninger i sikkerhet, svarer hun.

Brødrene til Martha, Henry og Einar, fulgte svært mange flyktninger på veien mot Sverige.

Martha S. Lønhøiden legger til at de i familien aldri snakket om det som foregikk. Heller ikke kunne hun fortelle noe om dette til sine skolevenninner.

Hjemme på Tangen

– Jeg føler meg nesten som hjemme her på Tangen, sier Leif Grusd da vi stiger inn i huset.

– På dette kjøkkenet har jeg sittet og spist, legger han til.

Så forteller han en episode som sitter spikret i hukommelsen:

– Da vi satt her og spiste middag, så de plutselig en uventet båt på Møkeren. Tangen gård ligger på bredden av denne innsjøen. Det kunne være tyskere som var på leting etter slike som oss! Vi måtte rømme fra bordet og gjemme oss i skogen. Der lå vi i skjul i et par timer, og det var veldig spennende. Jeg husker at vi ble hentet tilbake da kysten var klar. Det viste seg at det var ankommet nye flyktninger.

Tyskerne kommer

Martha forteller at de en gang hadde fem flyktninger i huset.

– Da så vi plutselig at det kom tyskere til gårds. Flyktningene måtte i full fart gjemme seg i kjelleren og ble ikke oppdaget. Det var ofte tyskere i nærheten. Men de var aldri inne i huset vårt for å lete etter flyktninger, så langt jeg minnes. De brukte også båten vår og var ute på Møkeren og fisket, forteller hun.

Dagen etter at Grusd og familien hadde kommet seg videre til Sverige, ble denne fluktruten stengt. Den var blitt opprullet.

En dramatisk beskjed

Den jødiske familien fra Oslo og resten av reisefølget ble ikke værende lenge på Tangen gård. Om ettermiddagen neste dag ble 11 personer hjulpet videre av losene Einar og Henry, Marthas brødre. De gikk i flere timer i ulendt skogsterreng.

Omsider kom de til en lysning. De skimtet en gård, og Einar og Henry gikk ned dit. Noen robåter skulle ligge på innsjøen nedenfor.

– De var både sinte og engstelige da de kom tilbake til oss. Bare noen timer før hadde det vært tyskere med hunder på gården for å lete etter flyktninger. Vi tenkte på hva som ville skjedd om vi var kommet litt tidligere, og engstelsen og spenningen var stor, kan Leif Grusd huske.

Sju kilometer rotur

Flyktningene ble fordelt på to store robåter. Grenselosene viklet tøy på årene for å dempe lyden. Flyktningene fikk streng beskjed om at de måtte være helt stille. Så ble de rodd langs Varaldsjøen.

– I ettertid har det vist seg at dette var en strekning på hele sju kilometer. De rodde tett inntil land langs den mørke og ubebodde østsiden av innsjøen. Det var en nervepirrende rotur, konstaterer Grusd.

Tyske lyskastere

Tyskerne hadde nok mistanke om at Varaldsjøen ble brukt til transport av flyktninger. De hadde blant annet installert lyskastere på grensestasjonen rett overfor innsjøen.

– Den natten vi kom roende, hadde de i tillegg satt to lastebiler på tvers med lysene på utover vannet. Heldigvis rakk ikke lyskasterne helt fram til oss, forteller Leif Grusd og peker utover innsjøen der den dramatiske roturen foregikk. En tur som med et annet utfall kunne ha betydd døden for passasjerene.

«Välkomna til Sverige»

Flyktningene ble rodd over til en odde. Grenselosene fortalte at de var kommet over til Sverige.

– Vi ble hjulpet i land med bagasjen vår før losene rodde tilbake. Så stod vi der og så på hverandre, og lurte på hva vi skulle gjøre. Plutselig kom en gruppe mennesker imot oss. Vi ble engstelige da vi så at de bar uniformer. Det kunne jo være tyskere. Men plutselig var det en som sa: «Välkomna til Sverige»!

– Vi mistet den store byrden vi hadde båret på våre skuldre. Endelig kunne vi puste lettet ut! Jeg kan enda kjenne den følelsen! Hvilken lettelse! Det var deilig, understreker 86-åringen.

Dette skjedde 14. november 1942.

1.200 jøder til Sverige

Birgit H. Rimstad kjenner navnet på 1.208 norske jøder som kom seg i sikkerhet til Sverige under krigen.

– Arbeidet til grenselosene og andre hjelpere var helt avgjørende for at så mange ble reddet. Det var utallige slike hjelpere. Flere av dem ble tatt og drept, noen fengslet, og andre havnet i Tyskland. Det var betydelige tap, og det forteller om risikoen de utsatte seg for, sier hun.

For tiden vet forfatteren ikke om andre gjenlevende som deltok aktivt med å hjelpe flyktninger til Sverige enn Martha S. Lønhøiden.

Sverige ble redningen

– Hva betydde det for norske jøder at vi hadde et nøytralitetsland som Sverige som vår nærmeste nabo?

– Det reddet livet til 2/3 av de norske jødene, og titusener av andre nordmenn. Mange har kritisert Sverige for vakling og tyskvennlighet i første del av krigen. Men hvis Sverige hadde vært mer i opposisjon til Tyskland og blitt okkupert, hadde ikke nordmenn hatt noe sted å flykte til.

Det var mulig å komme seg fra Vestlandet til England i begynnelsen av krigen. Men etter at ubåt-krigen kom i gang og tapene på Nordsjøen ble store, var ikke dette lenger noen aktuell fluktrute, sier Birgit H. Rimstad.