Lovisa (23) eier ti ting

– Dette er et slags eksperiment, sier Lovisa Ljungberg på klingende svensk.

Hun flyttet fra Gøteborg til Bergen i fjor og er i ferd med å fullføre sitt første år på fakultetet for kunst, musikk og design ved Universitetet i Bergen.

Kunststudenten har siden i høst ikke handlet mat. Hun lever av det hun finner i containere, og det hun får gratis i butikker og cafeer.

– Mine månedlige utgifter er på mellom 200 og 300 kroner, sier Ljungberg.

Regnskapet er enkelt. 149 kroner går til å betale mobilabonnementet. Resten går til en øl eller to sammen med venner.

– Jeg har nesten ikke penger og ønsker det heller ikke, sier studenten.

Finner og får

Hun er kledd i grått og hvitt og har et par sorte sandaler på bena.

– Denne fant jeg i en nedlagt fabrikk, sier 23-åringen og peker på den grå genseren hun har på.

Ulltrøyen kjøpte hun for fem kroner, sokkene er en gave. Det er også sandalene og sekken som står i en krok. Buksene kjøpte hun for flere år siden og det rosa sjalet som henger på en spiker er farens.

– Jeg bruker det til håndduk og alt mulig, sier hun.

Denne uken har studenten og kunstneren gitt seg selv en ny utfordring: Hun skal bo på utstilling i en uke.

Sover på utstilling

Søndag kveld flyttet hun inn i et avlangt lite bygg med vinduer mot gaten. Det grønnmalte minihuset er kjent i Bergen som «Bokboden» fordi man lenge solgte brukte bøker og blader her.

Nå er det drevet av studenter som ønsker å vise frem kunsten sin. Men Ljungberg har ikke noe annet å vise enn seg selv. I en uke skal hun bo her, spise her, pusse tennene og sove her.

– Det private blir offentlig. Jeg er usikker på om jeg vil klare å lukke øynene og sove, sier hun.

– Hvorfor akkurat her?

– Altså, siden 1. februar har jeg ikke hatt noe hjem. Jeg har måttet finne ut hvor jeg skal bo fra uke til uke, noen ganger fra dag til dag.

Først ønsket hun å okkupere et hus og danne et kollektiv, men det var vanskelig å rekruttere folk. Så ønsket hun å bygge en skulptur hun kunne bo i. Men hun måtte bo et sted mens hun bygget skulpturen. I tre uker bodde hun i leiligheten til en venninne. Som betaling måtte hun passe katten. Da denne perioden var over flyttet hun inn i en dusj i en institusjon.

– Jeg sov på denne, sier hun og slår håndflaten forsiktig ned på rammemadrassen som nå er plassert i Bokboden.

– Og hvor fikk du sengen fra?

– Fra en mann som ble kastet ut av leiligheten sin.

Ti ting

På en liten kasse i boden ligger det en tannkost, en lommekniv og en tøypose fylt med te. Vannkokeren gir henne mulighet til å lage mat. Det går mest i grøt.

– Jeg eier ikke mer enn ti ting, sier Ljungberg.

Hun ligger tingene fram på gulvet. Et gammelt polaroidkamera, en hodelykt, en penn og hele to mobiltelefoner.

– Hvorfor?

– Gaver, svarer studenten og forklarer.

– Den ene tar jeg bilder med, den andre ringer jeg med.

På skolen har hun også en laptop. Men denne uken skal hun ikke sitte og stirre i en skjerm. Hun skal se på folk.

– Jeg har byens beste utsikt, sier Ljungberg.

Utenfor vinduene går den brosteinslagte gaten som leder inn i Marken, en gågate i Bergen sentrum. Her er det en konstant bevegelse av folk, samtidig som området er rolig.

Reflektere, ikke produsere

– Å sitte her og observere er fredfullt. Jeg møter folks blikk. Vi smiler til hverandre. Det er noe fint som oppstår, sier studenten.

Hun kunne ha brukt tid på å male eller lage annen kunst. Men det skal hun ikke.

– Denne uken skal jeg ikke produsere. Jeg skal reflektere.

– Hva ønsker du å oppnå?

– Jeg ønsker å sette så små fotavtrykk som mulig på kloden av hensyn til miljøet vårt. Dessuten ønsker jeg å utforske hva som skjer når man ikke er lønnsom. Mange ord vi bruker i hverdagsspråket, som å jobbe og produsere, er en del av industrialismen. Men hva skjer om jeg ikke blir en del av dette? Hva kan jeg bidra med da? spør hun.

– Hvis alle i Bergen hadde levd som du, hvordan hadde byen sett ut?

– Jeg lever for det meste på andres overflod. Men slik vi har bygget opp samfunnet nå, så jobber vi mer enn vi behøver for å dekke våre mest grunnleggende behov. Om folk hadde levd litt mer slik jeg gjør, så tror jeg denne byen hadde blomstret av kultur, nye møter mellom mennesker og mindre angst, sier Ljungberg.

– Fins alltid en løsning

Men å leve fra hånd til munn kan være utfordrende. Uroen for hva hun skal spise og hvor hun skal bo kommer nå og da.

– Jeg har lært at det alltid fins en løsning. Plutselig kommer den når man trenger den som mest. Det er veldig fascinerende, sier hun.

Mørket faller på utenfor boden til Ljungberg. Da slår det henne. Hun har jo ikke noe toalett her.

– Hvordan skal du løse det?

– Jeg vet ikke.

Latter oppstår.

– Du vet ikke?

– Nei.

Ny latter.

Så kommer hun på en idé.

– Det er et bakeri i enden av gaten. Jeg har en avtale med dem om å få rester på kvelden. Så kanskje jeg får låne toalettet deres.