Livgivende ringetid

De ensommes hjelpere sitter på Ensjø i Oslo. Et korps av stort sett eldre og delvis pensjonerte frelsesoffiserer er parat med rør og taster. Daglig dekker de behov hos mennesker som ikke kommer seg ut blant folk så ofte som andre.

160 personer står på en liste og ringes opp til faste tider hver uke. Det faller stadig noen eldre brukere fra, men nye kommer til. Isolasjon og ensomhet er ikke noe som avtar – og blant brukerne er gleden merkbar over at noen bryr seg.

Staben

Major Leif Erling Fagermo (58) bestyrer telefontjenesten og besøkstjenesten i Frelsesarmeen, sammen med kona Anne-Beth (60). De to grenene er tett sammenknyttet.

Fagermos tropper består av majorene Julie «Julla» Wærnes (73), Arne Undersrud (71), Ester Olsen (77), Irene Syversen (75), Marit Krumsvik (69) og Gunn Andersen (60), ikke akkurat ungfoler noen av dem. Men de duger på alle vis. Dette livserfarne korpset gir folk uten store nettverk en mental luftekanal til omverdenen.

Historien

Ringetjenesten startet i 1976. Målet var å nå folk over 60 år – derav navnet «Over 60». Tjenesten ble etter hvert utvidet til en besøkstjeneste som særlig omfatter blinde og døve.

– I tillegg har vi sommerstevner for seniorer og sommertreff for døve, blinde og døvblinde, sier Arne Undersrud som selv er av dem som både ringer og besøker. Mens telefontjenesten er landsdekkende, finner de fleste besøkene sted i Oslo og omegn. Men enkelte pensjonerte offiserer rundt i landet får også besøk fra tid til annen.

829 ganger i fjor var besøkstjenesten hjemme hos brukerne, alltid etter avtale og stort sett rutinemessig.

Til ulike tider på året arrangeres det bussturer. For mange seniorer er det den eneste måten å komme seg bort fra innestengte liv på og ut i en større verden.

– Det er en kjempestor sak for dem, fastslår major Fagermo.

Målet er livskvalitet åndelig og sosialt, fysisk og psykisk. Middelet kan være møter og festivaler, sommerstevner og fjellvandringer med mer. Og folk får tilbud helt uavhengig av hvor mye de tror på Gud.

– Vi bruker ofte hoteller for å nå nye folk. Det er lettere å gå inn på et hotell enn inn i Frelsesarmeens lokaler. Der kan vi heller ikke huse så mange, sier Leif Erling Fagermo.

Det er også månedlige møter i Oslo, på gamle Kveldssol aldershjem på Ensjø som nå er kontorer og hvor ringetjenesten holder til.

Frelse i armeen

På arrangementene kommer det eldre i mange utgaver. Noen har et forhold til kristen tro, andre ikke. Og noen er «kommet vekk fra troen».

– Målet er alltid folk skal bli frelst, og det ser vi at de blir, sier Fagermo.

– Så det er ikke bare såpe og suppe, men også salvation i Frelsesarmeen fortsatt?

– Ja, men det kan av og til bli mye suppe og såpe og mindre frelse, medgir major Fagermo. – Men vi har sett mange tydelige eksempler på at folk blir kristne. Mange kommer med motforestillinger. De fleste vet de har med Gud å gjøre, men folk har ulike gudsbilder, så vi presenterer Jesus for dem. Andre igjen er frelst, men mangler bekjennelsen. Da hjelper vi dem med det, sier han.

I påska var det festival på Tjøme. Da ble det rene vekkelsen.

– Det var sterkt, sier Julla før Leif Erling overtar:

– Det var 340 deltakere. Da det ble gitt anledning til å komme fram til forbønn, kom nesten alle fram. Det var ikke mange som ikke var berørt den kvelden, sier han og forteller at det har vært på samme måte på sommertreff på Storefjell Hotell på Gol.

– Det var ganske artig. De fleste er forholdsvis vant med kristendommen og holder seg ikke borte når det er møter. Og møtestilen er så attraktiv at de som ikke er vant med møter, kommer de også, sier Arne.

Lytter

Mennesker nås på mange måter. I fjor slo ringetjenesten på tråden 6730 til de 160 som står på listene.

– Hva er det viktigste dere gjør når dere ringer?

– Det er å være mer lyttende enn snakkende, sier Julla som ofte starter med å spørre om dagsform og helsetilstand.

Arne snakker gjerne om været, slik som nordmenn flest:

– Først spør jeg kanskje om vedkommende er på beina. Så kan jeg spørre hvordan været er i Haugesund, eksemplifiserer han.

– Hvis det har skjedd noe i verden, kan vi kommentere og prate om det. Nå går det mye i Nepal etter jordskjelvet der, forteller Julla, mens Arne snakker om sport med en del. Men det er fast takst at alle serveres et gudsord.

– Noen ganger kan vi be en bønn eller love å be en bønn. Noen vil ha den på direkten mens vi snakker, sier han.

– Det hender at noen er på farten og skal ut, og da sier de: «La meg få Ordet». For det vil de ha med seg ut døra, selv om de ikke har tid til noe mer, supplerer Julla som har vært med i ringe- og besøkstjenesten siden 2007. Hun og de andre veteranene kjenner de faste brukerne godt og er ankerfester for dem. En del personlige opplysninger har de nednotert, i tilfelle noe skulle skje. Deriblant er navn på pårørende – for dem som har det. Det er ikke alle.

– Ingen som ringer

For noen er Frelsesarmeen eneste kanal til omverdenen. For dem er ringetid et begrep som ikke handler om mobilavtaler eller kontantkort, men om det faste klokkeslettet i uka da Frelsesarmeen slår på tråden. Da sitter de parat ved telefonen.

– Det hender vi er forsinket, og da kan det hende de ringer oss og spør om vi har glemt dem. Så ber de oss ringe opp igjen – fordi de vil høre at telefonen skal ringe. Det er så få som ringer. Vi kan vasse i bekjentskaper, men noen forteller at «Det er ingen andre som ringer til meg», sier Leif Erling.

Brukerne

– Hvem er den typiske brukeren?

– En del er pensjonerte offiserer og soldater i Frelsesarmeen, andre er besøkende på våre møter som ikke kommer seg ut lenger. Noen er ensomme som ikke har vært på møter, men tar kontakt med oss. Det er den vanlige mann og dame i gata.

– Det vil si dem du ikke så ofte ser på gata?

– Ja, det stemmer. Én egen gruppe, utenom de 160, er svaksynte og blinde. Det er omkring 100 blinde på en egen ringeliste. Og så er det 150 døve. Dem snakker vi med via teksttelefon.

– Er dere også en slags instans for folk i eksistensielle kriser?

– Det er noen av dem, sier Leif Erling som konstaterer at folk ringer Frelsesarmeen i kriser uansett livssyn. Gudstro eller ikke, Frelsesarmeen blir så å si Guds representant.

– Noen har store problemer og ser ingen lysning. Da hjelper det ikke alltid med noen trøstens ord, sier Arne som slår fast at noen ser svært negativt på livet. Iblant er løsningen å henvise til helsevesenet.

– Noen klarer ikke å fokusere på noe positivt. Og så er det andre som kunne hatt grunn til å være lei seg, som har et helt utrolig livsmot, sier Arne.

– Jeg har en dame jeg ringer til. Til henne sier jeg at nå tar vi fem minutter med akk og ve, og så fortsetter vi med takk og lov etterpå, sier Julla med en latter.

Det er soleklart flest kvinner som vil ha Frelsesarmeen som et fast punkt. Major Fagermo har ikke eksakte tall, men antar at kvinner utgjør 80 prosent av navnene på ringelistene.

– Mange menn sitter hjemme og sturer. De kvier seg for å gå til et sånt skritt som å kontakte oss, sier han.

Dør alene

Hjemmesittingen kan ha høyst ulike årsaker. For mange er det kroppen som svikter. For andre er det psykiske forhold som holder dem innendørs.

– Noen er veldig pigge, men føler en viss trygghet med at Arméen ringer, sier Leif Erling.

Han forteller at noen ønsker å dø mens de er på tur med Frelsesarméen.

– De er redd for å ligge i mange måneder i leiligheten før noen finner dem, fortelle han.

Frykten er ikke ubegrunnet. Mediene skriver med ujevne mellomrom om folk som er funnet etter måneder, i verste fall etter år. Ingen spurte etter dem. Ingen ringte. Ingen ringte på.

– Noen av dem hadde jo barn også, men ingen hadde tatt kontakt, sier Leif Erling som ikke er i tvil om at han leder et ringekorps som trengs.

– Har dere kontakt med mange som ellers blitt avishistorier om eldre som døde alene uten å bli oppdaget?

– Det stemmer, og det er mange vi har fulgt den siste veien, sier Leif Erling.

Frelsesarmeen er ofte med på den siste etappen før døden og må besørge reisen til et siste hvilested.

– Iblant føler vi nesten på oss at det er siste gangen, sier Arne som flere ganger blir spurt om å være til stede når det går mot slutten.

Takknemlige

I liv og i død er Frelsesarmeen der for alle slags mennesker. Det gir mening i begge ender av tråden.

– Det har gitt meg enormt masse å få være med på dette, fordi mange er så enormt takknemlige, sier Julla.

– Noe av kjernen i armeens virksomhet er kontakten med mennesker og å ha omsorg for dem. I dette finner også evangeliet sin naturlige plass, sier hun.

Det begynte med en løpsk førerhundRingetjenesten

Frelsesarmeen fant 58 savnede

Arverekord for Frelsesarmeen

Rekord i Frelsesarmeens julegryter