Leken bok om menneskeverd

Sindre Skeie er mannen bak barneboka Petra og Laurentius som var klar fra trykkeriet til IKO-forlagets hagefest sist uke.

Dagen ankommer Ikos flotte villa ved St. Hanshaugen med dertil matchende hageanlegg akkurat i tide til å kunne fotografere forfatteren i det han tar i sin egen bok for aller første gang. Han ser fornøyd ut.

To jubilanter

Boka gis ut av to jubilanter, Iko og Diakonhjemmet, i samarbeid. Den første er en ung 70-åring mens Diakonhjemmet markerer sitt 125-årsjubileum i år.

Skeie er kommunikasjonssjef ved Diakonhjemmet. Dit kom han fra tjeneste som prest i Søreide ved Bergen. Tidligere har han gitt ut en samling sanger og salmer, og han har også vært delaktig i arbeidet med den nye konfirmantbibelen. Dessuten har han gitt ut en barneandaktsbok sammen med prestekollega Eirik Mills.

Nå handler det om diakoni, men fortsatt i barnebokformatet – og i en form som skal gjøre stoffet interessant også for voksne. Grunnen til at boka kommer nå, er jubileet og et behov for å si noe til oppvoksende slekter om hva diakoni faktisk er.

Mellom permene møtes diakonen og martyren Laurentius fra oldkirkelig tid og diakonisse Petra fra 1900-tallet. Laurentius er hennes store forbilde.

– Jeg har vært med i jubileumskomiteen, og vårt anliggende har vært å inkludere alle grener av vår virksomhet på deres egne premisser. Vi har to barnehager på Diakonhjemmets område, og spørsmålet var hvordan vi kunne få både barna og de ansatte i barnehagene til å føle at de også er en del av feiringen, sier Skeie til Dagen.

Barna er også dratt inn i arbeidet med å lage boka.

– Petra har gitt dem i oppgave å lete etter votter hun har mistet. Barna har fått møte Petra i form av en forteller. De har også tegnet hus og trær som er med i illustrasjonene. Slik har vi bygd et univers rundt Petra, og barna har fått være delaktige i å lage historien, forteller forfatteren.

Historiegraving

I anledning bokprosjektet har han gravd i kirkehistorien og funnet den markante diakonissen Petra.

Han medgir overfor Dagen at ikke absolutt alt stoffet i boka om Petra og Laurentius er historisk-faglig etterprøvbart. Her går dokumenterte fakta pent hånd i hånd med elementer preget av dikterisk frihet. Likevel tror han sluttproduktet skal være troverdig.

– Dette er et menneskeverdprosjekt, og vi har prøvd å besvare spørsmålet «Hva gir et menneske verdi i Guds øyne?» på en leken måte, sier Skeie og forteller at barnehagebarna har bidratt svært direkte i framstillingen av boka.

Petra-skogen 0

I Iko-hagen står noen frukttrær. Dem tyr vi til i forbindelse med Skeies bok. De får duge til illustrasjon når vi skal fortelle om den historiske diakonissens virke i det som nå kalles Petra-skogen. Det tar knapt et minutt å vandre gjennom klyngen av trær som fortsatt står på Diakonhjemmets område.

– «Kan vi ikke bruke prosjektet til å finne ut hvem denne Petra var, hun som skogen er oppkalt etter?», tenkte vi. Det vi fant ut, var at hun var en diakonisse som jobbet på sykehuset her. Når hun hadde pause, gikk hun tur i denne skogen. Så har jeg skrevet et lite og legendarisk tillegg og plassert henne på en stubbe i skogen. Der sitter hun og strikker luer og votter og skjerf og gensere, utbroderer Skeie.

Strikke-Petra

– Og dette er helt sant?

– Vi vet at hun strikket noe som kalles tupfere. I min fantasi er det gjort om til klær som hun skulle gi til barn som ikke hadde så mye. I historien kommer det et barn forbi og spør hvem hun strikker for. «Jeg strikker til kirkens skatter, så de ikke skal fryse», svarer hun.

– Og hva eller hvem er det?

– Det henviser til en legende om diakonen Laurentius. Han levde rundt år 250 etter Kristus. Det var midt under de verste kristenforfølgelsene i Roma, og hele den store historien om diakoni har en dimensjon tilbake til begynnelsen av kirkens historie. Det ble på Laurentius´ tid forlangt at alle kirkens skatter skulle gis til keiseren. Men Laurentius delte dem heller ut til de fattige, og så tok han med seg alle de fattige og syke og foreldreløse som han kunne finne, til keiseren. Så sa han til keiseren: «De menneskene du ser her, de er kirkens skatter, og de er de eneste skattene kirken har». Og denne historien viser tradisjonen vi står i og som går helt tilbake til oldkirken, sier Skeie.

– Hva vil du med boka?

– Først og fremst ønsker jeg at barn og ansatte i barnehagene skal snakke sammen om hva diakoni er. Jeg vil skape rom for samtaler mellom dem blant annet om hva som gjør et menneske verdifullt. Dette er litt store ord, da, men det handler om å trene seg i å se på andre med Guds øyne, sier Skeie, som har skrevet en barnebok, men den er ment for at barn og voksne skal lese den sammen.

Politisk?

– Det er jo potensiell politisk sprengkraft i det du behandler i denne boka?

– Hvis de virkelige skattene våre er de gamle, foreldreløse og syke og alle som på en eller annen måte opplever at de står utenfor, da ligger det et politisk program her også. For det har utrolige politiske konsekvenser hvis man tar dette på alvor.

– Hvor tenker du at det trykkes hardest på nå når det gjelder menneskeverd?

– La meg trekke fram to ting. Det første er debatten om Downs syndrom, tidlig ultralyd og fosterdiagnostikk. På det området har vi løpt fra vår egen refleksjon om hva som er riktig å gjøre. Det er ikke noe du automatisk kan se i boka, men jeg prøver å skrive slik at det skal komme fram at også slike ting ligger under. Det andre jeg tenker på, er de stadig voksende utfordringene i vår egen velferdsstat. Vi har økende problemer med å ta vare på våre eldre samtidig som vi har alle dem som nå banker på døra til Europa og Vesten som flyktninger. Hvordan skal vi få dette til å gå opp? Kanskje klarer vi ikke det? Eller kanskje krever det at vi gir avkall på noe av vårt eget? sier Skeie.

– Mange kjenner på usikkerhet for fremtiden. Samtidig er det mennesker som har det veldig mye verre enn oss selv, og de kommer fra samfunn der det ikke finnes noen ordninger i det hele tatt. De krever fra oss, og vi må svare dem, sier han ettertenksomt.

– Og hva er så svaret ditt på hva som gir et menneske verdi?

– Det svarer Petra på helt til slutt i boka. Grunnen til at Laurentius ikke ville bøye seg for keiseren, men bare for Gud, var at Gud ser den minste som den største. Det er en slags kjerne i dette prosjektet, og der ligger svaret på spørsmålet.

Flyktninger strømmer til tyske kirkerfakta Flyktningkrisen

Korset INRI

Korsets langbjelke og tverrbjelke

Rystende godt teater

Slik Jesus møtte mennesker