Lost in space - kampen mellom lys og mørke fortsetter

Som den andre filmen i den nye trilogien leverer «Star Wars: The Last Jedi» så det holder. Luke Skywalker (Mark Hamill), som den siste av jediene, er tilbake som et filmatisk barn av sin tid. Han lever en ensom pensjonisttilværelse på en tilsynelatende ubetydelig øy på en planet i en fjern avkrok av universet. Den en gang så unge og vitale Skywalker har skrevet seg selv ut av den pågående kampen mellom den mørke og den lyse siden, og har sluppet taket i Kraften. Han er, i likhet med mange superhelter for tiden, blitt kynisk.

Han oppsøkes av Rey (Daisy Ridley), en jente med stor følsomhet for Kraften, som ønsker å få ham tilbake på arenaen slik at Den første ordenen kan beseires. Når hun skjønner at hun ikke får Skywalker med seg, forsøker hun i stedet å få ham til å trene henne. Hele tiden kjemper hun mot sitt mørke motstykke, Kylo Ren (Adam Driver), som trenes av den onde Snoke til å bli en ny Vader.

Filmen er en fantastisk reise som berører både eksistensielt og følelsesmessig samtidig som den holder deg akkurat langt nok ute på stolsetet. Den er et resultat av en ny generasjon Star Wars-fans, noe som ble klart da NRK intervjuet Mark Hamill. Han var i utgangspunktet overrasket og uenig i hvordan Skywalker fremstod. Men i likhet med de fleste filmseere ble han imidlertid overbevist om at det var slik det «måtte» være.

Her er filmtraileren:

Godt manus

Noe av det som slår en ved «The Last Jedi» er hvor gjennomarbeidet og godt manus er. Rian Johnson har ikke gjort skam på den enestående tilliten det er å få skrive manus og regissere en Star Wars-film. Han har gjort modige grep, ikke minst med Skywalker. Han klarer å berøre så vidt forskjellige tema som likestilling, selvmordsaksjoner og hovmod ved hjelp av akkurat tydelige nok grep.

Johnson klarer også å fortelle en kompleks historie på en enkel og forståelig måte. Han behersker «suspension» så vel som direkte action og vet å varte opp med mer enn en overraskende tvist på akkurat de rette stedene. Hvordan han har ivaretatt de mest hardbarkede fans kan undertegnede ikke uttale seg om, men tilbakemeldingen ser ut til å være god i de fleste leirer.

Motstand og mening

Spørsmål om mening og hensikt pipler ut over alt i historien, slik det gjerne skal være i George Lucas' episke univers. Hvor finner en mening og hensikt fra? Er det fra fortiden, fra sin familie? Er det gjennom å skape en vellykket plan som en utfører og redder dagen? Eller er det gjennom å respondere riktig på det som skjer langs veien?

Gjennom filmfortellingen klarer regissør Rian Johnson å gi et kraftfullt og overbevisende svar på spørsmålet. Seeren sitter igjen med en solid dose håp og en klar følelse av mening. Kampen mellom det onde og det gode fortsetter, og mørket har ikke overvunnet lyset, for å sitere Johannes noe ut av kontekst.

Mål

Men et godt og kraftfullt svar kan likevel etterlate spørsmål. Da George Lucas åpnet sitt univers med filmen Star Wars i 1977 ble det fort klart at han ideologisk lånte mer fra østlig mystikk enn vestlig modernistisk realisme med sine judeokristne og hellenistiske røtter. Noe av det som gav filmen den mytiske statusen var muligens at den kombinerte en slags østlig mystisk materialisme med høyteknologiske fartøy og fantastiske sivilisasjoner. Kanskje kan man si at Star Wars: The Last Jedi går enda lenger inn i dette religiøse verdensbildet.

For selv om filmen insisterer på at det finnes håp, så sitter en igjen med noen flere spørsmål om mening idet motstandsbevegelsen forsvinner ut i det store universet for å samle krefter og hente seg inn etter nok en stor konfrontasjon. Filmen gir en sterk følelse av håp, men hva er det egentlig vi skal håpe på?

Mørke og lys

Ser man Star Wars-universet opp mot et bibelsk verdensbilde blir det fort klart at det er åpenbare fellestrekk. Kampen mellom mørket og lyset er felles, og det er også en klar vektlegging av at lyset er det gode og det onde. Men der Bibelen forutsier at mørkets tid en dag er over, er dette langt fra klart i Star Wars-universet. Og det er her Star Wars etterlater oss litt «lost in space» for å låne fra en annen rom-franchise.

Kanskje kan det spennende fenomenenet «Kraften» («The Force») forklare noe av forskjellen. Dette er et slags åndelig og fysisk fenomen som er svært sentralt i alle seriens filmer. Kraften er nettopp en kraft, og folk kan i større eller mindre grad være i kontakt med denne kraften. Kontakt med Kraften oppnås gjennom meditasjon og trening, mye likt den prosessen en kan finne i østlige kampsportfilmer. Om Kraften er den ytterste virkelighet i Star Wars-universet så minner den åpenbart om yin og yang, i hvert fall slik vi kjenner det her i Vesten. Virkeligheten er dypest sett to krefter, mørke og lys. De to vil alltid balansere seg ut, og mening og hensikt kan kun oppstå når de to er i balanse.

Men det er her nettopp her Star Wars' åndelige regnestykket ikke helt går opp. For der østlig religion gjerne er ærlig nok til å si at det er fåfengt å bekjempe ondskap, siden en da bekjemper seg selv, er det helt åpenbart at i Star Wars-universet er det rett å bekjempe mørket. Men om mørke og lys skal være i balanse så vil enhver kamp mot mørket bare resultere i at mørket slår tilbake med enda mer kraft.

Inspirasjon

For å gjøre det helt klart: Det fiktive Star Wars-universet trenger selvsagt ikke å stå til ansvar for et slikt regnestykke på samme måte som et livssyn må. Og ved sin stadige kamp for lyset kan filmen inspirere oss til å kjempe for det gode, og tro på at lyset skal overvinne mørket i vår verden.

Den kan også inspirere oss til å oppsøke det verdensbildet som reiser seg fra den historien som fortelles i Bibelen. For der har mørket allerede fått sitt nådestøt. Og den ytterste kraften, Gud selv, har garantert for at det ikke vil komme noen rikosjett fra mørkets side.